Same – same, but different

Adriana Alves: All raised to the power of none equals one, Hordaland Kunstnersenter og Runa Islam: The Center of Gravity, Bergen kunsthall

Av og til er det mulig å oppleve at man beveger seg fra et slags gravitasjonssenter til et slags nullpunkt i Bergen. Og på mange måter er det ikke lett å si hva som er hva, eller om nullpunktet og senteret egentlig står for det samme.

For tiden kan man se to ulike utstillinger som begge viser et kunstverk der kvinner knuser glass. I begge tilfeller er det snakk om kunstverk produsert av kunstnere som passer som hånd i hanske i ethvert av samtidens offentlige kulturpolitiske dokument. Der kan man lese om betydningen av at dagens samfunn er komplekst, multikulturelt og globalt. Både Runa Islam og Adriana Alves er kvinner fra ikke-vestlige land: Islam er født i Bangladesh, Alves er født i Brasil, og ingen skal beskylde dem for å være være flate og uten kompleksitet.

Etter å ha vært og sett utstillingene Center of Gravity på Bergen Kunsthall og All raised to the power of none equals one – eller n0=1 (som er den matematiske formelen for at alt opphøyd i null er det samme som en) på Hordaland Kunstnersenter, tenker jeg at det er bra at slike kulturpolitiske dokument finnes. Det skaper et økt og ikke minst berettighet fokus på hva slike kvinner har å si og ikke minst, på måten de sier det på.

Men samtidig slår det meg at det er i mitt hode denne koblingen skjer. Jeg kan derfor ikke gjøre annet enn å beklage, kjære leser, og si at for tiden er hodet mitt så himla overinfluert av kulturbyråkratenes tekster. Jeg har i det siste gravd endel i Bergen kommunes planverktøy for en offentlig kunst og kulturpolitikk og det så inngående at det slett ikke er rart at jeg med en gang låser hele lesningen fast. Formuleringer som ækunstens plass i en globalisert multikultur, sett fra det underpriveligerte kjønns perspektiv” snurrer kontinuerlig rundt oppunder skallebrasken, og det i så vill fart at jeg blir rent ut svimmel og jeg låser meg fast for sikkerhets skyld. Så brutalt og tvingende at jeg med ett raser ut i hermeneutiske spekulasjoner, og blir stående og kverulere med meg selv: Ser jeg det jeg ser, fordi jeg vil se det, altså, at jeg allerede har sett det jeg vil se? Eller ser jeg det jeg ser, fordi kunstnerne vil at jeg skal se det, og hvorfor ser jeg det jeg ser da, og ikke minst: Hvordan får de det til, egentlig?

I og med at dette ikke er en mellomfagsoppgave om epistemologiens vesen, bestemmer jeg meg for å kjøre på med det jeg har sett, slik jeg har sett det, med andre ord: cogito ergo sum. På Hordaland Kunstnersenter har nyutdannede Adriana Alves satt seg selv i scene i videoen Les Quattre Cents Coups (etter Francis Trouffaut). I et rom som definitivt er en blackbox – opptaket er faktisk gjort på BIT teatergarasjen – står den brasilianske kunstneren rett opp og ned i spotlighten, som om hun var en stemmeløs fadosangerinne som knuser vinflaske etter vinflaske, fire hundre av dem, faktisk. Men allerede her går jeg i baret. Alves er brasiliansk, i Brasil snakker de portugisisk, og da finnes det sikkert en eller annen variant av den portugisiske fadotradisjonen i Brazil også, ergo: Vi kobler Alves til fado. – Unn Fahlstrøm, hørte jeg kunstneren selv si på pressevisning, og for ordens skyld må jeg derfor også si: Unn Fahlstrøm, æDe hundre slagene”.

Men la oss heller si det som det er: Fordi jeg først har sett Runa Islams filmverk Be The First To See What You See As You See It på Bergen Kunsthall, kan jeg ikke annet enn å legge merke til at de grønne flaskene til Alves ikke vies særlig oppmerksomhet fra Alves selv, selve blikket er i stedet rettet rett ut i luften, mens høyrearmen beveger seg nærmest mekanisk opp og ned ved siden av kroppen, og slik kjøres flaske etter flaske ned i gulvet.

Å stå å se på at vinflasker knuses igjen og igjen geiler meg i begynnelsen opp. Jeg står og nikker hver gang flasken går i gulvet, lar meg fascinere av glasshaugen, men etterhvert mister jeg energien og lar meg fortape i den stillstand de energiske bevegelsene etterhvert skaper. Det er i den sammenhengen jeg tenker at energien som utspiller seg her står i sterk kontrast til knusingen i Runa Islams film. Og der er det ikke Islam selv som knuser. I stedet har hun satt en hvit og vestlig kvinne, unnselig men romantisk kledt, i et hvitt lokale. Bare her har disse to verkene helt ulik holdning: Vi har scenekunstens svarte boks versus billedkunstens hvite kube, og det er stor forskjell på den hvite vestlige kvinnes omgang med dyrebart porselen i et hvitt og whitecubeaktig lokale og den latinamerikanske kvinnes omgang med tomme standardiserte vinflasker på et sort scenegulv.

I Islams komposisjon studeres porselensgjenstander av det slaget mormor langt ute på landet vil dekke på når hun serverer kaffe og småkaker. Hver gjenstand er plassert på hvite firkantede pidestaller av det slaget man bruker når flotte gjenstander skal vises frem. Det eneste som mangler er den firkantede glassklokken som pleier å stå over verdifulle gjenstander, nettopp for å beskytte dem mot et klåfingret publikum. Kvinnen er alene, og der Alves har latt videokameraet stå på et fast punkt, er Islams føring av filmkameraet sendrektig, også når hver gjenstand er pent dekket på et bord. Kameraøyets dveling ved hver gjenstand, – en kopp, en vase, en skål og så videre – og kameraøyets dveling ved kvinnens hvite porselenshud – underbygger kvinnens langsomt forsiktige, men bestemte bevegelser mot gjenstandenes undergang, de skyves mot bordkanten og det er en nytelse å se porselenet falle, og ikke minst, å høre dem knuse, også dette sakte og med mye romklang. Og det er noe akkurat i dette: Der Islam gjennom sin regi er det objektiverende øyet, lar Alves seg objektivere av et stillestånde videokamera. Der Islam ber oss se nøye på hver gjenstand og dens utforming, presenterer Alves oss raskt for et velkjent objekt, nemlig den grønn tomme vinflasken som altså energisk knuses igjen og igjen.

Men hva skulle jeg forventet, egentlig? I uttrykk fra den svarte boksen forventer vi jo saktens en slags ekspressiv kraft, sagt rett ut og likefremt, mens man i uttrykk fra den hvite kuben gjerne forventer seg distansert betraktning av objekter som gjerne selv objektiverer det objektiverte, i lag på lag. Islam understreker distansen ved bruken av selve sitt medium, nemlig film, og vi snakker om film av det slaget som har sorte striper som stammer fra støv og skader på selve filmrullene, slik at vi får følelsen av at det er et gammelt og nedstøvet arkivmateriale vi nå forholder oss til. Det er det jo ikke, filmen er produsert i 2004. Islam får oss til å tenke over mediets materialitet, som vi medievitere ynder å si det. Alves video derimot, er nettopp et videopptak, og i og med at videoen er nærmest sømløst klippet sammen, får jeg en følelse av at opptaket er ren dokumentasjon av en scenisk hendelse.

Kanskje vil man mene at det er helt urimelig å lese disse to kunstnerne i sammenheng. Islam har en kjempelang CV, og CV´ens livsberettende oppramsing av hva Islam har gjort og hvor Islam har vært forteller oss at kunstneren hører til æden internasjonale samtidskunstarena”. Det forteller oss at dersom æden internasjonale samtidskunstarena” er landet Narnia, så er definitivt Bergen Kunsthall klesskapet du skal gå inn i. Alves er i motsetning til Islam helt nyutdannet, og bortsett fra å være representert på et eller annet evenement i Tyskland og Sverige har Alves kun blitt vist i Norge, noe som i og for seg ikke er så rart, da hun gjorde seg ferdig med sitt masterstudium i fjor vår. Men i et slikt lys kan man jo også begynne å spørre seg om hva som er hva: Alves har altså sin første separatustilling på Førde Internasjonale Folkemusikkfestival. Det er ikke akkurat biennalen i Venezia. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg en gang vil omtale denne festivalen som æNorge”, selv om jeg definitivt ikke vil omtale Førde Internasjonale Folkemusikfestival som ædet mystiske klesskapet”.

Akkurat når dette er skrevet, merker jeg at jeg faktisk er villig til å problematisere mitt standpunkt overfor kulturrådets medlem Halgrim Berg.

Uansett, min lesning av disse to utstillingene er kanskje aller helst et godt eksempel på hvor skadelig det er for kunsten at kritikeren går på flere utstillinger i løpet av kort tid. Då står man i fare for å reflektere over forholdet mellom dem, og følgelig i fare for å ikke behandle kunsten på kunstens egne premisser. For om jeg skulle fulgt veiledningen til Bergen Kunsthall her, skulle jeg naturligvis forsøkt å videreutvikle resonnementet som gis meg, nemlig at med dette verket drar kunstneren æbetrakteren inn i en fengslende visuell verden” hvor hun æspiller like mye på den franske filmskaperen Alain Resnais berømte slo-mo-eksperiment der en porselensvase blir sluppet i gulvet og knust”. Jeg skal ikke nekte for at det skjer, og for den som bor i Oslo kan det være en trøst at Runa Islams utstilling også vises i Oslo, på Nasjonalmuseet for kunst, slik at de kan få se det med egne øyne, og ikke mine.

Alves derimot, skal til Rio de Janeiro, og stille ut på et sted som heter Fuzue – Centro de Cultura, men datoen er ennå ikke sikker, og sånn sett er jo ingenting sikkert. Derfor vil jeg anbefale alle å sette alt inn på å komme seg til Bergen og Hordaland Kunstnersenter nå, for det haster, det er det faktisk verdt. I og med at ingen kan garantere at Alves suges opp i den internasjonale samtidskunstens kretsløp, så finnes det heller ingen garantier for at Alves blir å se in a white cube near you.

Det er riktig at Alves og Islam kan passe inn i kategorien “det underpriveligerte kjønn”, men samtidig, tross alt har de greid å få folk til å stille opp for seg. I verket First Day of Spring har Islam betalt sykkeldrosjesjåfører fra Dhaka en god dagslønn for å gjøre ingenting. æEn god dagslønn” heter det faktisk i informasjonsskrivet. Resultatet er en film som studerer disse ellers så energisk syklende personene sitte henslengt på sine fargerike sykkeldrosjer mens de venter under skyggen fra trærne. Denne filmen er vakkert komponert, kamera føres jevnlig mot trærne hvorpå man igjen møter blikkene til sykkeldrosjesjåførene. Kameraets øye glir fra side til side og slik legges det føringer for hvordan vi skal se på disse menneskene.

Jeg kan ikke la være å undre meg over om de undrer seg veldig over hva de egentlig er med på, og hvorfor en ung kvinne, fra Bangladesh akkurat som dem, kan finne på å betale dem en god dagslønn for å sitte slik. At det hadde kommet en hvit kunstnermann med å ønske om å filme sjåførene, eller tilby dem navnet sitt for en gris, det hadde kanskje ikke vært så rart, men i denne videoen blir jeg stående og fundere på hva som er relasjonen mellom den kvinnelige kunstneren Runa Islam, nå bosatt i London og sykkeldrosjesjåførene i Dhaka. Oppfatter de det som en spesiell situasjon at en ung kvinne betaler dem for å gjøre det de gjør? Har kunstneren tatt sine etiske forholdsregler og forklart dem hva det er de egentlig er med på?

Søren og, her projiserer jeg igjen. Hva vet vel jeg om kunstkompetansen til sykkeldrosjesjåfører i Dhaka? Så og si ingenting. Og det er vel ingen hemmlighet at her har jeg latt meg forstyrre av Klassekampens debatt om kunstnernes etiske ansvar. Med ett blir jeg veldig oppstemt på å forsvare Runa Islam: Er det et problem å betale folk en god dagslønn for å slappe av en deilig vårdag og nå? Bare fordi de kanskje ikke har den hele og fulle oversikt over hva de er med på og hvordan de blir sett? Og i hvilken grad kan noen av oss egentlig kontrollere hvordan andre ser oss? Og ikke minst, vil vi egentlig det?

Poenget med denne filmen, forteller Bergen Kunsthall oss, er at arbeiderne ikke representerer sitt yrke, men i stedet befinner seg æi en mellomposisjon der de verken portretteres i betydningen av å posere, eller fremstilles autentisk som i en vanlig dokumentar”. Men, tenker nå jeg, arbeiderne er jo først og fremst arbeidere, og det selv om arbeidet består i å hvile seg mens kamera går. Og hvem har sagt at det ikke kan være anstrengende å ha til oppgave å hvile seg foran kamera? Arbeidernes lettelse synes så tydelig når oppgaven er utført, den ligger i bevegelsen til arbeiderne når de snur sykkelen og setter seg på den og sykler avgårde, på vei til sitt alminnelige arbeide. Kanskje er det bare akkurat her at arbeiderne virkelig er i en mellomposisjon, på vei fra en type arbeid til et annet.

Også Alves har fått folk til å jobbe for seg. En lokalkjent kritiker som meg kjenner igjen kunstnerfjesene som er portrettert gående med den vakre bergensidyllen bak seg. Der er Torunn Skjelland, der er Ole Mads Vevle, der er Gillian Carlson, og der er jaggu meg to fjes jeg ikke kan navnet på, her er det bare å oppdatere seg. I følge Alves selv skulle også mannen min ha vært med, men han hadde ikke tid, for han måtte jobbe. Det slår meg at Alves på et tidspunkt også spurte meg om jeg kunne stille opp for henne, før det kom for en dag at jeg jo slettes ikke er kunstner.

Alves har filmet disse velkjente bergenskunstnerne mot velkjente bergensmotiv, der ser vi Sandviken, der ser vi Ulriken, er det på kaien på USF en av dem står, og det eneopptaket må vel være tatt i Claus Frimansgate? I motsetning til drosjesjåførene, som fikk hvile, får ikke kunstnerne lov til å stå stille. Tvert om, de går og går, ja faktisk løper et par av dem, men samtidig, de står på stedet hvil. Alves røper på pressevisning at kunstnerne er plassert på en tredemølle, og når jeg kommenterer at hun har presentert Bergen på sitt beste, for ingen av dem er ute i det helvetes regnet som varte akkurat fire dager for kort til å slå rekorden til et obskurt sted i Bærum, (som visstnok har norgesrekord i sammenhengende regn på 84 dager), sukker hun og forteller om hvor vanskelig det var å få dette gjort, i og med at en elektrisk tredemølle ikke tåler vann.

Det er når jeg blir stående og se på kunstnertråkket at jeg igjen forstyrres av en kommunal kunstplan. Det er noe med arbeidet disse kunstnerne gjør, i forholdet til arbeidet til sykkeldrosjesjåførene i Islams film. For disse kunstnerne stiller velvillig opp for en kollega. Jeg vedder den stygge Helly-Hansen-jakka mi og den gamle Swix-lua på at disse kunstnerne aldri fikk æen god dagslønn” på samme måte som sykkedrosjesjåførene. Tvert om, jeg vedder på at det hele var en vennetjeneste. Er det etisk forsvarlig at kunstnerne arbeider gratis, selv om det er for hverandre? Burde ikke alle kunstnere begynne å fakturere hverandre? Når kultur og kunst skal bli næring, vil ikke alle disse evindelige vennetjenestene bare utgjøre en svart økonomi, et stort svart hull som vil holde det reelle omsetningstallet i kunstlivet skjult, slik at ingen økonom noen gang vil kunne forstå hva kunst egentlig er verdt?

Det ville i alle fall ha endt med den type internfaktureringshelvete enhver bedrift med respekt for seg selv for lengst har sluttet med. Og jeg beklager, gode leser, slikt detter altså ned i hodet mitt mens de bergensbaserte kunstnerne går og går, jeg begynner å tenke på penger og når man tenker på kunst, skal man jo helst ikke tenke på penger. Men jeg klarer ikke fri meg fra det, det er noe med at disse kunstnerne går og går og aldri kommer til døra på en slik måte at jeg må be om at disse fem videoverkene kjøpes inn av byråd for finans, kultur og næring, Henning Warloe, og det straks. Byråden har allerede kunst på sitt kontor, og det er fordi denne mannen har kunst i sitt hjerte. Han viste meg en gang et verk av Matias Faldbakken, kjøpt på Galleri Standard (Oslo). Beskjemmet kikket jeg så altfor raskt på bildet, det var noe pinlig over å stå der og se på byrådens kunst da jeg egentlig skulle intervjue mannen om kommunens internasjonale kunstplan, på en måte følte jeg meg så frekk, av grunner som er helt uforståelige for meg i dag. Derfor måtte jeg spørre på et senere tidspunkt hva det egentlig var bilde av, og Warloe kunne fortelle at Faldbakken har fotografert tommelen sin, pent lagt over bladet The Economists sitt nummer om “Negotiations” slik at man heller kan lese “Neg-ations”. Det er i grunnen en fin tanke at Bergens byråd for finans, kultur og næring sitter og ser på Faldbakkens negasjon, et enkelt derivat fra The Economist. Men samtidig, hadde det ikke passet fint med portrettene til en ung brasiliansk kvinne, nyutdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen, pent dandert rundt negasjonen? Man må jo fornye seg litt av og til også?Og det må jo være litt mer motiverende å se de lokale krefter bare gå på, selv om de står på stedet hvil for evig med Ulrikens topp og smitt og smau i bakgrunnen, vel vitende om at alt som er opphøyet i null, er og blir det samme? Dersom det skulle bli for slitsomt, vil jo Runa Islams film first Day of Spring være den beste medisin. Det kunne være en god ide for enhver å legge seg ned sammen med sykkeldrosjesjåførene. Alle fortjener av og til å kunne hvile ut for en god dagslønn.