De to kunstnerne forholder seg på hver sin måte til fjernsynsmediets virkelighets-produksjon.
På Østfold Kunstnersenter stiller Helene Torp og Samir M’Kadmi ut videoarbeider som på hver sin måte står i relasjon til fjernsynet. Torp har laget en animasjon om kjærlighet som, bortsett fra den åpne fremstillingen av sex, kunne vært vist på Barne-TV. M’Kadmi har i videoen Vervet til terror! kombinert bilder fra nyhetssendinger med musikk av den palestinske rappegruppa DAM (som betyr blod) til en youtubeiansk blanding av tragiske nyhetsbilder fra Gaza og USA-fiendtlig rap. Mens M’Kadmi bruker videomediet til å kommentere på fjernsynets fremstilling av Palestinakonflikten, bruker Torp en Barne-TV-estetikk til å undersøke damebladers fremstilling av kjærlighet.
Albert Åberg blir voksen
Tro, håp og ærlighet står i gjeld til fjernsynets strukturer, den er definitivt inspirerert av Barne-TV med røffe og skisseaktige streker mot ensfarvede bakgrunner som ser ut til å være tegnet av og for barn. Sittende i en komfortabel sofa foran flatskjermen får vi servert en fragmentert kjærlighetshistorie gjennom animerte tegninger, tekst og musikk. En mannsstemme og en kvinnestemme slenger ut tanker og dialoger som beskriver partenes følelser. Av og til harmonerer utsagnene med teksten i bildene, av og til ikke. Det er som om de sier én ting og mener noe annet. Det barnlige i streken forplanter seg i fortellingen som handler om euforisk sex, konsum, kropp, barn og de vanlige greiene voksne mennesker går igjennom når de finner seg en partner. Det er en ukebladaktig fremstilling av kjønnene, og selv om begge parter snakker med hverandre, oppå hverandre og med seg selv, får man følelesen av at det er kvinnens stemme som trenger mest igjennom. Det er lett å trekke slutningen at det er en kvinnes forestillinger om samliv, lært fra motebladenes fremstillingen av mannen og hvordan kvinnen skal være for mannen, som problematiseres.
 |
| Helene Torp, Tro, Håp og Ærlighet, 2006-08. (Videostill). |
Mannen fremstilles stereotypisk som en som trekkes mellom karriere og samliv og som forventer at kvinnen skal være erotisk, omsorgsfull, morsom og trofast. Kvinnen fremstilles tilsvarende stereotypt som naiv, villig, lengtende og kjærlighetssugen. Samlivet ender i sammenbrudd men det kommer et barn ut av det. Dette kan sies å være vendepunktet i fortellingen. Etter det begynner kvinnen i et omsorgsyrke og mot slutten av filmen faller hun inn i en new-age aktig tilværelse, som en klisjé for ideen om å «finne seg selv». Alt er Albert Åberg-aktig naivt og smart på samme tid. Animasjonen kan leses som en kommentar til den usikkerhet, naivitet og umodenhet som kan komme til overflaten når man inngår i et kjærlighetsforhold. Den kan også leses som en kritikk av massemedienes velmenende og stereotype råd og teorier rundt kvinner, menn og samliv. Som dét funker filmen også til en viss grad og den er til tider både morsom, vakker og leken. Det barnlige formspråket gjør animasjonen både avvæpnende og inviterende. Men så blir det liksom ikke noe mer ut av det. Problematikken virker gammeldags, litt avmektig og litt for enkel til virkelig å sette spor.
Blitz goes video art
 |
| Samir M’Kadmi, Vervet til terror!, 2008. (Videostill). |
Samir M’Kadmis tendensiøse video knyttes sammen med en redigert artikkel fra Aftenposten hvor en anonym representant for Politiets Sikkerhetstjeneste forteller om fundamentalistiske kristne som rekrutterer norsk ungdom til terrorhandlinger i Palestina. M’Kadmi har tatt et tradisjonelt klovnegrep og snudd opp-ned på den egentlige artikkelen. Uten at noen reell humor eller overraskelse kommer ut av det, har han byttet ut «muslimsk» med «kristen» og «terror-handlinger i Norge» med «terrorhandlinger i Palestina». Videoen til M’Kadmi følger opp med få nyanser. I stedet for å skape refleksjon synes den å ville lukke meningsrommet og tvinge frem en støtte til den palestinske befolkningen i Gaza. Forholdet mellom avisartikkelen og videoarbeidet gir en usikkerhet om videoen bør forstås som en propagandavideo for å verve norsk ungdom til Blitz eller som en kommentar til den stereotype fremstillingen av Palestina-konflikten i media. Hvis det er målet å presse det stereotype opp i ansiktene våre og antyde at det finnes nyanser bak den gråtonede muren av nyhetsbilder, vil det kanskje også kunne forklare videoens fullstendige mangel på originalitet. På samme måte som fjernsynsbilder av lidelse til slutt skaper en følelse av likegyldighet og avmakt, skaper denne videoen en følelse av endimensjonalitet og nullinteresse. Verket er svakt både estetisk og politisk og jeg tar meg i å undre meg over hvem som kan være målgruppen til M’Kadmi. Henvender han seg til dem som allerede støtter Palestina, eller kanskje til dem som opplever konflikten som uhyre mer kompleks enn fjernsynet er interessert i å vise?
 |
| Samir M’Kadmi, Vervet til terror!, 2008. (Videostill). |
Videomediet er velegnet til å henvise til og kommentere på medienes virkelighets-produksjon, men det har også en dobbelthet fordi det reproduserer samtidig som det kommenterer. I M’Kadmis video virker det som om bevisstheten om denne dobbeltheten er fraværende, noe som gjør at balansen mellom reproduksjon og kommentar blir forskjøvet. Det blir uklart i hvilken grad han harselerer med stereotypiene og i hvilken grad han bare forsterker dem. Torp sin video er nok sterkere her, men også den står i fare for å forsterke steretypier gjennom avbildningen av dem. Hverken Torp eller M’Kadmi tilbyr et alternativt blikk på den situasjonen de fremstiller. Begge stoler for mye på at det finnes en iboende kritikk i videomediet selv og overlater det kritiske ansvaret til betrakteren.
mens vi venter på sannheten, kan noe skru av tv-apparatet?
media errors og
more media errors
Helene Torps videoanimasjon “Tro, håp og ærlighet”(24.min.) kan sees i
hovedprogrammet lørdag 14 juni på 31.norske kortfilmfestivalen
i Grimstad.
Om filmen:
“Tro, håp og ærlighet(24.min) er en personelig fortelling
om sjokket over å bli en del av kjernefamilien og har høstet svært
gode kritikker fra publikum på Galleri F-15 og Østfold kunstnersenter
tidligere i år.Vi møter Jens og Lena som kan kunsten
å krige.Det handler om makt og oppdragelse, og en sterk uvilje når
egoet møter virkeligheten. æTro håp og ærlighet” er andre del i æMoralserien” hvor filmen Beste Praksis (2004)/ Best Practice (2005) var den første.
Beste Praksis ble i 2006 innkjøpt av Norsk Kulturråd og er vist en
rekke steder i inn- og utland.Bp kan sees på utstillingen
“Strek i bevegelse“ved Lillehammer kunstmuseum fram til 1.juni.
” Å ”snu opp-ned” på den originale teksten eller foreta en omveltning av den dikterte standarden er en subversiv handling. Subversjon er ikke et klovnegrep, men en politisk og kunstnerisk handling, en strategi, et situasjonistisk grep. Détournement og subversjon er utgangspunktet både for teksten og videoarbeidet.”
Når jeg kaller det et klovnegrep så referer jeg til hvordan f.eks. Charlie Chaplin og Samuel Beckett har tatt tradisjonelle roller og situasjoner og vendt dem opp ned for å få oss til å se nytt på dem. Klovnerier går langt tilbake i historien som et politisk grep for å sette spørsmålstegn ved gitte sosiale strukturer. I norsk litteratur har Gerd Brantenberg gjort det samme som harselas med kjønnsroller. I boken ”Egalias døtre” fra 1977 er det menn som er hjemme og må gå med ”penisholder”. Egalia kalles for et fruedømme og et mødreland. Her har vi altså et klovnegrep som fungerte både overraskende, morsomt og politisk da boken ble skrevet. Slik jeg forholder meg til klovnebegrepet er det dermed ikke så langt fra det du forklarer som subversivt.
” Siden vi nettopp lever i Guy Debords famøse ”La société du spéctacle” ”forstår” jeg på en måte din frustrasjon da du ikke fikk det du er kommet langveis for, nemlig underholdning. /…/ Om du ikke er informert nok til å vite hva en subversjon går ut på, blir det selvsagt vanskeligere for deg å lese intensjonen bak videoarbeidet. Da har du kun adgang til det emosjonelle og det politiske. Videoarbeidet henviser deg til ditt eget politiske ståsted. Det er her du møter deg selv i døra som et spørsmålstegn. Det er også her du blotter din politiske og estetiske naivitet.”
Det her er en kjedelig og begredelig argumentasjon. Det er mange ting med dette ressonnementet som jeg tror skader din argumentasjon mer enn min. Jeg vil bare påpeke at jeg kjenner Guy Debord og boken ”La Societé du Spetacle” eller ”Skuespillersamfunnet” som den heter i oversettelse, men at jeg mener at Debords observasjoner rundt konsum- og mediesamfunnet ikke kan brukes som en gitt sannhet om et samfunn. Det er vel tvert imot litt komisk at du bruker kritisk teori så ukritisk. Uavhengig av din intensjon og min informasjon synes jeg arbeidet ditt ikke var spesielt interessant.
Til Christer Dynna vil jeg bare si at din lesning av verket er meget velvillig på verkets vegne uten at jeg helt ser at verket blir noe bedre av den.
For meg fremstår ikke grepet som er brukt i videoarbeidet (eller teksten) som klovnaktiv. Gjennom manipuleringene, som er eksplisitt gjort, fremstår redigeringsarbeidet svært tydelig karikert, men ikke entydig karikert – i det minste ikke hva angår politisk innhold.
Materialet som er brukt i videoen skal liksom være handlingsmettede bilder – fra sterke, meningsmettede konflikter. Men her blir enhver mening og tydelig polarisert konflikt som bildene refererer til, detronisert. Selve prosjektorbildet som fyller veggen, pulserer i hvitt (til stor fare for min konsentrasjonsevne, og kanskje for epileptikere) og fyller hele rommet, sammen med lydbildet, så jeg iallfall lengter etter å besitte fjernkontrollens makt, slik som hjemme på sofaen, der jeg ofte velger en annen kanal…
Her er rytmen i nyhetsklippene fra arabisk og engelsk-språklige nyhetskanaler, hakkete, slik at enhver mulig koherens i utsagnene – det være seg visuelt, verbalt eller lydmessig – går tapt. (Dette til forskjell fra den redigerte avisteksten, som snur ting på hodet, hvitt til sort)
Meningstapet videoprojeksjonen står for blir markant i at det er tildels kjente tv- og lydbilder som kryssklippes, gjenbrukes og repeteres: Bushs «either you are with us or you are with the terrorists», bildet av en far som har havnet i kryssilden mellom to fronter og som dekker sitt barn mot kulene (et bilde som en gang «fanget en hel verdens oppmerksomhet» òg menneskelige empati da gutten døde.) Dét vises ikke – dette tv-bildet taler (igjen) mest om seg selv. Så også når klippet av en dame i arabisk kledning som gråter hysterisk i ruinene av et hjem brukes – for mens hun lamenterer, trasker en kameramann i bakgrunnen med et tv-kamera på skulderen, som ikke gjør opptak. Han er uanfektet som menneske, og som medie, så hvorfor skal ikke også vi zappe forbi?
Slike gråtekoner motiveres (eller fremprovoseres) av mediebehovet for bilder (liksom brenningen av vestlige nasjoners flagg fanges opp gjennom tv-team som får et scoop bare de får plantet flagget i den rette forsamlingen). Alt vi ser er de ørsmå utsnittene, som ikke forteller noe særlig utover hvem som filmer, og ser på.
Som betraktere av nyhetsbilder tror vi oss muligens sikret en balansert dekning av det hele, eventuelt representert ved ytterpunktene – men samtidig vet vi at så lett som disse små utsnittene lar seg manipulere, er vår kunnskap basert på det vi ønsker å se eller tror vi ser. Således synes det som arbeidet til M´Kadmi kan ha fått frem budskapet gjennom denne anmeldelsen.
Inkonsekvensen i din argumentasjon er en interessant ledetråd. Dersom du kunne se litt nærmere på den, i steden for å gjenta ad absurdum den ene såkalte funksjonen ”videomedia kritiske holdning”.
Defekten i ditt resonnement leder deg rett til en absurd inversjon og dermed til utgangspunktet for videoverket. Sitat ” M’Kadmi har tatt et tradisjonelt klovnegrep og snudd opp-ned på den egentlige artikkelen. Uten at noen reell humor eller overraskelse kommer ut av det, har han byttet ut «muslimsk» med «kristen» og «terror-handlinger i Norge» med «terrorhandlinger i Palestina». Å ”snu opp-ned” på den originale teksten eller foreta en omveltning av den dikterte standarden er en subversiv handling. Subversjon er ikke et klovnegrep, men en politisk og kunstnerisk handling, en strategi, et situasjonistisk grep. Détournement og subversjon er utgangspunktet både for teksten og videoarbeidet. At du ikke ser det, skyldes kanskje dine forventninger og krav til underholdning ” humor og overraskelse”. Skuffelsen du uttrykker er obskøn i denne sammenheng. Men du vil ha ”du spéctacle”. Siden vi nettopp lever i Guy Debords famøse ”La société du spéctacle” ”forstår” jeg på en måte din frustrasjon da du ikke fikk det du er kommet langveis for, nemlig underholdning.
Du snubler så og si fra starten av når du forveksler subversjonen med klovnerier. Om du ikke er informert nok til å vite hva en subversjon går ut på, blir det selvsagt vanskeligere for deg å lese intensjonen bak videoarbeidet. Da har du kun adgang til det emosjonelle og det politiske. Videoarbeidet henviser deg til ditt eget politiske ståsted. Det er her du møter deg selv i døra som et spørsmålstegn. Det er også her du blotter din politiske og estetiske naivitet.
Samir M’kadmi
Hei Samir M’Kadmi.
I innlegget over mener du at du påviser en selvmotsigelse i teksten min som fordrer at jeg revurderer min lesning av videoverket ditt. Din argumentasjon går på at man ikke samtidig kan stole på at ”det finnes en iboende kritikk i videomediet selv” og samtidig ”være ubevisst videomediets dobbeltfunksjon: reproduksjon og kommentar”.
Dette argumentet forusetter nettopp det jeg klandrer deg for; at du stoler på at det finnes en iboende kritikk i videomediet, altså at det i seg selv er kritisk.
Er det slik at idét man har laget en video og stiller den ut i et gallerirom så er den umiddelbart kritisk til de bildene den viser? Jeg mener nei. Tvert imot mener jeg videomediet har en iboende dobbelthet som gjør det nødvendig å være seg bevisst hvordan man viser bilder. Slik jeg opplever verket ditt så reproduserer videobildene dine stereotype bilder som vi kjenner fra fjernsynet, men uten at de stilles sammen på en måte som synliggjør noen kommentar eller kritikk. Bildene står for seg selv og fordrer derfor at betrakteren antar at de skal leses kritisk på bakgrunn av at du har laget en video og viser den i et galleri.
Jeg mener altså at du lener deg på en forestilling om at videomediet har en iboende kritisk holdning, og dermed blir ubevisst videomediets dobbeltfunksjon.
Hei André Gali
Takk for innlegget!
Jeg pleier ikke å kommentere kommentarer om mitt arbeid. Det jeg ønsker med dette er å peke på en selvmotsigelse i sist del av din analyse.
”Videomediet […] har også en dobbelthet fordi det reproduserer samtidig som det kommenterer.
I M’Kadmis video virker det som om bevisstheten om denne dobbeltheten er fraværende, noe som gjør at balansen mellom reproduksjon og kommentar blir forskjøvet.”
”Begge stoler for mye på at det finnes en iboende kritikk i videomediet selv og overlater det kritiske ansvaret til betrakteren.”
Man kan umulig, i det ene øyeblikket, være ubevisst videomedias dobbelfunksjon: reproduksjon og kommentar og i det andre øyeblikket ”[…] stole for mye på at det finnes en iboende kritikk i videomediet selv […] Når man er ubevisst en egenskap kan man umulig stole på den. Man kan rett og slett ikke stole for mye på det man ikke har kjennskap til.
Det er kanskje nettopp her, hvor din argumentasjon kolliderer og mister mening, at du bør starte om igjen lesningen av Vervet til terror.
Samir M’kadmi