Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2014? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret. Den 24. i rekken er Kunstkritikks ansvarlige redaktør Ingvild Krogvig.
Utstillinger
|
|
Manifesta 10, Eremitasjen, St.Petersburg.Basert på den lunkne mottagelsen biennalen fikk av kritikerne, er det lite som taler for at Manifesta 10 kommer til å invadere årets «best of-lister». Kasper König, og hans kuratorteam, kunne verken varte opp med hete nye kunstnernavn, kuratoriske eksperimenter eller radikale politiske og estetiske teser. Men etter å ha trasket gjennom Berlins vestlige forsteder på forgjeves jakt etter den store kunstopplevelsen under Berlin-biennalen, føltes det befriende å forholde seg til en noe gammeldags, men gjennomtenkt biennale full av gode verk i St. Petersburg.To tredjedeler av verkene var plassert i Rem Koolhaas’ elegante nybygg inne i Generalstabsbygget. Der trådte man rett inn i Thomas Hirschhorns kopi av en leiegård fra sovjettiden, med fasaden hengende i laser nedover bygningskroppen. Denne nyproduserte resten av fortiden hadde symbolsk sett flere lag, blant annet minnet den om at avdekkingen av historiens fasader, som foregikk under 90-tallets glasnost, ikke lenger er mulig i Putins repressive og autoritære samfunn. Resten av biennaleverkene var spredt rundt om i den labyrintiske Eremitasjen, der de måtte tåle nådeløs konkurranse fra en av verdens desidert beste kunstsamlinger. Noen steder bukket de under for historiens tyngdekrefter, andre steder skapte Königs museale intervensjoner små mirakler. Det skjedde blant annet i rommet der Joseph Beuys’ jernhyller med matvarer fra DDR-butikker var stilt ut. Beuys’ fascinasjon over en økonomi uten merkevarer (varene heter bare det de er; mel, sukker osv.), resulterte i et verk som på tampen av 70-tallet skulle minne publikum på at de ikke trenger å gå inn i «den profittbaserte kapitalismens» rottehjul. Å se Economic Values 34 år etter at det ble laget, vel vitende om at 70-tallets konsumkritikk ble avløst av tre tiår preget av grenseløs forbruksvekst og uløselige miljøproblemer, etterlot en bitter eim av historisk ironi. En ironi som ikke ble mindre av at verket både befant seg i Tsarpalassets opulente luksus, og i en russisk nåtid der folks oppdemmede lengsel etter forbruksgoder og merkevarer etter 70 år med kommunistisk vareknapphet, fremstår som langt mer legitim enn vår.
At Manifesta 10 med Könings ord var en «biennale uten manifest», betød med andre ord ikke at utstillingen var apolitisk – selv om mange kritikere fremholdt nettopp det. Men kanskje var kritikken for vagt formulert, og for ensidig rettet mot homopolitikk, til å tilfredsstille russiske aktivister. Og kanskje fremsto biennalen som irrelevant for vestlige kritikere, som når det kom til stykket, ikke er så interessert i å legge til side et fiks ferdig verdensbilde i møte med en radikalt annerledes politisk virkelighet. Uansett synliggjorde biennalen dilemmaene som ofte dukker opp når en vestlig kontemporær kunstdiskurs skal eksporteres til «perifere avkroker», eller til autoritære samfunn der ikke alt er mulig, og der man som kurator må balansere på en syltynn line mellom forventningen om å skape samfunnsmessige effekter lokalt, og samtidig vekke blaserte kunst-globetrotteres interesse. |
||
|
|
Tegnebiennalen, Kunsthall Oslo, Oslo.Høstens gledelige overraskelse, kunne man kanskje kalle Tegnebiennalen i Oslo. Som Kunstkritikks anmelder Simen Joachim Helsvig påpekte, har biennalen i mange år vært preget av retningsløs pluralisme. Kuratorene for årets utgave, Terje Nicolaisen, Will Bradley og Elisabeth Byre, klarte kunststykket å utvide sujettet ved å koble nye arbeider med en lang rekke eldre verk, og samle disse i flere distinkte utstillinger, og samtidig skape en sterk fornemmelse av et fokusert hele. Når dette er sagt, må jeg innrømme at jeg slett ikke er uhildet. Hjertet mitt slo nemlig et dobbeltslag da jeg oppdaget at Viggo Andersen, hvis kunstnerskap jeg hadde lett meg frem til under arbeidet med en masteravhandling om norsk konseptkunst på 70-tallet, nå var trukket frem i lyset – kanskje nettopp på grunn av mine skriverier. Å tre inn i Anatomibygget på Christiania Torv, og se de rekonstruerte versjonene av Andersens mekaniske arbeider fra slutten av 70-tallet (som jeg tidligere bare hadde sett avbildet på falmede fotokopier og hørt Viggo beskrive med underfundig ironi), fremkalte en følelse av historisk rettferdighet.På 70-tallet var det ingen interesse for disse arbeidene eller konseptkunst generelt i Norge. De forble anomalier i en kunstoffentlighet der kunsten i stor grad var instrumentalisert til politisk verktøy, og der sosialrealistiske og agitatoriske formater utgjorde selve idealformen for mange unge kunstnere. Andersens mekaniske Tegne- og Fargestykker, som problematiserte samtidens krav om at kunsten skulle være preget av en personlig stil og en signatur, og forestillingene om maleri og tegning som håndverksbaserte kategorier, ja kort sagt kritiserte det rådende kunstbegrepet, og ikke samfunnet, fremstod som irrelevante og uforståelige for de få kritikerne som gikk i klinsj med dem. På dette årets Tegnebiennale hadde tiden endelig nådd dem igjen, ja flere av de besøkende var sågar overbevist om at disse arbeidene var pønsket ut i dag. |
Event
|
|
Steinar Haga Kristensens opera The Loneliness of the Index Finger (Part II): The Specialization of Sensibility in the Raw Conceptual State into Stabilized Theatrical Sensibility (Consensus Image), Oslo Rådhus, Kunsthall Oslos performancefestival Soft City.Hva kan man si om Steinar Haga Kristensens wagnerske stormannsgalskap i Oslo Rådhus, som ikke allerede er sagt? Ikke stort annet enn at den var brilliant, og bød på alt det en opera skal inneholde: Her var storslått scenografi, aparte kostymer, udechiffrerbart libretto, og; usigelig vakker musikk. Sistnevnte ble til ved et samspill mellom koret og solistene som utfoldet seg foran publikum i toppen av vestre rådhustårn, og husets klokkenist, som satt i østre tårn, men var på nett med sangerne via mikrofoner og tykke kabler. For oss, som satt i salen, fremsto klokkenes lyd som himmelske drønn rett over hodene på oss.Dramaet som spilte seg ut mellom de tre aktørene – kunstneren spilt av en mannlig tenor, staten spilt av en kvinnelig sopran og folket, representert ved koret – var ikke helt enkelt å gripe. Kunstneren ønsket å male et stort freskomaleri, men verken staten (KORO?) eller folket (kunstoffentligheten?) var vennligsinnet til at han skulle bale med en såpass arkaisk form. Det hele syntes å løse seg da staten – det vil si den lille kvinnelige sopranen som vandret rundt med et granittfarget pappmachéskall på ryggen – og kunstneren innledet et pasjonsfylt forhold som kulminerte i et langtrukkent kyss, hvoretter kunstneren nennsomt pakket staten inn i flere skall, slik at hun til slutt endte opp som en hodeløs, men formbar leirklump. Haga Kristensen uttalte senere til The New York Times at det dreide seg om en løsning preget av konsensus, og at konsensus «is always ugly», men understreket samtidig at dette var måten de fleste ting var blitt løst på i Norge etter at landet ble en selvstendig demokratisk nasjon. Verket hadde altså en kritisk brodd. Selv var jeg såpass forført av dette gesamtkunstwerket at det tok litt tid før den forfriskende politiske ukorrektheten sank inn. I mellomtiden merket jeg at jeg, som rådhusnabo, i flere dager etter seansen var over var overrasket over at ingen brøt ut i sang hver gang rådhusklokkene klang. |
Publikasjoner
| Har jeg ikke hatt tid til å lese – i sannhet et gruvekkende tegn på at man er overarbeidet. |
God jul!
Leserinnlegg