På torsdag åpnet Galleri Alexandra Dyvi (GAD) på Tjuvholmen. Bygget består av ti containere satt sammen, og er tegnet av Frosken-arkitekten Magne Magler Wiggen.
Å lage portabel arkitektur til kulturelle formål er noe arkitekten bak Frosken, Magne Magler Wiggen, har hatt lyst til i åresvis. Torsdag åpnet Galleri Alexandra Dyvi (GAD) ytterst på Tjuvholmen og bygget består av ti containere satt sammen til et treetasjers galleri som lett kan kan pakkes sammen og flyttes.
Wiggen synes det er er viktig å ta i bruk offentlig rom til andre formål enn å bo i, og i talen på åpningen torsdag kveld uttrykte han glede og takknemlighet over Dyvis private engasjement. Han beskrev det som et privilegie å få tegne galleriet som kanskje flyttes så snart som om et år.
Veien til den dobbelte åpningen torsdag selve galleriet og utstillingen var mørk, det luktet hav, bakken var gjørmete og såvidt opplyst av brennende fakler som ledet forbi byggeplassen og den gamle ballethøyskolen. Tross den noe ugunstige plasseringen var det mange som var møtt frem for å ta galleriet og utstillingen i øyensyn.
Innsiden av galleriet er en klassisk hvit kube fordelt på tre plan som er bundet sammen av enkle metalltrapper. I første etasje møtes vi av to store fotografier, noen mindre fotografier og en del malerier. I andre etasje fortsetter det med foto og maleri, mens tredjeetasjen også tilbyr et videoverk. De fem kunstnerne som stiller ut er Julia Peirone, Lina Selander,Tor Inge Kveum,Sten Are Sandbeck og Erik Snedsbøl. Dessverre må det nok sies at utstillingen er noe tam opp mot den spennende containerkonstruksjonen. Kanskje er galleriet bedre egnet til installasjoner som vet å ta rommet i bruk?
Både Frosken og GAD er spennende arkitektoniske rom som er med på å forme forventninger omkring kunsten og utstillingen allerede på avstand. Dette kan kanskje karakteriseres som en revurdering av museets og gallerirommets ytre og en bortvending fra et nøytralt ideale mot en mer bevisst identitetsbygging. Det kan uansett ikke sies noe annet enn at galleriet ytterst på den nøgne ø inspirerer.
