UKS-Forum med fokus på arbeid

Siste nummer av «UKS-Forum for Samtidskunst» ser på kunstnere og kulturarbeideres arbeidsforhold i en samfunnsmessig sammenheng.

I lederen for utgivelsen setter redaktør Halvor Haugen tonen: Dersom man vil se kritisk på kunstnere og kulturarbeideres arbeidsforhold må man se dem i en større samfunnsmessig sammenheng. Haugen henviser til de franske sosiologene Luc Boltanski og Eve Chiapello som beskriver utviklingen på arbeidsmarkedet på 90-tallet som en byttehandel. Arbeidstakerne ga avkall på faste ansettelser og fast arbeidstid, til fordel for økt fleksibiltet, autonomi og muligheter til individuell selvrealisering, karakteristikker som man gjerne forbinder med kunstnerisk arbeide. Kunstneren har med andre ord blitt modell for en generell endring i arbeidstakernes status.

Fokuset på arbeidstakernes økte utsattheten har medført et nytt fokus også på kunstnere og kulturarbeideres arbeidsforhold. Kunstnerne arbeider ofte fra prosjekt til prosjekt, og er i tillegg gjerne avhengige av et arbeidsmarked som baserer seg på korte engasjementer. (Det hører vel også med til dette bildet at stadig færre av kunstnerne produserer objekter for salg.) Haugen mener kunstnerne må skape forutsetninger for en bedre balanse mellom fleksibilitet og sikkerhet. De må få større politisk slagkraft og de må etablere strukturer som går utover det gjennomsnittlige kunstprosjektets varighet. Kunstnerne må utvikle nye måter å arbeide kollektivt på, og de må tørre å utfordre sin kollektive identitet. Utgivelsen belyser flere sider ved disse problemstillingene.

Kunstneren som arbeider

Stefan Schrøder, Forskningsveien, Oslo, september, 2004. Fra serien Contributor

Dieter Lesages tekst Et portrett av kunstneren som arbeider, uttrykker på nesten fysisk vis arbeidsforholdene for en kunstner som befinner seg inne i hovedstrømmen av dagens kunstproduksjon. Teksten peker på det store komplekset av økonomiske, etiske, sosiale og kunstneriske problemstillinger knyttet til å være samtidskunstner med mange hatter og mange baller i luften. Stefan Schrøders fotoserie Contributor, der han har fotografert seg selv mens han utfører forskjellige typer arbeid som kunstner og som håndverker, viser en litt annen variant av kunstneren som løsarbeider. Sannsynligvis underbetalt og uten sykeordning, og helt sikkert kortvarig engasjert ser vi Schrøder sette opp installasjoner og utsmykninger, montere utstillinger, kjøre inn kornet(!) og så videre.

Prosjektet Re:workfriends av Michele Masucci handler om sammenblandingen av vennskap og arbeidskollega-forhold som preger mange kunstneres arbeid. Prosjektet består av samtaler mellom kunstneren og andre kulturarbeidere med utgangspunkt i en e-post der kunstneren ba om at de måtte velge mellom å være hans venner eller hans kollegear.

Arven fra 70-tallet
Flere av bidragene ser på dagens forsøk på å finne nye måter å arbeide kollektivt på. Jakob Jakobsen presenterer «Documents from the Unionising Workshop June 7-13 2004» i London, mens Manifest 2007 presenterer utdrag fra Eva Langes personlige arkiv fra arbeidet med Kunstneraksjonen i 1974. Felles for de to er at de trekker tråder tilbake til 1970-tallets aksjonisme og politiske oppvåkning blant kunstnerne. Og det er kanskje nødvendig. Den individuelle frihet holdes høyt i hevd blant billedkunstnerne, og man må sannsynligvis tilbake til 70-tallet for å finne forbilder for en sterk og effektiv kollektiv bevissthet. Eva Langes arkiv forteller om en kunstnerstand som befant seg i en sosialt og økonomisk prekær situasjon uten rettigheter og reell anerkjennelse i samfunnet, men som greide å sette dagsorden i offentligheten og å samle et motsetningsfylt kunstfelt rundt felles formulerte og gjennomførbare krav. Unionising Workshop så nærmere på Art Workers Coalition som vokste ut fra den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet, og engelske The Artists Union som bygget opp sin organisasjon innenfor fagbevegelsestradisjonen.

Prekariatet
Halvor Haugen introduserer oss i lederen til begrepet prekarisering, (som i prekær: vanskelig, usikker), som har vært et nøkkelbegrep i de siste årenes diskusjoner om generelle endringer i arbeidsbetingelsene. Begrepet har i følge Haugen også vært med på å prege forståelsen av arbeidssituasjonen til kunstnere og kulturarbeidere. I Prekariatets monster av Gerald Raunig får vi en lengre historisk diskusjon av dette begrepet, der det settes i sammenheng med marxistisk tankegang og ikke minst i forhold til proletariat-begrepet. Raunigs poeng synes å være å utvikle et nytt klassebegrep og en ny klassebevissthet for det enogtjuende århundre. Han siterer Alex Foti som sier: «I det postindustrielle samfunnet er prekariatet det samme som proletariatet var i industrisamfunnet».

Raunigs tekst er muligens sentral i diskusjonen om prekarisering, men som leser som ikke kjenner begrepet fra før oppleves den som ganske tunglest og kranglevoren. Man blir kastet rett inn i en diskusjon som det virker som har foregått ganske lenge, og det krever ganske mye å få noe ut av den. Uansett, plassert i UKS-Forum fungerer teksten som enda oppfordring til kunstnerne om å bryte ut av sin selvpålagte isolasjon og organisere seg. Men i Norge finnes det jo faktisk en fagorganisasjon for billedkunstnere! Jeg mener at det hadde styrket utgivelsen om den i sterkere grad greide å sette diskusjonen inn den praktiske situasjonen i Norge, og om den på en eller annen måte hadde forholdt seg til den eksisterende fagorganisasjonen for billedkunstnere, (NBK). Har NBK endret seg i takt med endringene i kunstnernes arbeidsvilkår? Og hvordan stiller NBK seg til begreper som prekariat og prekarisering.