Teatergarasjen i Bergen har alltid vært et hestehode foran når det gjelder kuratering, men katalogen for Meteorfestivalen 2007 var likevel overraskende lesning. Den fremsto nærmest som en index over de heteste navnene innen dagens internasjonale scenekunst og skapte skyhøye forventninger, som stort sett ble infridd. Jeg traff mange hyggelige menn, selv om noen av dem var litt skravlete.
Siden Meteorfestivalen oppsto som en biennale i 2001, har fokuset i stor grad vært å plukke opp nye talenter fra det norske «frie» feltet. Denne gangen har Sven Åge Birkeland og Teatergarasjen dreiet profilen mot større og mer etablerte navn, og i stor grad vektlagt internasjonale gjestespill. Grupper som britiske Forced Entertainment og belgiske Needcompany er allerede teaterpensum, finske Houkka bros. og franske Giséle Vienne vil snart komme til å bli det. Lista var også lagt høyt når det gjelder de norske kompaniene som preget siste del av dette 10 dager lange scenekunstfesjået. Festivalprogrammet var rett og slett blendende imponerende. En 16-retters festmeny, som jeg forspiste meg grådig på, enda jeg bare fikk med meg det som ble servert åpningshelgen.
Ord, ord, ord
 |
| Håkki, The Power of Glesbygd. Foto: Katrin Nordli |
Festivalens aperitiff, det svenske sjarmtrollet Thomas «Håkki» Eriksson varmer opp publikum med one-man-showet The Power of Glesbygd. Selv om jeg må innrømme at jeg aldri har vært så begeistret for den ironiske Svinesund/råne-estetikken med de helcrazye og jättekoola t-skjortene som er Håkkibutikkens hovedprodukt, må jeg slå fast at prosjektet bak absolutt har interessante aspekter ved seg; identitetsskapning og trivsel i Erikssons hjembygd, vesle Ljungaverk i Sverige. Gjennom design og myteskapning promoterer Håkkibedriften bygda, og gir deler av butikkens overskudd tilbake til lokale småprosjekter.
Egentlig hadde jeg tenkt å skippe omtale av Håkkiprosjektet i denne anmeldelsen, fordi jeg regnet med at det som scenekunst ville havne i skyggen av andre ting på programmet, men etter hvert skulle det vise seg at denne lille show-and-tell-leksjonen ble et lysende eksempel på noe av det som både fascinerer og plager meg i etterkant av festivalen; den er ekstremt skravlete og den handler veldig mye om menn.
Fra en hjemmekoselig og grell sofa forteller Thomas Håkki historier fra Glesbygd i Ljungaverk. Vi blir først presentert for slekta; bestefaren Porr-Ole, som fikk navnet sitt en gang på femtitallet da noen rakkerunger hang opp en midtsidepike på garderobeskapet hans, vi får høre om Lillfinger-Inger, Kyssmegiarslet og Tok-Janne. Med slike navn i familien, har Eriksson selvfølgelig et godt utgangspunkt for å fortelle gøyale historier, og han tegner et fornøyelig portrett av en bygd bestående av sære, seige og gamle menn som kan kunsten å fortelle fiskeskrøner. Overdrivelsene går langt ut i det vanvittige, og gjennomgående temaer er jakt, fiske, damer og kunsten å ha seg med en sau uten å søle for mye. Grove og morsomme historier, som den om han fyren som ble holdt fast av en bjørn ute i skogen, men kom seg løs fordi han klarte å distrahere bjørnen ved å gi den en «hjelpende hånd». Skrøner som blir lengre og mer løgnaktige for hver gang de fortelles.
Eriksson formidler en frodig og fandenivoldsk fortellerkultur som ligner på den du finner hos værbitte bønder i Indre Sunnfjord eller på den ytterste nakne Ø i nord; langt unna intellektuelt overstimulerte byliv. Eriksson bruker minst syv forskjellige betegnelser på det mannlige kjønnsorgan (min favoritt: «kjøttfløyte»), og det er det som nesten gjør meg litt misunnelig; for historiene dreier seg i svært liten grad om kvinner. Det Ljungaverkske univers består av ekte mannemenn som tøyser med hverandre, som klemmer og slåss. Jentene er med som statister i fortellingene som handler om de første seksuelle erfaringene i kameratgjengen, ellers er de kun omtalt som snusfornuftige festbremser. Eriksson forteller riktignok at også Glesbygd går mot nyere tider; i tillegg til at det har kommet både innvandrere og homoer til bygda, får nå jentene lov til å være med på isfiske og den tradisjonelle fotballslosskampen første påskedag, Men alt i alt er dette historier om, for og mellom menn.
 |
| Houkka Bros., Birds, flowers and children. Foto: Pate Pesonius |
Underveis i forestillingen vier jeg det ikke så mye oppmerksomhet, men etter noen dager jeg oppdager jeg at dette er temaene som går igjen under hele mitt festivalopphold; menn som leker, menn som skravler, menn som sier at de er glad i hverandre, som er bestevenner og tar på hverandre. Som for eksempel de fire karene i Houkka Bros., sideprosjektet til den finske teaterregissøren Kristian Smeds. Selv om Smeds er et av de heteste navnene innenfor de finske teaterinstitusjonene, har han på ingen måte mistet kontakten med barnet i seg. Forestillingen Birds, flowers and children blir presentert som en slags do-it-yourself minimusikal, svært løselig basert på historiene om Frans av Assisi og hans minor brothers, som løp nakne rundt i skogen og viet livet sitt til røtter, bær og bønn (det er i hvert fall det Terje Nordby i Mytekalenderen sier at de gjorde, selv om finnene insinuerer at de egentlig var der ute for å leke cowboy og indianer). Smeds og kameratene hans er alle rett over tredve og lever ut guttedrømmen om å spille i garasjepønkeband. «The end is the beginning of a new church» synger de og budskapet er kjærlighet. De prediker den naive og rene kjærligheten man kan føle ovenfor skogssnegler og fugler, men også den romantiske kjærligheten som den italienske smørsangeren Renato Carosone synger om, når baren vi sitter i, vips, blir tryllet om til Cafe Italia og publikum får utdelt rødvin. Etter et kvarter hvor vi sitter stille og lytter til musikken, mens herrene danser sakte vals med hverandre (og plutselig også med teatersjefen på Black Box!), deles det ut kosedyr til alle. Hva kan jeg si ? Det er vanskelig å angripe denne hjertesmeltende forestillingen, for etter at bandets frontfigur (iført star wars-stilongs) har sunget en finsk serenade rett i øret mitt og hvisket «young lady, what does love mean to you?», mister jeg all kritisk sans. Houkka Bros. forholder seg ikke til noe slags regelverk om mål og handling, forestillingen er skrudd sammen etter en fullstendig anarkistisk innfallsdramaturgi, hvor alt som er gøy, er lov.
 |
| On air Productions, Truckers & Trackers ALIEN Unmade. Foto: ON Air Prod. |
Ikke fullt så sjarmerende er tyske On air Productions, med forestillingen Truckers & Trackers ALIEN Unmade, hvor en godt voksen mann dubber seg selv i alle rollene, i et anmasende multimedialt scifi-snakkeshow. Min skepsis skyldes nok litt at hovedpersonen, som flyr frem og tilbake mellom plasmaskjermene i taket og roper «Slimey! Stinkey!», har en utstråling som minner meg om Bruce Willis, men mest av alt lurer jeg på hvordan denne desperate sjangerhybriden, som har stjålet så mye fra den klassiske Ren and Stimpy-episoden Space Madness, har sneket seg inn på festivalprogrammet til Meteor. På samme måte føler jeg det når jeg går for å se Tarek Halaby, en jordansk/amerikansk danser, som bak den ambisiøse tittelen An attempt to understand my socio-political disposition through artistic research on personal identity in relationship to the Palestinian-Israeli conflict, Part One skjuler et stand-up show om det problematiske ved å ha en splittet identitet, et arabisk utseende og en amerikansk oppvekst. Jeg ønsker selvsagt tematikken hjertelig velkommen, men når emnet blir behandlet med et refleksjonsnivå som hører hjemme i en essay-stiloppgave på videregående, med lag på lag av selvfølgeligheter som alle i salen fra før av er helt enige i; at israelske soldater er noen banditter og at vi alle er litt raske til å dømme folk med svart hår og tro at de er terrorister, føler jeg meg undervurdert som tilskuer. Halaby er utdannet ved Europas fremste danseinstitusjon, PARTS i Belgia, og beklager seg over hvor vanskelig det er å uttrykke noe politisk gjennom bevegelse. Neste gang håper jeg han heller prøver på det.
100 dagers ensomhet
Mer prat blir det fra de britiske bergensvennene i Forced Entertainment. Teaterkompaniet fra Sheffield er blant de få som virkelig har en egen fanskare; de har holdt på siden 1984 og har satt spor etter seg på hele verdenskartet, med sine performancebaserte, lekne og utforskende teaterforestillinger. På åpningskvelden viste de en lovende smakebit av kompaniets neste produksjon, Untitled (work for five). En fremtidig publikumsvinner, selv om kompaniets stil har blitt kopiert av så mange at de selv nesten fremstår som litt uforskyldt forutsigbare når de slår an vante takter, med gøyale kyllingkostymer og metaspill.
 |
| Forced Entertainment, Exquisite Pain. Foto: Hugo Glendinning. |
Men – de har også med seg en av mine favorittforestillinger noensinne, Exquisite Pain, som ble vist på Najonalgalleriet i forbindelse med «Kyss Frosken» i 2005, også den gangen kuratert av Sven Åge Birkeland. Denne uhyre lavmælte forestillingen er ganske utypisk for kompaniet, i all sin minimalistiske visualitet. En mann og en kvinne sitter ved hvert sitt bord, på bakveggen lyser forestillingens tittel fra et blått neonskilt. Fortellingen er basert på den franske konseptkunsteren Sophie Calles mest smertefulle opplevelse; Etter et tre måneder langt opphold i Japan, skal hun ha et rendez-vous med M., mannen hun elsker, på flyplassen i New Dehli. Når hun ankommer India, får hun et telegram hvor det står at det har skjedd en ulykke, at M. er på sykehuset, «call Bob». Bob er Sophies far, han er lege. Det viser seg at M. faktisk har vært på sykehuset , men kun for å reparere en betent finger. Telegrammet har han sendt for å kjøpe seg tid; han gruer seg til å fortelle at han har møtt en annen kvinne. Med andre ord; verdens vanligste historie. Men Sophie Calle fryser fast i dette øyeblikket, oppmerksomheten hennes blir værende ved hotellrommet i New Dehli, hvor hun får den dramatiske beskjeden, for som hun sier: «I have never suffered this much before». For å undersøke hva denne smerten består i intervjuer hun andre mennesker om hva som har vært deres mest smertefulle opplevelse. Den kvinnelige skuespilleren forteller Calle`s historie bortimot hundre ganger, og mellom hver gjentagelse formidler den mannlige skuespilleren en av intervjuobjektenes skjebner. Sammenlignet med de fremmedes minst like sørgelige historier; om tap av nær familie og maks kjærlighetsuflaks, fremstår denne kvinnen som irriterende, patetisk og selvmedlidende. Hun holder standhaftig fast i kjærlighetssorgen sin, dyrker den, mens hun undersøker stadig nye detaljer ved øyeblikket da verden snudde seg på hodet; fargen på telefonen som lå på senga da hun fikk vite det, tonefallet til M., svaret hennes før hun la på røret: «Poor me». Hun fillerister ordene for å få meningen til å opphøre, og selv om denne ensporetheten gjør rommet nærmest klaustrofobisk å være i, er forestillingen utrolig treffende og presis, om hvordan vi hjelpeløst klamrer oss fast i språket, selv om det er langt fra tilstrekkelig. Og om hvorfor det aldri hjelper å heve blikket og tenke på at noen (barna i Afrika, feks) kanskje har det verre enn deg selv.
Glossy emo-teater
 |
| Poni, Project 2: Soma Sema. Foto: Luc Massin]!>bilde 37161
Kjære Pepe. Takk for utfyllende og rik beskrivelse av den tapte opplevelsen. Det høres litt ut som om du har vært i spøkelseshuset på tusenfryd. Jeg synes egentlig fortsatt det høres ganske spennende ut med snømaskinpølser, men samtidig oser det jo litt av den samme typen spekulativitet som The Clash-t skjortene de selger på Hennes og Mauritz gjør. Det jeg likte, ut fra videoen, var nerven, at forestillingen var full av filmatisk redsel, at det gikk så sakte i all sin glansede forjævlighet. Men jeg skjønner jo at det kan bli litt tomt, hvis virkemidlene er som knirkende karuseller og den hvite sminken renner bort i svette. Jeg goglet forresten “Emo Boys kissing” og fikk opp 43 000 treff. Det er det jeg mener med hipt. Og et av treffene sier at : “Emo boys kissing…yummy. Considered to be the hottest thing in the emo scene. Usually there is no attraction behind the act of emo guys kissing. They just do it because they can, and they know girls think it’s hot!” Føler at det kanskje oppsummerer forestillingen litt ?
Kjære frk. Prestøy Lie,
takk for fin omtale av festivalen. Til din opplysning (og kanskje lettelse) kan jeg opplyse om at jeg ankom vestlandshovedstaden akkurat tidsnok til å få sett siste forestilling av Gisele Vienne’s Kindertotenlieder, og det var et imponerende syn som møtte oss da vi steg inn i BiT Teatergarasjen. Hele rommet var fylt med (teater)snø, og 14-15 ungdommer i svarte hettegensere sto mer eller mindre urørlige foran en truende og brummende vegg av Marshall-forsterkere og en åpen kiste. Veldig goth, veldig kitchy og ganske kult å se på. Det skjedde nemlig ikke noe de første 7-8 minuttene. Etter en stund så vi at noen av figurene beveget seg litt, bittelitt (ja, gjorde de ikke det, eller..), før en av beveget seg sakte, møysommelig og utstudert rituelt mot to av ungdommene forrest ved scenekanten. Der eksploderte hun i en voldelig session som endte med at hun dunket en av dem så hardt i gulvet at det knaste i bakholdet. Da skjønte (dumme) jeg at det var dukker, men dukkens øyne fortsatte å rulle rundt med en klikkelyd og det var faktisk ganske ekkelt. Like etter kom det to brølende apemonstre løpende inn med rustning og fortsatte mishandlingen av flere av dukkene. Så langt alt vel, yeah!
Det som skjedde deretter ble nemlig den reneste parodi på hva Black Metal kanskje engang måtte ha betydd her i Burzum by. En amerikansk emo-tekst (av Dennis Cooper, hvem er det?) om dødslengsel, homohat og selvforakt ble spilt av over høyttaleranlegget, og skuespillerne mimet den så godt de kunne mens de vred seg, kledde av seg, slo hverandre og mimet slakteknivbevegelser før de rullet rundt nakne i snøen mens gorillaene kledde av seg og tok en øl i singlet’en før de sparket og herset litt med dem som var igjen. Slik fortsatte og fortsatte det, det var skikkelig pinlig helt til O’Malley og Rehberg steg inn med sin gitar og sin powerbook med lysende eple og lagde litt lyd, ja etterhvert faktisk ganske mye lyd, mens den rituelle voldsorgien ble akkompagnert av fire svære teatersnømaskinpølser i taket som plutselig ristet og humpet fjær (eller hva det er) jevnt og trutt ned på scenen i en god og lang halvtime. I og for seg fascinerende, og musikken var slett ikke verst, men den magiske estetikken hadde forlengst latterliggjort seg selv (den høyst trivielle powerbooken, de halvtomme snøpølsene, de tilgjort lidende goth-skuespillerne som så ut som de var på audition til en c-skrekkfilm og teksten som bare fortsatte og fortsatte). Det endte med at en av kvinnene vrengte av seg t-skjorten og flashet puppene leeenge foran oss i beste Alice Cooper-positur (ja drit i puppene da), og så ble “slaktet” og krøp oppi kisten mens de siste hettejakkedukkene sto dystre rundt. Høres dette gøy ut? Ja det var igrunnen det, både jeg og mange andre humret etterhvert godt av den ganske patetiske forestillingen men koste meg med gitardronene til O’Malley og tenkte at dette nok funker bedre i Frankrike, Tyskland og Italia enn her i svartmetallens vugge.
Se også Elisabeth Leinslies anmeldelse av Leo Preston på Meteor.
Gjør oppmerksom på at foruten de nevnte kompaniene, sto også disse på programmet:
Verk (N) /Ifigineia, Henriette Pedersen (N)/The problem has no name, Alexnader Gerner og Marie Nerland (De/N) / The international show: a panikk transatlantique, De Utvalgte (N) /JImmy Young, Leo Preston (N) /Sir global rights and his wireless crew og forestillingen som desverre ble avlyst: Vegard Vinge og Ida Müller (N)/Et dukkehjem