Stavanger kunstmuseum tar sin samfunnsoppgave som formidler av kunst, kultur og kunnskap meget seriøst. Det overrasker meg derfor ikke at halvparten av lokalene som huser utstillingen med den japansk-amerikanske kunstneren Ruth Asawa (1926-2013) minner om et arkiv, komplett med en tidslinje over Asawas liv som kunne vært tatt ut av en O-fagsbok.
Asawa ble utdannet ved velkjente Black Mountain College. Hun forbindes nok hovedsaklig med biomorfe, abstrakte skulpturer i flettet metall, men hun satte også dype spor i lokalsamfunnet hun tilhørte i San Francisco gjennom sitt engasjement for kunstutdannelse og formidling av kunst til barn. Kunst og utdannelse var viktige faktorer i Asawas eget liv, da det var det som førte henne ut av interneringsleiren hun og familien ble holdt i under andre verdenskrig, sammen med andre amerikanere av japansk opprinnelse.
Hun viet store deler av karrieren til undervisning og arbeid med kvalitetssikring av kunstfag i den offentlige skolen, til tross for at hun ble nektet å fullføre egen lærerutdannelse på grunn av sin japanske bakgrunn. Som en påminnelse om dette engasjementet inkluderer utstillingen en installasjon av oppklippede drikkekartonger montert sammen slik at de ligner cellene i en bikake, som strekker seg mot betrakteren. Arbeidet er laget av lokale barn, og det vil vokse og endre seg gjennom utstillingsperioden.
I hovedsalen presenteres et stort utvalg verk ledsaget av små tekster som gir en utførlig presentasjon av arbeidene til Asawa, både deres tekniske og materielle aspekter og forbindelsen til kunstnerens liv. I tillegg gir fotografier av Asawas hjem og håndskrevne brev innblikk i alt fra kunstnerens kjærlighetsliv til dialogen med kolleger og teknikkene hun interesserte seg for; de henger sammen med flere todimensjonale arbeider signert Asawa selv, samarbeidspartnere og lærere.
Kunstnerskapet gaper over et stort spenn i teknikk og form, men det er enkelt å spore inspirasjonen tilbake til naturen og japansk kulturarv: olje og grafitt på maskolitt; origami-skulpturer i varierende størrelse og materiale; skulpturer av elektroplettert kobbertråd og småskala skulpturmodeller, hvor man kan studere fletteteknikkene Asawa er kjent for – visstnok inspirert av en reise til Mexico i 1947.
Hovedsalen er delt av en stor vegg. På den andre siden er veggene malt dypt skogsgrønne, og Asawa karakteristiske skulpturer i henholdsvis kopper- og messingtråd henger som kokonger fra det høye taket. De er belyst av spotter som skaper skarpe slagskygger på marmorbelagte gulv, og på hvitmalte, organisk utformede treplater på bakkenivå som fungerer som en slags pidestaller for skyggespillet. Skulpturene har ikke titler og står navnløse, men støtt i egen eksistens. Her skal man sanse, ikke lese.
En umerkelig trekk gir ørlite bevegelse til en av Asawas skulpturer, og den store slagskyggen på gulvet speiler bevegelsen. Det kan minne om et bonsaitre som reflekteres i krystallklart vann – og det er rent fortryllende å se på greinene som strekker seg sakte etter føttene mine. Mellomrommet mellom platene skaper også en sti, som om man vandrer gjennom en hage. Det er en fin referanse både til Asawas kjærlighet til botanikk og til hennes filosofi om at man skal oppholde seg for lenge på ett sted, men alltid være i bevegelse.
Jeg motstår trangen til å sette meg på det kalde marmorgulvet, snur ryggen til den ivrige museumsvakten som observerer meg med argusøyne, noe som til tider er forstyrrende, og beveger meg videre i utstillingen. Jeg tumler ut på andre siden av veggen og beundrer noen skulpturer med forgreninger i metall, montert på hvite vegger – før jeg avslutter med en tur i museets kinosal, hvor jeg blir bedre kjent med kunstneren og hennes arbeider gjennom dokumentarfilmen Ruth Asawa: Of Forms and Growth (Robert Snyder, 1978). Dokumentaren fremstiller Asawa som en arbeidsom, familieorientert kvinne og en velrespektert bauta i lokalsamfunnet.
I utstillingen inngår et fotografi av et brev fra Asawa til hennes fremtidige ektemann Albert Lanier. Her skriver hun om hvordan hun har overkommet mye av sin frykt for rasisme, men at hun allikevel forventer at både hun og mannen vil utsettes for den. Utstillingens tittel, Citizen of the Universe, er hentet herfra. Å omdefinere seg fra representant for en bestemt gruppe til en borger av universet er en måte for Asawa å beskytte seg fra fordommene og ukvemsordene hun stadig får slengt etter seg på. Denne avstanden rasismen skaper i forholdet til ens egen kulturelle og biologiske identitet, er et eksempel på dens fremmedgjørende kraft.
Når man opplever utstillingen i
kontekst av kunstnerens egne erfaringer, fremstår den langt tyngre. For
eksempel minner de hengende skulpturene nå mindre om kurver og mer om brynjer,
trøyer av metalltråder laget for å beskytte torso mot dødelige stikk. Selv om
Asawa har uttalt at hun ikke klandrer noen for rasismen hun og familien ble
utsatt for under oppveksten hennes, preger den henne likevel. Dens innflytelse
på utviklingen av identiteten hennes blir enda tydeligere når man vet at i 1939
– før interneringen av japansk-amerikanske borgere – mottok Asawa førstepremien
i en kunstkonkurranse på skolen for kunstverket sitt om hva det er som gjør
noen til en amerikaner.
Asawas sammensatte liv og
kunstnerskap er relevant både med
tanke på dagens politiske klima og fordi hun som
kvinne representerer en gruppe som konsekvent har blitt forbigått i
kunsthistorien. Det er nødvendig å sette en tykk strek under navnet hennes,
slik at hun aldri blir glemt. Så honnør til Stavanger kunstmuseum for å gjøre
nettopp det. Det sagt deler jeg ikke museets begeistring for flere meter lange
tidslinjer på hvit vegg. Selv om det sikkert er et godt læringsverktøy
for skoleklasser som besøker museet, og en
sammensmeltning av kunst og pedagogikk prinsipielt sett er helt i Asawas ånd, invaderes kunstnerens grasiøse
arbeider til tider av denne formidlingens prosaiske uttrykk. Det hadde vært en
fordel med mer rom til sansing og ettertanke.
