Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, skarpeste eller mest engasjerende i 2016? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2016. Dagens bidragsyter er Jonas Ekeberg, som er ansvarlig redaktør for Kunstkritikk. Han er i 2017 aktuell med en bok om den nordiske kunstscenens vekst og fall i perioden 1986–2006.
Utstillinger
Toril Johannessen og Tue Greenfort, Norsk natur, Museet for samtidskunst, Oslo.
Denne utstillingen fikk en lunken mottakelse, kanskje fordi kritikerne tok utgangspunkt i utstillingens tittel og hovedverk; Norsk natur. Den språklige og visuelle figuren var ikke veldig sterk, og diskusjonen om den norske naturen som historisk og ideologisk konstruksjon var platt. Nei, denne utstillingens virkelige fortjeneste lå i utstillingsregien og i den samtalen som oppsto mellom de to kunstnerne. Toril Johannessens nerdete, oppfinnsomme og intelligente studier av glemte teorier og optiske konspirasjoner sto perfekt til Tue Greenforts sensuelle og fargerike glassmaneter som svevde gjennom rommene på Museet for samtidskunst. Det hele var bundet sammen av verket Åpne/lukke, som var en form for lukkemekanismer knyttet til de tunge dørene i den dunkle andreetasjen på Museet for samtidskunst. Hele museet ble på den måten en maskin (re: Johannessen) eller en kropp (re: Greenfort).
Freethought, 6 kapitler, Bergen Assembly 2016.
Mine beste utstillingsopplevelser i år er ambivalente. Kunstner- og forskergruppen Freethoughts bidrag til Bergen Assembly var tredelt, og delene var igjen delt i underavdelinger. Den delen som kunne oppleves konkret og fysisk i form av en utstilling het 6 kapitler og var installert i Hagerupsgården i Bergen sentrum. Det var en utstilling som hadde de samme mulighetene og de samme problemene som mange diskursbaserte utstillinger og prosjekter: Dokumentasjonsmateriale og lesebord som ingen riktig tar seg tid til å sette seg inn i. Litt for lange dokumentariske og/eller poetiske filmer. Og politiske ambisjoner som man ofte ikke helt orker å ta inn over seg. Likevel, 6 kapitler demonstrerte både et prekært intellektuelt engasjement og nødvendigheten av å holde kunstrommet åpent for andre historier og andre møter enn de man finner i den «affirmative» kulturen. Motstand er viktigere enn noen sinne.
An Army of Liars – Situasjonistene i Skandinavia, Kunsthall Oslo.
Diskusjonen om arven fra de skandinaviske situasjonistene ser aldri ut til å slutte, men har den egentlig begynt? Jeg mener nei. Denne glimrende iscenesatte utstillingen på Kunsthall Oslo burde være pensum for alle som er opptatt av kunst og politikk. For hvilken vei skal vi velge her i livet – den nordiske, demokratiske sosialismens vei eller den franske, beinharde revolusjonens vei? Det er fortsatt spørsmålet. Obs! Når du går inn i utstillingen går du rett på et lite kollektivt maleri fra 1961, signert av blant andre Ager Jorn og Guy Debord. Det skaper en sjokkerende nærhet til et uttrykk som i dag nesten virker anakronistisk, nærmest patetisk, men som den gangen var blodig alvor. Det er noe stort og sårbart i dette; revolusjonens dilemmaer presset sammen på en flate på 50 x 70 centimeter.
Elisabeth Mathisen, Et rom med utsikt mot brunt, grått, blått, Østfold Kunstsenter.
En fin og vond utstilling om døden. De små grafiske bladene var akkurat så banale og direkte som de kanskje måtte være for å romme en sorg, mens de store tegningene var vitale og energiske, som om kunsten faktisk kunne hjelpe.
Events
Public Calling, Nationaltheatret, Oslo og Giveren, Gjesten og Gjenferdet, Posthallen, Oslo.
I Oslos kunstliv må man være observant. Forestillinger, seminarer, premierer, utstillinger og workshops (for å nevne noe) kommer i rask rekkefølge, og det er lett å tenke at det kun er nok et kjedelig og selvsentrert kunstarrangement. Eller at det er for mange slike arrangementer og at de ikke har noen betydning. Men, OBS, det er nettopp denne tanken som er selvsentrert. Dersom man faktisk går på disse arrangementene, lytter til dem som fremtrer og setter seg inn i det som diskuteres så byr de ofte på prekær innsikt. Public Calling (arrangert av Kunst i offentlige rom og Fritt ord) og Giveren, Gjesten og Gjenferdet (arrangert av Oslo Pilot) var to institusjonelle arrangementer som begge handlet om kunst i offentlige rom og som begge var breddfulle av vitalt politisk og kunstnerisk engasjement.
Gelitin, The Guild of Giving, Cabaret Voltaire, Manifesta 11.
Den østerrikske kunstnergruppen Gelitins perfomance under gjenopplivingen av Cabaret Voltaire i Zürich var vill. Først ble en stor mengde emballasjematerialer kastet opp på scenen fra et hull i gulvet, før gruppens medlemmer selv kom opp, nakne eller halvnakne. Deretter utviklet de en slags kollektiv skulptur av støpt, tapet og på andre måter sammenføyde kropper og materialer. Seansen var på den ene siden overskridende, på den andre siden det mest naturlige i verden, men det er først når jeg ser dokumentasjonen at jeg tenker på verket i en større, politisk sammenheng. Enten det kalles wieneraksjonisme eller dada utgjør den absurde og fysiske overskridelsen i kunstens navn en slags konstant i Europas politiske historie de siste hundre årene. Den er en påminnelse til oss alle om å møte våre egne demoner fremfor å demonisere andre.
Sjakk-VM, NRK TV.
Den norske TV-dekningen av sjakk er fascinerende. Ved å blande journalistiske, faglige og personlige tilnærminger til dette i utgangspunktet ganske smale og avanserte spillet, klarer NRK å formidle dyp innsikt og skape stor underholdning. Det hjelper selvfølgelig at tiden går og at det står om et verdensmesterskap, og at det handler om en moderne, norsk askeladd, men jeg kan ikke dy meg for å spekulere i om ikke også samtidskunsten (som også kan oppfattes som smal og avansert) kunne ha godt av å bli brettet ut på denne måten foran et allment publikum. Det store spørsmålet er om journalistene og publikum ville ha klart å vise kunstekspertene like stor tillit som de viser sjakkekspertene.
Publikasjoner
Tania Ørum og Jesper Olsson (red.), A Cultural History of the Avant-Garde in the Nordic Countries 1950-1975, Brill | Rodopi, 2016.
Ikke mange vil lese denne boken på nærmere 900 sider, og enda færre vil kjøpe den til en pris på rundt 2000 kroner. Men serien A Cultural History of the Avant-Garde in the Nordic Countries er utrolig viktig, både i seg selv og som en del av en økt oppmerksomhet rundt nordisk modernisme. I dette andre bindet, som strekker seg fra 1950 til 1975, får vi essays om nordisk kunst fra Öyvind Fahlström til den alternative Melodi Grand Prix. Blant de 85 (!) essayene beskrives Galleri Køpcke i København, Pistolteatern i Stockholm, De skandinaviske situasjonistene (selvfølgelig), Morten Krohgs periode som intendant på Kunstnernes Hus i Oslo, Lene Adler Pedersen og Bjørn Nørgaards kvinnelige kristus-performance på Børsen i København, Kjartan Slettemarks passprosjekt med portrettet til Nixon, og enormt mye annet. Når de to siste bindene foreligger vil vesentlige deler av det 20. århundres nordiske avantgarde være beskrevet i dette bokverket. Den virkelige revolusjonen kommer imidlertid når dette blir pensum for kommende kunstnere og kunsthistorikere. Da vil endelig den Paris- og New York-sentrerte fortellingen om modernismen kunne erstattes med en bredere, global fortelling, der også Norden inngår.
Leserinnlegg