Sandra Vakas teknikk med å analogt fotografere skjermer som hun har sprøytet eller strøket vann over, slik at de underliggende pikslene i skjermen forstørres og vris, er etter hvert velkjent; hun har holdt på med det i alle fall siden 2013. I utstillingen Jugs i Kunsthuset Kabuso i Øystese i Hardanger, halvannen time litt for kjapp kjøring sør for Bergen, fortsetter hun denne undersøkelsen av mediering, remediering, overflate, dybde, transparens, refleksjon og refraksjon. Samtidig videreutvikler hun det skulpturelle prosjektet sitt, nå som glassblåser.
Utstillingen er stor, hele 27 bilder, som alle er ulike varianter av det samme: omrisset av en mugge malt med vann på en elektronisk skjerm, slik at de digitale formene som skinner gjennom ligner trefibre. Negative avtrykk av en rekke kopper og en og annen skje – sannsynligvis skapt under fremkalling – dukker også opp her og der. Vi får kun se utsnitt av underlagsbildene som vises på de avfotograferte skjermene, men de ser alle ut til å vise naturscener knyttet til vann. I følge utstillingsteksten er det snakk om forskjellige katastrofale miljøhendelser, menneskeskapte og andre. Med tanke på årets masterutstilling ved KMD i Bergen – der vann var en tilbakevendende motiv – kan en fristes til å spørre om steinen er forlatt som kunstfeltets foretrukne naturmotiv til fordel for vannet. I tillegg inneholder utstillingen elleve mugger i blåst glass, men alle som én ser ut til å være konstruert slik at det ikke er mulig å få noe ut av eller inn i dem. Og dessuten har Vaka slengt med et enormt sugerør i pleksiglass midt på gulvet.
Antallet verk tatt i betraktning er det likevel ikke en overfylt utstilling. Utstillingssalen i Kabuso er stor, og blir enda større av at en ikke har dekket til den lange vindusrekken hvor muggene står oppstilt på den langsgående betongavsatsen. Det varierer i hvilken grad en har latt utsikten mot Hardangerfjorden bli en del av utstillingene i Kabuso de senere årene. Det kan være vanskelig å konkurrere med slike utsyn, og den enorme åpne veggen kan enkelte ganger føre til et manglende fokus i utstillingene; rommet renner så å si ut i fjorden (eller verre: ut i kirkegården som ligger mellom kunsthuset og fjorden). Det opplever jeg her, i det grå høstlyset forsvinner nesten de hermetiske glassmuggene foran vinduene.
Når vi har å gjøre med en kunstner som er så bevisst på hva og hvordan vi ser, kan vi nok likevel trygt regne med at disse utildekkede vinduene er tildelt en rolle. Motivene i Vakas fotografier peker mot en kledelig økokritisk orientering i kunstnerskapet, som tidligere har dreid seg om en renere medieutforsking. Ved å innlemme Hardangerfjorden og den smeltende Folgefonna i det fjerne understrekes det til de grader hva det handler om. Noen ganger er det vanskelig å se bildene på grunn av gjenskinnet av fjorden og fjellene i pleksiglasskassene bildene er montert i.
I et intervju fra 2013 plasserte Vaka seg mellom formalisme og konseptualisme. Det er nok en presis beskrivelse av vår tids oppmerksomhet omkring mediematerialitet, som nesten uvegerlig videreutvikles mot miljøorienterte tematikker, en tendens som særlig har kommet til uttrykk blant forskere som har forsøkt å redefinere begrepet medieøkologi. Denne posisjonen egner seg godt til å speile tre av de fremste kjennetegnene på vår tid: miljøkrisen, klimakrisen og mediesamfunnet. Utforskingen av det materielle grunnlaget for kommunikasjonssamfunnet tvinges i dag til å peke mot ressursknapphet, og dermed den utsatte situasjonen vi alle befinner oss i. Men hva skal vi gjøre med verden når vi har fortolket den?
