Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
En nytolkning av Svanesjøen i Billedhoggerforeningens rufsete, skulpturbestrødde hage var noe av det Lord Chief Justice bød på i sin første separatutstilling. Dét, og en snakkende ananas.
Fremfor refsere av en nasjon som har fortrengt ubehaget i historien, står Fadlabi og Cuzner frem som håndlangere for en iscenesettelse av et Norge som beredvillig tar et oppgjør med sin rasistiske fortid.
Synnøve G. Wettens utstilling på UKS er formsikker og forførerisk, men påberoper seg et praktisk-politisk engasjement som det ikke finnes dekning for.
Kunstneren James Richards, kjønnsorganer sensurert bort ved hjelp av sandpapir og ideen om en kroppsliggjort betraktning, stod i sentrum for vårens nest siste Academy Lectures.
Dag Erik Elgins Evening Drawings er golde og tilbaketrukne, men kanskje ligger det en pedagogikk i dette stoiske maleriet.
Jonathan Laskers malerier snakker først og fremst om maleriet, men i de løse figurene hans lurer også potensielt en metafor for det naturaliserte selvet.
Rønnings nevrotiske boring i kuben på Kunstnernes Hus og Galleri Riis er et interessant korrektiv til den digitale kulturens hysteriske informasjonsstrøm.
I Museet for samtidskunsts store Aase Texmon Rygh-retrospektiv fokuseres det mer på den oversette kvinnelige kunstneren enn på kunsten. Hvor heldig er dette grepet som kuratorisk ramme?
I Present Gifts leker Jochen Schmith med luksusvarens materiale og semiotikk, men utstillingen er best når den løfter blikket mot samfunnet disse objektene sirkulerer i.
I sin nye utgave på Arken er Palle Nielsens Modellen redusert til kulisser og barna til instruerte statister. Kapitalen og representasjonens logikk har innhentet utopien.
I en konkurranse der flere forslag tenderte mot dum bokstavlighet og konstruksjonsfetisjisme, var Jonas Dahlbergs vinnerutkast langt fra det verste. Men hvor ble det av de kunstneriske ambisjonene for minnesmerket etter 22. juli?
Amitai Romm og Jean Marc Routhiers utstilling på Toves har interessante tilløp, derfor er det synd at man liksom hører theme-musikken fra The Matrix murre i bakgrunnen.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.
