3. desember – Simen Joachim Helsvig

I et litt tamt år der høydepunktene har vært retrospektive utstillinger av døde, kanoniserte menn (Jorn, Malevitsj, Guston, Albers, Marker), var det noe av en overraskelse at den utstillingen jeg likte aller best var med en kunstner som jeg knapt var klar over at fortsatt eksisterte. Haim Steinbachs The Window vil nok ikke bli husket som spesielt nyskapende eller viktig, men med sine forfriskende sammenstillinger av verk fra museumssamlingen var den en nytelse å besøke. Ikke bare ble det plutselig tydelig at mye av samtidens vektlegging av display og utstillingsdesign kan spores tilbake til Steinbachs 80-tallsarbeider, men valgene av verker i utstillingen plasserte ham også i en lengre kunsthistorisk tradisjon: Cornelius Gijsbrechts’ trompe l’oeil-malerier av en slags oppslagstavler fra 1600-tallet, Wilhelm Bendz’ og Henri Matisses interiører – alle fremhever kunsten som både presentasjon og representasjon. Før denne utstillingen trodde jeg Steinbach for all tid var forvist til det dårlige selskapet i kapittelet om åttitallets «kyniske fornuft» i Hal Fosters Return of the Real. Det var særlig ett grep i The Window som oppfordret til omvurdering av både Steinbachs oeuvre og samtidskunstens kanon: Steinbach hadde lånt salt- og pepperbøsser fra hjemmene til de museumsansatte og plassert dem på en glasshylle; på gulvet nedenfor sto Robert Smithsons non-site Eight-Part-Piece (Cayuga Salt Mine Project), med speilplater halvt begravd i saltflak. Touché.

Steinar Haga Kristensens patetiske operaforestilling i Rådhusets tårnatelier var et Bayreuthfestspill i intimformat, til overmål et par etasjer over Fremskrittspartiets bystyregruppe. Mens rådhusklokkene klang ble publikum loset inn fra borggården og opp trappene. I den provisoriske operasalen var det reist en scene av stillaser foran et digert freskomaleri. Her så man apokalyptiske tablåer der avsindige hudløse skikkelser sprang triumferende frem mens de løftet kubistiske skulpturer mot himmelen. Forestillingen ble fremført av profesjonelle operasangere iført masker og trikoter; det hele var akkompagnert av klokkenistens spill fra Rådhusets andre tårn. Fallhøyden for dette stormannsgale prosjektet tilsvarte vel de tretten etasjene publikum hadde klatret opp i tårnet, men Haga Kristensens forestilling står igjen som en av årets mest minneverdige opplevelser.

En 20 år gammel tekst om David Salle kan kanskje virke totalt irrelevant i 2014, men tittelessayet i Janet Malcolms Forty-One False Starts er et sjeldent godt kunstnerportrett. Med 41 åpningsavsnitt til en ufullført tekst vikler Malcolm ut et fragmentert bilde av et bittert og forsmådd offer for kunstmarkedets svingninger – og demonstrerer samtidig det journalistiske portrettets vilkårlighet. Samlingen, som spenner fra 1986 til 2011, inneholder også essays om Thomas Struth, Julia M. Cameron, Diane Arbus og J. D. Salinger. Det er få andre som like skarpt som Malcolm kan oppsummere en person i én enkelt setning, som her, om den tidligere redaktøren for Artforum: «John Coplan’s loft, on Cedar Street, has the look of a place inhabited by a man who no longer lives with a woman.»

2014 har blitt et veritabelt Benjamin-år. Howard Eiland og Michael Jennings’ glimrende biografi Walter Benjamin – A Critical Life viser kontinuiteten i Benjamins tilsynelatende eklektiske tenkning og muliggjør en lesning der hvert tekststykke står i et slags fraktalt forhold til helheten. Her får også de vante klisjéene om Benjamin som den tilbakeskuende melankolikeren, den esoteriske marxisten, den jødiske mystikeren, eller den framsynte mediefilosofen selskap av den uhelbredelige gambleren, den forsofne gentleman, journalisten, grafologen, horebukken og radioverten. Biografien er den perfekte oppvarming til Vidarforlagets Walter Benjamin – skrifter i utvalg i to bind. Legger man til den nyoppussede gjenutgivelsen av Enveiskjørt gate og Barndom i Berlin – rundt 1900 blir det i underkant to tusen sider tankekvessende lesning.