UKS begynner presentasjonen av utstilling The New Lands med ordene «Sailing is not only about leaving it is also about returning». Dermed er tonen satt; det handler om det å reise i ordets videste forstand, men om sitatet er hentet fra Odysséen eller en selvhjelpsbok med maritime metaforer forblir uvisst. De som står bak utstillingen, kuratoren Linus Elmes, og kunstneren Eva Dragsholt, antyder dermed allerede fra starten av noe om reisens doble natur: At det å reise ikke bare handler om geografisk forflytning fra et punkt til et annet, men også innebærer en erkjennelsesmessig bevegelse som i siste instans bringer oss nærmere vårt egentlige selv. Denne litt romantiske ideen er imidlertid bare én av mange innfallsvinker til stikkordet «reise» i The New Lands, og den vide konseptuelle rammen utgjør utstillingens største problem.
La oss begynne med Eva Drangsholts femten minutter lange videoverk The New Lands, som har gitt utstillingen dens tittel, og som er ment å fungere som et nøkkelverk. Videoen ble til under Drangsholts seiltokt langs Amerikas vestkyst. På reisen treffer kunstneren dansk-amerikaneren John Nielsen. Sittende på en steinskrent, omkranset av små påskeøy-aktige steinskulpturer, forteller han om sitt liv. Som ung i 70-tallets Danmark levde han «a rock’n roll life». I likhet med mange andre ungdommer som jaktet på et alternativ til en borgerlig, vestlig tilværelse gikk ferden til India. Deretter dro han til Los Angeles der han utdannet seg til kiropraktor, men «bad timing» (finanskrisen?) gjorde at han mistet jobb og hjem. I vakuumet som oppstod begynte han å lage steinskulpturer med en slik iherdighet at han etter hvert «ran out of rock».
Videoen fremstår som et intervju, men ingen spørsmål stilles underveis. Nielsen får snakke uavbrutt i det som virker som én enkelt, uredigert tagning. Hans fremstilling av egen skjebne er preget av verdighet, forsonlighet og stoisk ro. Her er ingen følelsesutbrudd eller bitterhet. Men her ligger også noe av verkets problem. Den affektløse fortellingen kaller på sympati, men makter ikke å fremkalle sterke følelser hos betrakteren. I møte med The New Lands kommer innvendingene mot dokumentarismen fra det tidlige 2000-tallet tilbake: Hva skiller dette verket fra alle de andre menneskelige møtene vi eksponeres for gjennom aviser, fjernsyn og radio? Noe av det som skiller Drangsholts verk fra Sånn er livet eller Viggo på lørdag er fraværet av de regimessige grepene som skal til for å skape en såkalt sterk historie. Overlatt til sin egen regi blir Nielsens liv forflatet til den formen for nøytral selvpresentasjon de fleste av oss tyr til i møtet med mennesker vi ikke kjenner. Filmen lar oss med andre ord aldri komme inn under huden på den som portretteres. Sånn sett føyer The New Lands seg inn i den «kjedsomhetens estetikk» som dokumentarismen har dyrket. Det er en estetikk der konteksten blir en vesentlig nøkkel til verket, og den mest håndgripelige konteksten her er UKS’ følgetekst. I følge denne støtter Drangsholt seg på sin «outsider position as a transsexual in an act of seeing and documenting her journey». Uten å underkjenne det unike som den transseksuelle erfaringen fører med seg, er det for meg komplett umulig å se hva dette outsider-blikket kan ha tilført verket. Det mest påfallende ved dette portrettet er hvor trivielt det er, i betydningen ordinært og hverdagslig. Det er godt mulig at Drangsholt har sett en parallell mellom Nielsens livsreise og sin egen reise fra en ytre mannlig kjønnsidentitet til en endelig manifestasjon av sin indre og egentlige kvinnelige identitet. Men siden vi aldri får vite noe om kunstnerens liv, mangler vi de bitene, som kan få utstillings-kabalen til å gå opp.
Ute av videokammeret, i det store gallerirommet, omkranses man av John Nielsens menneskelignende steinskulpturer. Formen er uhyre enkel; to, tre, fire eller fem steiner satt opp å hverandre i noe som fremstår som et forsøk på å rekonstruere en arkaisk urskulptur. I møte med forenklingens grep blir man nesten alltid slått av hvor lite som skal til for å angi noe menneskelig. I Nielsens figurer viser dette antropomorfe seg både som noe gjenkjennelig og samtidig ytterst mysteriøst. Fornemmelsen av menneskelig nærvær understrekes av den nennsomme plasseringen. Det er som om hærskaren av forsteinede vesener presser seg mot oss fra flere kanter. Disse skulpturene laget av en autodidakt kunstner oppleves faktisk som vel så interessante, ja mer interessant enn Drangsholts video. Dette gjør at kuratorens fremstilling av Drangsholts initiativ som en heroisk gest etterlater en litt emmen ettersmak. I følge presseteksten har ikke Drangsholt nølt med å inkludere Nielsen i sin utstilling: «Drangsholt has not hesitated to leave her secure position behind the lens (…). By entering into this social contract with him (Nielsen), she puts her own project at risk».
Den andre verksgruppen som knytter an til reise-tematikken er tre zinkplateetsninger laget av Paul Gauguin på slutten av 1880-tallet. Bildene er hentet fra den såkalte Volpini-suiten laget kort etter hans første reise til Martenique og Panama. Det er noe gåtefullt over disse bildene som holder pulsen oppe. Mest fascinerende er Les drames de la mer – en underlig komposisjon som tematiserer havets schizofrene natur: Øverst et smult seilas i lys dag. Nederst en sort stormnatt der en mann klamrer seg til relingen i en åpen båt med et blikk lysende av dødsangst. Det er som om det vennligsinnede bare er et unntak, og havets egentlige natur er denne mørke undersiden av uklare, forvirrende og oppløste former. Den bevisste bruken av ambivalente former går også igjen i bildet av det som ved første øyekast ser ut som en badende gutt, til man oppdager det lille brystet bak armhulen. Følelsen av forvirring forsterkes av en blekksort formasjon som vokser opp over den nakne kroppen. Skal det forestille havet, røyk, tang – det stilles åpent for betrakteren. Gauguin-trykkene knytter an til reise-temaet både via sitt innhold og Gauguins egen flukt fra europeisk sivilisasjon, fra (som han skriver) «alt som var kunstig og konvensjonelt». Her finnes det selvsagt en tråd til Nielsens India-reise og Drangsholts livsreise, men forbindelseslinjene er så vagt artikulerte, og reisetematikken så vidt formulert at det blir vanskelig å skjønne hvor Elmes og Drangsholt vil.
Utstillingens tredje arbeid er laget av den amerikanske filmskaperen George Kuchar, som gikk bort for noen dager siden. Kuchar er for mange kjent som campens far, og hans filmer har bl.a. vært en viktig inspirasjonskilde for Johnny Waters. Utstillingsverket Corruption of the Damned er en forvirrende stumfilm med raske sceneskift, replikkplakater og dramatisk filmmusikk rappet fra Vertigo og andre filmklassikere. Rammefortellingen er en ung manns jakt på en utro kjæreste, men det mulige plottet pulveriseres raskt av et vell av tilsynelatende umotiverte hendelser og scener. Begjær, sex, sjalusi, utroskap, ydmykelser, hevn og vold virvles sammen i heseblesende tempo, og den første fasinasjonen over Kuchars surreale, pubertal-komiske univers erstattes etter hvert av en sterk følelse av utmattelse.
Nok en gang tar jeg meg i å spørre hva kuratorene vil med dette arbeidet i denne konteksten. Riktignok inneholder Kuchars film noen (bil)reiser, og rolleskikkelsen til den oversminkede husmoren (spilt av en kvinne) peker kanskje frem mot de hysteriske kvinneskikkelsene hos Waters og andre camp-regissører, men ellers er det ingen synelige forbindelseslinjer til utstillingens øvrige arbeider. Også stemningsmessig representerer Kuchars ekspressive eksess et abrupt brudd med stillferdigheten som gjennomsyrer de andre verkene.
Alt i alt oppleves konstellasjonen av verk i The New Lands som for vag, upresis og sprikende til å artikulere noe substansielt. Reisen, som her er brukt som en metafor på alt fra den geografiske reisens transformative potensial, til den indre reisen på jakt etter en identitet, ender dermed ingen steder.
