Om noen av Klassekampens lesere satte morgenkaffen i vrangstrupen da de så overskriften «Norge eksisterer ikke» lørdag 12. september, kunne de raskt gjenfinne helgeroen da de så at det var en av den slovenske filosofen Slavoj Žižeks sedvanlige spissformuleringer. Teksten tok imidlertid tak i noen grunnleggende vanskeligheter i den europeiske responsen på den pågående flyktningkrisen.
Žižeks essay, som opprinnelig ble publisert i London Review of Books (den kan også leses på norske Le Monde Diplomatiques hjemmeside) er utgangspunktet for en forelesning med den jamaikanske kuratoren Nicole Smythe-Johnson på Kunsthøgskolen i Oslo i kveld. Smythe-Johnson besøker for tiden Norge som del av Henie Onstad Kunstsenters residency-program A Pendaflex for the Future. I kveldens forelesning vil hun sammen med publikum forsøke å finne alternativer til de dystre politiske prognosene som Žižek tegner opp i sitt essay.
Overskriften «Norge eksisterer ikke» peker på det paradoksale – ifølge Žižek – i at flyktningene ikke tar til takke med «litt trygghet og velvære» i Italia, i Hellas eller på Balkan, men nærmest forlanger å komme til de nordeuropeiske velferdsstatene. I den dypeste desperasjonen utløses den absolutte utopi om et Norge som ikke finnes i virkeligheten, skriver han. Mellom høyrepopulister som vil stenge grensenene for å vokte egen kultur og velferd og venstreliberalere som plederer for åpne grenser, er sistnevnte de største hyklerne, mener Žižek, ettersom de vet at det vil utløse et populistisk opprør. Dette er ifølge Žižek det venstreliberale Europas dilemma: Dersom man åpner for å gi alle flyktninger asyl, vil det etter all sannsynlighet medføre økende oppslutning om allerede sterke nasjonalistiske bevegelser, men dersom man innfører grensekontroller gir man etter for høyrepopulistisk retorikk.
Det er kanskje den prekære situasjonen som gjør at Žižek legger til side vitser og paradokser og heller kommer med noen pragmatiske politiske forslag. Det første er at felleseuropeiske forpliktelser må følges av krav om å akseptere «lovene og normene i de europeiske landene». Men viktigst er å gjøre noe med den underliggende årsaken til konfliktene som skaper flyktningstrømmene: den globale kapitalismen.
Kunstkritikk har stilt Nicole Smythe-Johnson noen spørsmål om kveldens forelesning, 7. oktober. Intervjuet gjengis på originalspråket.
Which of the statements or proposals in Žižek’s essay do you wish to counter?
I actually agree with Žižek, so it’s not that I will counter him. I merely offer another perspective, one that is less tragic and offers more opportunity for agency.
In the press release, you state that you will use the works of Cuban artist Tania Bruguera and philosopher and author Édouard Glissant in order to discuss how people cross borders in a global age. Who was Glissant? What kind of model does he offer for thinking about migration?
Édouard Glissant (1928-2011) is a philosopher from Martinique, an island in the French-speaking Caribbean. People may be more familiar with fellow Martiniquan Franz Fanon, who was of the same generation. Glissant shares concerns with Fanon, but he is much more interested in language. For tonight’s talk, I will use his text «Poetics of Relation» to discuss other ways of thinking and speaking about the refugee crisis, ways that approach the unknown of coming relation – between Europeans and various Others – in a more joyous and experimental way, ways that make a change to European «way of life», as Žižek calls it, less terrifying.
You write about uncovering alternative responses to the refugee crisis. Do you think there are examples of responses that are specific to artists and art workers?
Yes, I do. I think that the responses to the refugee crisis are shaped by certain ways of thinking and knowing. I think that this is precisely what artists engage best in: not merely what we know, but how we know. I also think that artists more than anyone have a stake in migration issues and policies. A few weeks ago Kunstkritikk published a text titled «All Good Artists are Migrants», and the American magazine the Atlantic has published an article titled «All Immigrants are Artists». I have spent the last three weeks meeting people on the Oslo art scene, and they are all travellers, moving between Oslo and Berlin and Prague and London. Artists understand how important moving is, and they have the tools to help the rest of society understand.
I forbindelse med Slavoj Zizek´s essay og interviewet med kurator Nicole Smyth-Johnson, vil jeg minde læserne, især norske læsere af Kunstkritikk, om skandalen, der udviklede sig omkring Trondheim Kunstmuseum i årene 2013-14 med en skjult afskedigelse af kunstdirektøren Pontus Kyander.
Hans «forbrydelse» var, at han ikke ønskede at flage med det norske flag på Olav-dagen, og ikke mindst at han i forbindelse med museets «Halvårsprogram Vår 2014» i sit forord skrev:
Citat:
Hva er forventet levetid for et land? Kan det gå ut på dato?
«Landet ditt eksisterer ikke» bedyrer store bogstaver i neonlys fra facaden på et museum. Facaden tilhører Islands nasjonalgalleri, og er et kunstverk av kunstnerparret Libia Castro og Òlafur Òlafsson. Island eksisterer selvsagt,…Men hva om det opphørte å eksistere, om det på en eller annan måte ble forvandlet til en Annan type stat, enhet, eller konstruksjon? Hva om behovet for et land forsvant?…Det er ikke noe ved en nasjon som er evig og uforanderlig. En gang i tiden fantes de ikke, og det vil komme en dag der vi ikke trenger dem. Bare vent.
Norge eksisterer…
Det globale oppsvinget i nasjonalisme i dag er sjokkerende. Det er nasjonalisme på sitt aller verste – av typen som hevder at man er overlegen andre, som hevder:»Vi er bedre, fordi vi er rikere/eldre/yngre/demokratiske/en republikk/et kongedømme/har en rikere kultur/har flere våpen/har vakrere natur og flottere landskap/er en bedre rase»…Innen nasjonalismens rammer formes disse følelsene til en ideologi som kort sagt hevder: «Vi er bedre». Sånn sett er ikke norsk nasjonalisme noe bedre enn andre lands nasjonalisme. Den har samme utgangspunkt, arter seg som hvilken som helst annen nasjonalisme, og innebærer samme form for ekskludering. Nasjonalistpartier – som FrP – er farlige; de bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse, menneskerettigheder og likhet. Som en syre etser de bort vår sjel og vår respekt for andre – dersom de disse «andre» tilfeldigvis skulle trå på samme mark som oss. Dette er vårt land land, ikke deres. Vi er dette landets stolte eiere, og det er ikke de. Vi har rettigheter, det har ikke de.
Trondheim kunstmuseum feirer Grunnlovsjubileet med å vise et verk «Landet ditt eksisterer ikke» av LIBIA CASTRO og ÒLAFUR ÒLAFURSSON på fasaden til TKM Bispegata..
Hvor er det synd for Trondheim og Norge og den norske kunstverden, at man ikke havde rummelighed til en kunstdirektør Pontus Kyander, som med sine synspunkter som kunstkurator også kunne have bidraget kvalificeret til problemstillingen i ovenstående interview.
Venlig hilsen
Christian Christiansen
Amaliegade 11,3
1256 København K.
Danmark