Postmodernismens siste utpost

Norsk kulturråd feirer femtiårsjubileum med å tildele sin prestisjetunge ærespris til det som i følge National Geographic er en av verdens ti beste skulpturparker, Skulpturlandskap Nordland. Det er første gang prisen tilfaller et prosjekt, og ikke en ledende kunstner eller kulturpersonlighet.

Historien om Skulpturlandskap Nordland er velkjent. Kunstneren Anne Katrine Dolven kom med idéen under en debatt om kunstens plass i det nordnorske samfunnet i 1988. Allerede samme høst ble den finske kuratoren Maaretta Jaukkuri kontaktet, og hun har hatt den kunstneriske ledelsen av prosjekt siden. Alle de 44 kommunene i Nordland fikk tilbud om en skulptur, 36 takket ja, herunder en kommune i nabofylket, Troms. I løpet av perioden 1992 til 1998 var de fleste skulpturene på plass, alle er fortsatt intakt, bortsett fra et verk av Dorothy Cross, der et badekar i jern ble tatt av stormen midt på 1990-tallet.

Formidlingen av dette omfattende prosjektet har i all hovedsak vært bekreftende og konsensuspreget. Dette faller helt naturlig for prosjektorganisasjonen, men også i den norske og nordiske offentligheten har prosjektet vært fritatt for en kritisk diskusjon, bortsett fra noen lokale protester de første årene. Allerede i 1991, ett år før den første skulpturen ble innviet, kunne redaktøren i tidsskriftet Billedkunstneren, Lotte Sandberg, slå fast at det her var snakk om «kunst på et høyt nivå».

Slik er omtalen også i begrunnelsen for tildelingen av Norsk kulturråds ærespris for 2015. Her roses prosjektet for å «inkludere både lokale, regionale, og internasjonale perspektiver» og for at det «både harmonerer med og utfordrer den lokale naturen». Omtalen her og andre steder bæres ofte av slike begrepspar, som om kunst generelt og dette prosjektet spesielt hadde en evne å overkomme motsetninger: harmoni/utfordring, natur/kultur, lokalt/globalt, natt/dag, hardt/mykt etc.

Maaretta Jaukkuri omtaler Skulpturlandskap Nordland som en oppsummering av etterkrigstidens skulptur: «Vi møter her en internasjonal samling av samtidsskulptur fra 90-tallet, som har tatt opp i seg så vel den store tradisjonen innenfor skulpturkunsten, som de forandringer denne kunstformen har vært igjennom siden begynnelsen av 60-tallet», skriver kuratoren i artikkelen «Kunst finner sted», som er tilgjengelig på prosjektets nettside. Senere modifiserer hun seg: «Samlingen av skulpturer i Nordland fylke kan kanskje ikke presentere en sømløs historie om skulptur slik den har utviklet seg siden 1960 – noe som var den opprinnelige hensikten. Imidlertid viser den en kompleks og variert tilnærming til skulpturkunsten som uttrykk og til dens kontekst.»

Men disse generelle formuleringene skjuler fortsatt den mer spesifikke, kunstneriske og ideologiske dimensjonen ved Skulpturlandskap Nordland. For å forstå denne må vi se på situasjonen i nordisk kunstliv på slutten av 1980-tallet. I 1988, da Jaukkuri ble kontaktet om prosjektet, var hun både utstillingssekretær ved Nordiskt Konstcentrum og kurator for den nordiske paviljongen i Venezia. Hun var med andre ord en av de helt sentrale aktørene i den nordiske kunstsamtalen da diskusjonen om postmodernismen var på sitt heftigste. Maaretta Jaukkuris bidrag var å formulere en identitet for nordisk kunst i «tecknets tid», som hun kalte det i en artikkel i 1989. Dette gjorde hun blant annet i arbeidet med den nordiske biennalen Borealis, som hun ledet og co-kuraterte i 1985, 1987, 1989 og 1991.

Et spesifikt begrep om den nordiske, postmoderne skulpturen utformet hun i 1985, i forbindelse med Borealis II – Posisjon Nord, som hun kuraterte sammen med Per Hovdenakk på Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Dette var en utstilling med utendørs skulptur i landskapet rundt Henie Onstad Kunstsenter, med ti nordiske og tre ikke-nordiske kunstnere. I katalogen beskrev Jaukkuri utstillingen som postmoderne, på grunn av utstillingens «frie tilnærming til ulike stilistiske og historiske elementer og lokale karakteristika.» Akkurat som Skulpturlandskap Nordland, med andre ord. Per Hovdenakk ble med Jaukkuri inn i prosjektgruppen for Skulpturlandskap Nordland, og åtte av kunstnerne fra Høvikodden ble senere representert i prosjektet.

På Henie Onstad Kunstsenter skapte Borealis II sterk debatt. Kunstnerne, særlig de danske, var sterkt kritiske til invitasjonen, der de ble oppfordret til å arbeide med «nordiske materialer». Kritikerne var uenige i om det fantes en forskjell på de nordiske og internasjonale kunstnerne. Og til seminaret inviterte Jaukkuri og Hovdenakk de amerikanske kritikerne Peter Schjeldahl og Peter  Steve Madoff, som barket sammen i sitt syn på internasjonalisme og provinisialisme. Det kan virke som om Skulpturlandskap Nordland arvet sitt kunstneriske konsept fra Borealis II, men glemte de viktige og konfliktfylte trådene på veien.

I dag har vi muligheten til å rette opp den konsensuspregede tilnærmingen, ikke bare ved å gjenopplive diskusjonene fra 1985, men også ved å se prosjektet i et historisk lys. Det er lett å se at Skulpturlandskap Nordland er nettopp et postmoderne prosjekt, helt i tråd med 1980-tallets artikulasjon av historie, sted, myter og tilhørighet. Det er et prosjekt som har tatt fullstendig avskjed med 1960- og 1970-tallets eksperimenter og politiske engasjement, og som ennå ikke har tatt inn over seg 1990-tallets subversive, sosiale og performative strategier. Olafur Gíslasons Media Thule, der besøkerne selv kan få tegne landskapet, representerer unntaket som bekrefter denne regelen.

Hvordan gir dette seg utslag i de trettiseks skulpturene som er dandert utover i det nordnorske landskapet? Vel, det er først og fremst en sterk forkjærlighet for lokale materialer i prosjektet. Det lå i prosjektets virkemåte at det skulle bli slik, men det er naturligvis også et idelogisk valg.

Det er videre en markant representasjon av kunsthistoriske referanser, arkaiske symboler og geometriske figurer: Kirker, templer, pyramider, kuler, søyler og obelisker i granitt er det som går igjen hyppigst. Portaler er det særlig mange av: Bjørn Nørgaard, Waltercio Calda, Anish Kapoor, Per Kirkeby, Bård Breivik, Inge Mahn, Kristjan Gudmundsson og Sigurdur Gudmondsson har alle skapt en slags portaler eller spalter til å se landskapet gjennom.

En rekke kunstnere har skapt sirkelformer, blant andre Cildo Meireles og Oddvar I.N. Sistnevnte har slipt en ti meter stor sirkel inn i fjellet. Også mer humane eller hverdagslige urformer er representert: Både Anthony Gormly og Kjell Erik Killi Olsen har skapt menn i henholdsvis støpejern og granitt som står og ser ut over havet. Husformen er også viktig: Per Barclay har laget et nedsenket reisverk til et hus, Bjørn Nørgaard har skapt en kirke (som også fungerer som en portal) og Sarkis Zabunyan har skapt to husformer av henholdsvis hvit og svart granitt. Geometriske figurer i lokale materialer er skapt av Kain Tapper (pyramide i stein), Toshikatsu Endo (sylinder i stein), Kari Cavén (flere sylindre, i ved, tre og stein) og nevnte Mahn (kuler, i tillegg til portalen). Andre verk som er preget av det arkaiske og symbolske er Steinar Christensens stjerner liggende på et svaberg, Hreinn Fridfinnsons tetrahedron, Martti Aihas solskulptur og Luciano Fabros søylefragmenter og egg (!).

Nesten alle disse arbeidene har mytologiske over- eller undertoner, og mange av dem virker i dag både pretensiøse og daterte. Andre har bevart noe av sin intelligens, dramatikk og tiltrekningskraft, eller de reddes av en dose humor. Blant mine personlige favoritter er Jan Håfströms ruinområde Den glömda staden og Dan Grahams glasspaviljong, som lar oss oppleve landskapet og oss selv som allerede mediert. Det avgjørende er imidlertid ikke hvilke verk vi synes har kvaliteter som går ut over den postmoderne epoken de tilhører, men at de tilhører en epoke.

Denne epoken har spesielle særtrekk, og den står i et særlig spenningsforhold til kunsthistorien og sin egen samtid. Ikke minst var den typen postmoderne kunst som her er vektlagt preget av markant avstand til samtidens politiske begivenheter. Joda, den har i seg en dose regionalisme, men bortsett fra dette er den hovedsaklig politisk stum. Hvem skulle vel tro at idéen til disse skulpturene ble unnfanget mens et nytt Europa var under dannelse etter jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning? Hvem skulle tro at de var skapt i en kultur som var i ferd med å forgå av overforbruk og forurensning? Og hvem skulle tro at de unge samtidskunstnerne i Nordens hovedsteder på samme tid var opptatt av populærkultur, identitet og feminisme, når man ser kuler av granitt og rustne, melankolske menn som stirrer ut mot havet? Kanskje er Skulpturlandskap Nordland mer kjønnet enn hva formidlingen har båret preg av. Kun seks av 36 kunstnere er kvinner.

Konklusjonen på dette er ikke at det er noe galt med Skulpturlandskap Nordland, men at prosjektet ikke er et ideologisk nøytralt idealprosjekt som opphever historiske og kritiske kategorier. Riktig nok forsøkte mye av den postmoderne skulpturen i Norden å holde avstand til politikken, men nettopp derfor er en politisk tolkning så interessant. «Hvem snakker slik?» Dette spørsmålet stilte den amerikanske kritikeren Abigail Solomon-Godeau retorisk på 1980-tallet, i et forsøk på å plukke fra hverandre dokumentarfotografiets nøytrale retorikk. Kanskje vi skulle stille det samme vanskelige spørsmålet under utdelingen av Norsk kulturråds ærespris til Skulpturlandskap Nordland.