Små kister, dét er det første som møter meg i Anders Nordbys utstilling The Queen’s Gambit Declined på Standard. De er for smale til å romme et barnelik, men likevel fristende å lese som et varsel om en dødstematikk. Alt i alt dreier det seg om tre kister, men bare én av dem er åpen, og innholdet i den er langt fra klargjørende. Noen langstilkede plastblomster og et rektangulært stykke aluminium ligger pent dandert på en seng av grå transportfilt. Denne tynne, spettete filten, som har blitt en obligatorisk rekvisitt hos mange norske kunstnere, kan kanskje leses som en kommentar til den konseptuelle «skulpturens» nomadisk-ustabile karakter der konstellasjonene av materialer, readymades og objet trouvés antar nye, men etter hvert høyst gjenkjennelige former, hver gang de settes sammen i et nytt galleri, en ny by, et nytt land. Nordbys filtbruk minner mer om Beuys’ siden teppet ligger der som et beskyttende dekke for pseudo-skjøre blomsterstilker. Konstellasjonen kister, evighetsblomster og varig metall spiller selvsagt på døden og evigheten, det forgjengelige og det uforgjengelige, men tegnene er vage og sprikende. Det tittelløse verket kan like godt sees som en speiling av vårt forhold til døden; hvordan vi sminker liket, kler det i en blondekjortel, omkranser det med blomster, og dermed insisterer på å skape en estetisk tiltalende ramme rundt det gruvekkende.
Kanskje er det også en dødstematikk i den utstoppede duen som dukker opp i et annet arbeid. I likhet med flere andre verk står det fortsatt oppført som «not yet titled» seks dager etter utstillingsåpning. En liten detalj, men indikativ for det litt uferdige inntrykket utstillingen etterlater. Duen, som ligger i en pappeske preget av røff postgang, ser ut som den akkurat har ankommet galleriet. Om Nordby ikke har løftet en finger, bortsett fra å effektuere bestillingen, så har taxidermisten gjort et utmerket håndverk. Kikkende opp på betrakteren med et nysgjerrig blikk, er det et høyst levende nærvær i den ellers så stive fuglekroppen. I bunn og grunn er det kanskje bare en vits bygget over paradokset «død brevdue som pakkepost». Men vitsen er for slapp. Hvis døden er tema her, så er det på en overfladisk, ikke-eksistensiell måte, like langt fra referenten som moteindustriens bruk av dødninghoder som dekorative accessoirer.
En elegant innglasset stålramme fylt av en innbydende turkis materie synes å innevarsle noe helt annet. Visuelt minner dette om noe en svømmebassengglad minimalist kunne ha skrudd sammen. Men også her er døden til stede i form av tre døde maur. Det kalde, turkise universet de er fanget inn i er i realiteten en gel NASA utviklet for å undersøke hvordan vektløshet ville påvirke maurs tunnelgraving. I dag selges den som leketøy med salgsløftet: «The gel contains all the nutrients that the ants need to keep them healthy and energetic». Tanken har nok vært at flittige arbeidsmaur skulle bidra til den estetiske utformingen av verket ved å grave ganger og hulrom i gelen, men noe må ha gått fryktelig galt, for disse maurene er så langt fra det friske og energiske som det går an å komme. Men vi står altså overfor nok en variant av 1900-talls-avantgardens mange depersonaliserte strategier som kritiserte ideen om «kunstneres hånd». Men i dag, når depersonalisering er blitt en hegemonisk form, er det vanskelig å få øye noen kritisk dimensjon i Nordbys gest, om det da ikke simpelthen er en humoristisk kommentar til den fysiske makeligheten som nå ligger innbakt i «nykonseptualismens» appropriasjons- og delegasjonsvirksomhet.
Mest elegant er et sjakkbrett av speilkvadrater der brikkene er drikkeglass fylt med henholdsvis rød og hvit vin, og stetthøydene indikerer status. Hildringene i den fasetterte speilflaten trekker tankene mot det den svimlende grenseløsheten som alkoholrusen fremkaller. Det er imidlertid ikke den verksinterne symbolikken som er poenget, men forholdet til kunsthistorien. Wine Glass Chess Set er nemlig en replika av et verk med samme navn som forfatterne André Breton og Nicolas Calas lagde til utstillingen The Imagery of Chess i 1944. Bretons og Calas’ bidrag var tenkt som et faktisk spill der den som tok en «brikke» måtte drikke opp innholdet, noe som gjorde at sterkeste spiller påførte seg selv stadig nye handicap i form av økt promille og redusert tankekraft. Denne humoristiske, performative dimensjonen er helt fraværende i Nordbys replika, noe som gjør at verket reduseres til et rent estetisk refererende objekt.
Fra før er Anders Nordby kanskje best kjent for sin deltagelse Institutt for Degenerert Kunst (IDK), en kunstnergruppe som foruten Nordby består av Arild Tveito og Eirik Sæther. Varemerket til IDK er nettopp rekapitulasjoner, imitasjoner og resirkuleringer av 1900-tallsavantgardens visuelle uttrykk, strategier og sjangere. I Wine Glass Chess tas denne resirkulerende virksomheten ett skritt lengre siden kunsten er redusert til det å lage remakes av eldre arbeider. Også dét er selvsagt gjort en rekke ganger før, ikke minst i Sherrie Levines gjenfotograferinger av kjente amerikanske landskapsfotografier – et prosjekt som er blitt sett som et slags krystalliseringspunkt for postmodernismens appropriasjonsvirksomhet. Nordbys replika av Breton og Calas’ sjakkspill er tretti år for sent ute for å delta i noen postmoderne originalitetsdiskurs. Så hva betyr den da? Er det en hommage? En kunstners fascinasjon for et tapt verk eller en demonstrasjon av egen kunsthistoriske innforståtthet? Det siste fremkaller lite annet enn irritasjon hos denne kritikeren i hvert fall. Eller er det bare en ny omdreining i Norby og IDKs evige uttesting av forholdet mellom imitasjon og innovasjon?
Eller skal verket sees som et mini-monument over konseptualismens utmattelse, et statement om at alle nye ideer og strategier er brukt opp, og at det eneste som gjenstår er nettopp å lage kopier? De mange bildene som bare består av kopieringspapir eller «blåpapir» i klipsrammer (av den typen som bruks til å duplisere av regninger) synes å peke i den retningen.
Kanskje også dødstematikken i mange av utstillingens øvrig arbeider er tenkt som en metafor for en slik endetidsfølelse. Selv tror jeg på noen runder til for konseptualismen. Men det er kanskje på tide å minne Nordby og andre norske «konseptualister» på at selv om sjangerens formale reservoar kan synes uttømt, så er den fortsatt mottagelig for innovative ideer. For, som Sol LeWitt påpekte i konseptkunstens spede barndom, «Conceptual art is only good when the idea is good».
