I årets første utstilling på Bergen Kunsthall settes gamle legender, vante biennaletravere og nyere kunstnerstjerner i dialog med Niels Klims reise til den underjordiske verden (1741). Jeg har ikke lest boken, Nordens første science fiction, ført i pennen av bergensforfatteren Ludvig Holberg. Verkene i kunsthallens hovedsaler krever heldigvis ikke kjennskap til Klims reisedetaljer, her holder det lenge med kursorisk kjennskap til sjangeren «underjordisk fiksjon».
Første sal fra foajeen blir utstillingens mørke huleportal. Fem skjøre, små malerier og tre tobakkspiper av danske Ovartaci (Louis Marcussen, 1894–1985) viser hybridskikkelser med dyriske trekk og slanke kvinnekropper (alle uten tittel og år). Kunstnernavnet er avledet fra «overtosse», et antonym for «overlege» og var ett av flere Marcussen tok i bruk gjennom et langt liv med psykiatrisk behandling, først som mann, så kvinne, og til slutt som både kunstner og mann på ny. Med hentydning til identitetstransformasjon og alternative former for intelligens, settes Ovartacis verk i samspill med slovakiske Robert Gabris monumentale videoperformance Asylum – A Poem of Unrest (2024), projiseret på en hel vegg. I filmen samarbeider to maskerte insektmennesker kledd i beige og rosa om å flette fargerike tråder til mønstrede bånd. I en supplerende animasjonsfilm virrer flyvende insekter inn og ut av en større, kollektiv formasjon.
En kontekstualiserende sideutstilling viser 21 variasjoner av Niels Klims underjordiske reise i glassvitriner, blant dem en førsteutgave på latin. På en skjerm ved inngangen ruller Inni Karine Melbyes (1937–2018) Reisen til planeten Nazar fra 1983, en håndtegnet animasjonsfilm inspirert av Holbergs bok. Den er supplert med et særlig begeistrende innlån av syv originale animasjonsceller, stillbilder fra scener og distrikter Niels besøker i landet Potu, med bevegelige elementer og karakterer over airbrushede bakgrunner. Forstørrede reproduksjoner av illustrasjoner fra 1780-tallet presenterer historien kronologisk: Niels faller gjennom en hule i Bergen, til den underjordiske planeten Nazar. I de påfølgende motiver treffer og interagerer han med forskjellige tenkende trær, som alle har organisert sine samfunn på måter som strider mot den unge bergenserens forutinntattheter. Til slutt kryper han avvist og nedslått tilbake gjennom fjellsprekken. Et kort kuratoressay utbroderer temaer som utopisk spekulasjon, radikal botanikk, og anknytninger til «det skeive» for kunsthallens versjon av ferden til underverden.
Det nærmeste utstillingen kommer en konkret parallell til forelegget, er meksikanske Naomi Rincón-Gallardos Dung Kinship (2024): en outrert punkmusikal om en fluekvinne på underjordisk dannelsesreise. Skilt fra sine søstre, fanges hun av et psykedelisk soppkor og sendes ned under jorden. På veien tilbake til overflaten møter hun guddommer for henholdsivs ekstase og møkk som lærer henne å kjenne sin rolle. Med et selvbevisst retrosubversivt uttrykk, i krysning mellom barne-tv, billig b-film og mykporno, foreslås forholdet mellom dritten og billen (og fluen) som en slags skeiv omformulering av reproduksjonsmetaforen «blomsten og bien». Filmen virker å insistere på å leses som camp, men, gogo-gutter og frigjorte brystvorter til tross, kjennes den litt tam og utstudert.
Innsyn til kunsthallens største sal er hindret av en vegg kledt med grønne frynser, som om vi var på vei inn i en hekkelabyrint. På andre siden åpenbarer danske Cecilia Fionas lille fantasiunivers seg, tonesatt av den rastløse summingen fra Grabris’ insekter. Tre forseggjorte kostymer likner nattsvermere og er prydet med malte blomstersymboler og mønstre som minner om våpenmerker fra middelalderen (What a Joy to Live Above and Below All at Once, 2024–25). Jeg forestiller meg at de tilhører prestekasten i en eldgammel spirituell sekt som tilber insekter. Med overflater som minner om keramikk, pappmasjé og trolldeig, kveiler og brer fem delikate skulpturer seg opp fra gulvet som akvatiske hybridvesener. De er formet som fontener, vekster og fartøy, alle med minst ett androgynt ansikt, og ligner håndlagde stop motion-modeller ment å settes i bevegelse med filmtriks. I mars blir Fionas kreasjoner rekvisitter for operaen Infinite Pollination, i samarbeid med den eksperimentelle musikkfestivalen Borealis.
Også et annet verk er i dvale. På gulvet i utstillingens andre hvite kube ligger svenske Ingela Ihrmans One Fig (2020), en todelt tekstilskulptur som skal forestille en oppskåret fiken. Verket er egentlig, eller også, to hule drakter dimensjonert for voksne kropper. Videodokumentasjon viser en performance fra 2020 der kunstneren, ikledd én av halvdelene, gjør et nytteløst forsøk på å forene seg med den andre. En liknende meditasjon over åndelig eller relasjonell separasjon utspiller seg like ved, hvor Kaare Ruuds to barkkledde skulpturer på rustflassende pidestaller (2025) ved første øyekast ser ut som ubearbeidede deler av ett knekt tre. I realiteten er det nitid formede kroppsdeler, henholdsvis en legg med fot og en underarm med hånd. Titlene er lange, lyriske og gåtefulle, for omstendelige til å gjengi her, og kunne vært hentet fra Holberg-romanen, men jeg tror ikke det er tilfellet.
Fransk-libanesiske Mira Adoumier bidrar med tre sterke verk, blant dem første del av en fiksjonsfilm laget i samarbeid med Nour Ouayda (Red Solaris I, 2026), om gryende kommunikasjon blant eksotiske planter, skutt på Super 8 i botaniske hager i det globale nord. Mest spektakulær er trekanalfilmen Dreams of a Wandering Octopus (2021), projisert på tre sidestilte lerreter. Opptak til filmen er gjort i en libanesisk sederskog, og resultatet er helt forbausende crisp. Fortellerteknisk utnyttes de tre kanalene til det fulle: tidvis er det natt og vinter og morgen og vår i skogen på samme tid, i neste øyeblikk smelter bildene sammen til en gripende panoramascene. Det hele er beskjedent storslått og veldig vakkert.
Iter Subteranneum tar som sagt høyde for manglende kjennskap til forelegget. Hvor godt utstillingen fungerer som Holberg-adaptasjon, er underordnet. Romanen brukes fremst, og effektivt, som springbrett for å vise kunst med grønne, alternative og radikale budskap. Selv om denne temakretsen etter hvert har blitt sedvane ved kunsthallen og dermed risikerer å grense mot det forslitte, er ikke de tematiske føringene for dominerende. Det er de materielt sett skjøreste innslagene som utmerker seg som særlig ansporende. Jeg trekkes mot de delikate unikatene til Ovartaci, Ruud, Ihrman og Fiona, et uforutsett skandinavisk firkløver. Sammenstillingen av crunchy og upolerte arbeider, som alle byr på små mysterier med løse anknytninger til rammefortellingen, inspirerer til å medfantasere og finne mening i mylderet.
