Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, skarpeste eller mest engasjerende i 2016? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2016. Den tolvte i rekken er Ellef Prestsæter. Han er kurator, kritiker, medlem av Scandinavian Institute for Computational Vandalism og PhD-stipendiat i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
Utstillinger
Sanna Helena Berger, The Edge Must be Scalloped, Diorama, Oslo.
I en tid der installasjonsbildet så å si alltid trumfer installasjonen, og et installasjonsbilde bare er et bilde blant alle andre i strømmen, er det oppløftende å oppleve noen som faktisk bryr seg om utstillingsrommet og som ved hjelp av enkle og presise grep tar rommet i bruk, med sikte på å forvandle betrakteren. For Sanna Helena Berger er ikke den hvite kuben noe speilskap eller ekkokammer, men et subtilt instrument for å modulere sosiale relasjoner, vaner, minner, kropper. «Even in swimming».
Painting 2.0: Expression in the Information Age, Kuratert av Manuela Ammer, Achim Hochdörfer og David Joselit, Museum Brandhorst, München.
Mer på grunn av ambisjonene enn gjennomføringen. Når så tunge aktører forener krefter, kunne vi kanskje ha ventet oss enda mer. Frans Josef Petersson, som skrev om utstillingen på Kunstkritikk, hadde helt rett i at Painting 2.0 «saknar teoretiska begrepp som skulle kunna redogöra för hur måleriet mer specifikt har relaterat till olika medier och teknologier». Resultatet var at de fleste maleripraksisene utstillingen presenterte bare ble eksempler på en slags generell visuell kultur. Nøyaktig hvordan «the boom in contemporary painting coincides with the explosion of new digital technologies and media» forble derfor et åpent spørsmål, selv om jeg sitter igjen med mange ansporende ideer, om Köln-skolen som postinternett-generasjonens grandtante, for eksempel. Fremfor alt inneholdt utstillingen forsvinnende få refleksjoner over at maleriet i dag, slik John Kelsey skriver i katalogen, «is mostly on and for screens». På den annen side: Om utstillingen virkelig hadde tatt inn over seg dette, hadde det kanskje ikke vært noe poeng å ta turen til München.
For Pete’s Sake, Carl Kostyál, Stockholm.
Om noen skulle ha lyktes i å lage en utstilling som virkelig gikk inn i problematikkene utstillingen i München bare så vidt berørte, måtte det ha vært Peter Amdam (1971-2016). Minneutstillingen For Pete’s Sake ga et tidvis overveldende innblikk i Peters vedvarende interesse for maleriet som arena for nye spekulasjoner og begjærsformer, kroppsligheter og materialiteter, sosialiteter og teknologier. Utstillingen fant sted i det tidligere ambassadekontoret som nå huser galleriet Carl Kostyál og besto dels av et prosjekt Peter arbeidet med da han døde i sommer, dels av hyllester fra venner av ham. Den var akkurat så aktuell, kompromittert og stimulerende som man kunne håpe på. Dóra Maurers abstraksjoner i én etasje, samme kunstners nydelige (og snart 30 år gamle) filmarbeid Inter-Images i en annen, vegg i vegg med Alex Israels våtdrakt og et maleri av Fredrik Værslev som så ut til å være skapt for å henge i akkurat den gangen. En Onward-trøye (et av Peters hardcore-band) dandert på en stol laget av Ida Ekblad og plassert i samme rom som Yves Scherers fantastiske kunstgress-triptyk (Fructis Hardcore) høynet emo-faktoren, før jeg innerst i en korridor fant Timur Si-Quins flatskjermalter, et feedback diorama med tente lys. Var det duftlys? Jeg var i så fall for snufsete til å merke det. Matter exists to experience all variations of itself.
Events
Peters bortgang foranlediget en lang rekke begivenheter og ritualer av det mer eller mindre offentlige slaget som alle kunne kvalifisere til en plass på denne listen, som f.eks. minnekonserten med For Pete’s Sake på Internasjonalen 5. november, da de fleste som noensinne hadde spilt i band med Peter sto på scenen i løpet av en dypt rørende kveld, og det ble solgt minne-merch med Hölderlin-sitater. Men jeg vil tilbake til bisettelsen i Uranienborg kirke, da Hampus Lindwall åpnet seremonien med å framføre FPS-låta To Die, omarrangert for orgel med uhørt presisjon, sjangerforståelse og intensitet. Bach core? blockbuster emo? Peter ville ha elsket det, og jeg vil aldri glemme det. Hardcore blir aldri det samme igjen.
På grensen til Norge.
At malerier i dag «is mostly on and for screens» er en sannhet med visse modifikasjoner. Dette ble behørig bevist da norske tollmyndigheter fastslo at Bjarne Melgaards arbeider ganske enkelt ikke var kunst. Når det gjelder kunstfilosofiske grunnlagsproblemer, ligger imidlertid russiske tollbetjenter et hestehode foran. I forsøket på å krysse grensen til Norge med en russisk kopi av Leonard Rickhards Trett modellflybygger i bagasjen, ble Ivan Galuzin og Glafira Severyanova møtt med spørsmålet: Men hvordan vet vi at det er en ekte kopi?
Maxwell, Lake by the Ocean.
«I just want a Michelle Obama lady, to hold me down when the world is crazy.» Det er ikke slike linjer som gir Maxwell en selvsagt plass på listen min, selv om de åpenbart er blitt «mer aktuelle» i løpet av høsten. Maxwells third coming ble annonsert med singelen Lake by the Ocean. Døv video (men med fin kulp), nydelig cover, overjordisk sang. Konserten på Sentrum Scene var fantastisk, men det er altså singelen som er begivenheten: Can we swim a lake by the ocean?
Publikasjoner
Ole Bjørn, Ocht forlag, 2016.
En definitiv utgivelse om Ole Bjørn (1934-2015), Kongen av Nordstrand i Oslo. Utgivelsen gir et rikt bilde av hans liv og virke: fra skulpturelle og arkitektoniske installasjoner på Obos-tomta på Nordstrand der han holdt hus i en årrekke (se for eksempel Obos-heksa og den svevende utedoen), via dikt, memoarer og malerier (fotografert av Ole Bjørn selv), samt ymse minner fra et langt liv, fra brytekamper, barndomshjem, bedrageriforsøk og en reise til Sri Lanka med hjemmelaget pass og hans elskede mor i rullestol. Boken gir oppreisning til en outsider som hadde mer å komme med enn folk flest ante. Den er nennsomt og respektfullt tilrettelagt av noen som kaller seg «de gode hjelperne». Boken er morsom, men alvorlig ment: Man trenger ikke å legge godviljen til, og man blir aldri sittende å humre over byoriginalens rørende annerledeshet. Om bare Ole Bjørn hadde vært litt mer nøye med installasjonsbildene sine, kunne han ha gjort internasjonal karriere som kunstmaler.
Wendy Hui Kyong Chun, Updating to Remain the Same: Habitual New Media, MIT Press, 2016.
Wendy Chun leverer nøyaktig de perspektivene som mangler i de litt ubehjelpelige diskusjonene om internett som foregår på kunstfeltet. Dette er den mest tilgjengelige av bøkene i hennes trilogi om datamaskinens framvekst som et paradoksalt massemedium. Om forestilte nettverk, kritiske øyeblikk og «leaky» vennskap: The friend of my friend is my enemy (and thus my friend).
Arne Garborg, Trætte mænd, Med etterord av Eivind Tjønneland, Orkana akademisk, 2016.
Orkana forlag vet åpenbart hva de driver med, men jeg er usikker på om de er klar over hvor bra de har timet denne gjenutgivelsen av Arne Garborgs Trætte mænd (1891), kanskje Norgeshistoriens morsomste roman.
«Venner er en daarlig Race. De duer ikke til andet end til at spise Middag med os samt til at hænge med Hoderne ved vor Grav. Det sidste liker de bedst.»
Leserinnlegg