Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Fremstillingen av Kjell Varvin som modernistisk skulptør gjør seg uhørt godt på installasjonsbildene til Kunstnernes Hus, men skygger også for vesentlige performative aspekter ved prosjektet hans.
Utstillingen KDW på Rogaland kunstsenter hensetter oss til en utplyndret versjon av kunstens barnlige produksjonssfære, der den eneste rømningsveien går innover i materialet.
Takashi Murakamis utstilling på Astrup Fearnley-museet tar popkunstens bejaelse av massekulturens spektakulære overflater til nye høyder, og faller desto hardere.
I utstillingen Three-Face på Noplace i Oslo bekler Anders Smebye med hell rollene som både partyfikser og sjelesørger.
Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester velger det mest interessante fra kunståret 2016. Hver dag fra 1. til 24. desember kommer et nytt bidrag. I dag: Stian Gabrielsen.
Curated by a tree på 1857 beskriver økosystemets forespeilede kollaps slik den vil oppleves for oss oksygenavhengige.
Du kan ikke fullstendig unnslippe mytologien, sier Michaela Meise. Utstillingen hennes, Mare Nostrum, åpner på Standard (Oslo) i morgen.
Konferansen Public Calling, i regi av KORO og Fritt Ord, fremsto som et forsøk på å løfte blikket fra debatten rundt 22. juli-minnesmerket, mot en mer presserende politisk virkelighet.
Med sitt trygge utvalg kunstnere er Kunsthall Trondheims åpningsutstillingen this is a political (painting) et noe nervøst bud på det politiske i kunsten.
Er tv-dramaet et egnet verktøy til å dosere om kapitalens operasjoner? Melanie Gilligans The Common Sense på Trondheim kunstmuseum er i hvert fall en spekulativ kraftprestasjon.
Bergen Assembly 2016 oppløser triennalens tradisjonelle grensesnitt, men den har likevel sitt publikum i tankene.
Kai Fjells sjeldent sette Rimbaud-illustrasjoner er blant lyspunktene i en norsk kunsthøst som preges av det efemære, omflakkende, bakoverblikkende.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
