Tingenes sjarm

Det uperfekte blir som et ekko av den menneske- lige form – som antropomorf sjarme overført til tingenes vanligvis trauste og tause verden.

Selv om all kunst beveger seg mellom det tinglige og det litterære, det utstrakte forløp og det fastfrosne, er det vanskelig å lure seg unna fortellingen. Minimalisten Donald Judd ville unngå den menneskelige form, antropomorfismen, det litterære og det gestiske. En skulptur skulle være et uoppdelelig hele og ikke del av noen relasjonell situasjon, verken i seg selv eller i fremvisningen. Michael Fried poengterer i boka Art and Objecthood, som svar til Judds litteraturexorsisme, at selv de mest ulitterære minimalistiske skulpturer er vridd inn i en teatersituasjon, der kunstbetrakteren deler scenen med det beskuede. Bak enhver minimal kube står fortellingen på lur, og enhver monokrom, uansett hvor renskåret og tømt den måtte virke, preges av pusten fra menneskelig intimitet.

Ane Graff og Josefine Lyche har, i «Remake», sin helt spesielle oppsetning av dette kunsthistoriske teaterstykket.

Ane Graff og Josefine Lyche, Tribute (one piece), 2008.

Utstillingen består av en rekke enkle gjenstander: en strøm av sortlakkerte lister langs veggene, to svartmalte kubiske objekter og tre stående glassruter i hver sin stålramme. Glassrutene henviser til Marcel Duchamps Det store glasset (The Bride Stripped Bare By Her Bachelors, Even), mens kubene henviser til tidlig minimalisme. Judd ønsket at kunsten skulle avkle tingene menneskelige intensjoner og uttrykksfullhet, men en slik dehumaniserende striptease inntraff verken i Judds tid eller her.

Fraværet av nakenhet i «Remake» beskrives bedre ved hjelp av en duchampiansk logikk: tanken om at menneskelige handlinger kan abstraheres til maskinelle former og strukturer uten å skilles fra sin menneskelig grunnfunksjon. Duchamps maskiner, som ungkarsmaskinen i Det store glasset, er en mulig forklarende skisse av mekanikken bak menneskelige handlinger, bak det å være ungkar (for eksempel), men likefullt visuelt gåtefullt: Duchamp fremstiller mennesket gjennom et maskinelt og repeterende mønster, kubistisk i sin visuelle pregnans, og analytisk i den firskårne gjentagelsen av de menneskelige situasjoner fremstilt maskinelt.

Lyche og Graff har likevel ikke etterapet innholdet i Duchamps verk, de har snarere gjenskapt rammen og glasset – bokstavelig talt – og fjernet det maskinelle og det figurative innholdet. Det som gjenstår er 3 ruter med noen avlange biter speiltape på glassflaten. Men det finnes mer her: mange av objektene på utstillingen er påfallende slurvete produsert. Listene er av ubehandlet tre, som (igjen) er festet noe sjuskete med borrelås til veggen, de sorte kubeformasjonene har fingermerker og spor av rennende maling, speiltapen på Duchamp-pastisjene er klipt ujevnt, gummien i kantene av glasset tyter frem, osv. Man kunne tenke seg at dette bare er dårlig håndverk, men feilene, om vi da skal kalle dem det, er så mange at jeg vanskelig kan overse dem. De blir, mens jeg følger de irregulære sømmene i utstillingsflaten nok en gang, faktisk definerende for utstillingen. Såvidt jeg kan se beskriver «Remake» et sammenfall mellom Lychesk femi-minimalisme og Graffs ofte litterære tegninger med vanitas-motiv. Den minimale flaten vi møter hos Lyche perforeres av Graffs litterære sensibilitet. Men denne konvergensflaten brytes også opp av et gestisk overskudd som overskrider kunstnermøtet: det litterære er ikke lenger noe vi assosierer med Graff, eller hennes «bidrag», men snarere et selvstendig element i utstillingens uttrykk. Mangelen på perfeksjon forteller en historie om produksjonen av den, den er speil på menneskelig nærvær og feilbarlige hender.

Ane Graff og Josefine Lyche, Tribute (three pieces), 2008.

Det uperfekte gjenfinnes på «Remake» som et ekko av den menneskelige form, som vanligvis forestilles som noe helt adskilt fra den minimale – som antropomorf sjarme overført til tingenes, vanligvis trauste og tause, verden. Vi kan nærmest snakke om skisser av mennesker, av uttrykksfullhet, av uferdighet, nedfelt som slapphet i teksturen og gjennomføringen. Dette gestiske overskuddet gir «Remake» en vending som tilfører sammenføringen av Lyche/Graff noe annet enn syntetiseringen av to visuelle idiomer. Den analytiske brytningen mellom Fried og Judd – som vi kan forestille oss som et sentralt bakteppe for utstillingen – gis også en interessant visuell form, og sparker inn et uvant yndefullt, for kunstpublikummet, konseptuelt potensiale.

Lyche og Graff skaper en, i positiv forstand, kryptisk scenografi for området mellom abstraksjon og humanisme, teater og fetisj.