Jessica Warboys’ utstilling Antigones Net kan høres allerede i foajeen på Hordaland kunstsenter. Langstrukne synth-toner, elektrisk bass og tidvise metropole bylyder lokker på meg, og mens jeg beveger meg innover den trange gangen vibrerer nervene i takt med bassen. Dette er mitt første møte med kunstnerskapet til Warboys, som har gjort seg bemerket med store malerier der havet spiller rollen som pensel, i tillegg til filmer og performancer med hyppig bruk av hedensk symbolikk.
Havmaleriene hennes er det første man møter i Antigones Net. Gallerirommet, som vanligvis flommer over av dagslys, er mørklagt av abstrakte malerier på store lerreter som henger ned fra taket foran vinduene og stenger solen ute (Sea Painting, Antigones Net, 2024, 2024). Jordtoner, sort og hvitt er dominerende, mens glimt av kaldere farger som turkis og fiolett skaper et vibrerende uttrykk som står i stil med den dissonante musikken. Maleriene er laget ved ulike kystlokasjoner, der bølger, vær og vind har fått samspille med pigmenter på lerretene. Resultatet fremstår velkomponert og ukontrollert på samme tid. De uoppspente lerretene overlapper, og kan dermed også leses som ett sammenhengende bilde. Mens hvert av dem peker tilbake til et unikt sted og tidsrom, vitner serien som helhet om en lengre prosess og gir et mer generelt bilde av havets bevegelser. I likhet med det lunefulle lydsporet, er det også noe beroligende over Sea Paintings.
I den andre enden av rommet er en videoinstallasjon med en fortelling som utspiller seg parallelt over fire skjermer (Antigones Net, 2024). På en skjerm graver et par hender et jernegg opp fra jorden. På en annen følger vi en kvinneskikkelse nedover en gate i et støyende bylandskap. Hun stanser og plukker opp en bok som ligger på bakken. Forsiden lyses opp: den greske tragediedikteren Sofokles’ Antigone (iJean Anouilhs gjendiktning). Kamerabevegelser som minner om et letende blikk tar oss med gjennom ruinene av et klassisk teater på den tredje skjermen. Den fjerde videoen utspiller seg i en forfalt kirke der lyset fra en lommelykt beveger seg over klassisk marmorarkitektur- og skulpturer. Igjen får jeg følelsen av å være på let. En kvinne med hodepynt foran ansiktet dukker opp i kirken og beveger seg sakte gjennom rommet. Brått flyr en bok inn i bildet og lyses opp av lommelykten: Antigone, igjen.
Musikken er dissonant og drønnende, som opptakten til et tordenvær. Samtidig klippes det fortere og fortere mellom ulike scener og stillbilder i videoene. Jeg rekker ikke å fokusere på bildet foran meg før det brått erstattes av et annet. Bassen dunker stadig fortere. Vibrasjonene beveger seg gjennom skoene, oppover bena, og blir til en forventningsfull kribling i magen. Så blir to av skjermene rosa, og vi følger en spøkelsesaktig kvinne og en statue av en rytter på steilende hest. Klipperytmen øker og bildene spinner. Plutselig er vi ved Duchamps grav.«Det er alltid de andre som dør», lyder inskripsjonen. Mens kameraet sakte zoomer inn på ordet «dør», tar musikken av, før den brått ender i et skrik.
Jeg får knapt tid til å samle meg før loopen starter på ny. Til å være en relativt liten utstilling, er det mange sanseinntrykk å prosessere i Antigone’s Net – og like mange symboler å dechiffrere. Men det finnes noen røde tråder. I lys av det letende kameraet, tolker jeg verket som en søken etter spor av den greske heltinnen, og det springende og noe fragmenterte formatet speiler myriaden av lesninger og oppføringer den 2500 år gamle greske heltinnen – som kanskje er tidenes første feministiske ikon og selve symbolet for å stå opp for det man tror er riktig – har vært gjenstand for.
Utstillingsteksten forteller at Warboys tilfeldigvis fant et eksemplar av Sofokles’ drama på et gatehjørne i Paris. Som i maleriene, der uforutsigbare naturkrefter har fått leke seg med pigmenter, adresseres forholdet mellom tilfeldigheter og det planlagte også her, ved at hun lar funnet av boken bli startpunkt for prosjektet sitt. Det gir mening at Warboys oppsøker graven til Duchamp, som kan regnes som de strukturerte tilfeldighetenes far. Tilfeldighetsmetoden, i kombinasjon med den omsluttende, multisensoriske installasjonen og en megetsigende, men ullen symbolbruk, legger opp til en slags drømmetydningsituasjon. Kanskje speiler denne konklusjonen først og fremst mine egne underbevisste behov, men det frister å tolke jakten på Antigone som et ønske om å kanalisere sin egen indre heltinne. I en tid der urettferdighetene er så mange at de er overveldende å forholde seg til, føles det helt akutt å finne krefter til å stå opp for sine moralske overbevisninger.
