Polstret barndom

«N-n-n-n-n-neeei…» To gutter i seksårsalderen har nettopp sluppet hver sin halvmeterhøye kloss fra toppen av en bratt klatreskulptur. Nederst står min to år gamle sønn, og på gulvet bortenfor står jeg, helt stiv og med armene løftet maktesløst i været og et rop som sitter fast i halsen, som karikaturen av en som bevitner en naturkatastrofe på lang avstand. Klossene tumler uhellsvangert ned den skrånende plattformen og fyker forbi Alvar med noen centimeter klaring. Jeg klarer så vidt å svelge utropet og unngår å skjemme meg ut foran de andre foreldrene i rommet som en overbeskyttende hysteriker.

Strengt tatt var det aldri noen fare. Både lekeskulpturen og klossene er polstret med spettet pastellfarget skumplast. Hele Kunsthall Oslo er transformert til et rosa og turkis lekerom i anledning en dobbeltutstilling som tar for seg etterkrigstidens eksperimentelle lekeskulpturer. Mens Elise Storsveen samler norske eksempler i sin store collage Opp i trærne av med klærne, kommer skumplaststrukturene fra det London-baserte arkitektkollektivet Assemble og den australske kunstneren Simon Terrill. The Brutalist Playground er rekonstruksjoner i full størrelse av britiske lekeapparater i betong fra 1960- og 1970-tallet.

Disse lekeskulpturene stammer fra kommunale boligblokker i London fra 1960- og 1970-tallet. Originalene ble alle tatt ut av bruk av sikkerhetsgrunner. The Brutalist Playground har tidligere turnert gallerier i Storbritannia og Tyskland, og til Oslo-utgaven har kunstnerne supplert de tre britiske eksemplene med en lignende myk rekonstruksjon av Nils Aas’ lekeskulptur Elefant (1968) fra Oppsal i Oslo. På veggene projiseres bilder av lekeplassenes opprinnelige betongmiljøer og andre eksempel fra datidens sosiale boligbygging.

Brutalismen fikk på 1950-tallet navn etter den franske betegnelsen for rå betong, betón brut, og var en bygningsstil som fremhevet rene geometriske former og røffe overflater. I Vest-Europa og Norden er brutalismen særlig forbundet med sosialdemokratiet og velferdsstatens institusjoner, og utstillingene på Kunsthall Oslo tar opp både de estetiske og de utopiske aspektene ved etterkrigstidens lekeplassdesign. I pamfletten som ledsager utstillingene beskriver byplanleggeren Gabriela Burkhalter perioden fra 1950 til 1980 som en gullalder for urbane lekeplasser. Det var en æra da kunstnere og arkitekter engasjerte seg i formgivingen av barnas omgivelser, i motsetning til i dagens masseproduserte og sikkerhetsorienterte lekeplassdesign.

Brutalismen ble sosialdemokratiets arkitektur først og fremst fordi det var rimelig og effektivt å bygge med prefabrikerte betongmoduler, men også fordi arkitekturen var tuftet på en utopisk idé om at gode former la til rette for gode liv. Denne estetiseringen av det sosiale henger igjen i de projiserte bildene av britiske kommunale betongboliger, fotografier som fremhever linjer og komposisjoner. Og når jeg sitter på det myke skumplastunderlaget mens barna løper omkring i sokkelesten slår det meg at jeg betrakter disse konstruksjonene med et blikk som er polstret av nostalgi.

Forestillingen om en gullalder understrekes i Storsveens Opp i trærne av med klærne. Fotocollagen dekker hele veggen som vender ut mot gaten, og består av rastrerte fotografier av diverse lekeskulpturer som ble laget av norske kunstnere på 1960- og 1970-tallet, slik som Aas’ Elefant, og Siri Aurdals Havbølger (1969). Her er de blandet med fotografier av glade 70-tallsbarn som husker og sklir. Det dukker også opp fargesterke silhuett-tegninger som fremhever skulpturenes former, og verket presenteres under mottoet «Hvem har bestemt at barn skal omgi seg kun med myke former i glade farger? Ja til mer hard edge modernisme til unga!, nå!»

The Brutalist Playground kan leses som et svar på Storsveens opprop, men i form av et kompromiss: Her får vi riktignok hardbarket modernisme, men i myke materialer og i glade farger. Ved å gjenskape skulpturene i skumplast har Terrill og Assemble laget en utstilling som er perfekt tilpasset overbeskyttende og modernismenostalgiske barneforeldre – en erstatningsbrutalisme som ivaretar krav til helse, miljø og sikkerhet. Skumplasten brer seg òg ut over gulvene på Kunsthall Oslo og minner om den fargespettete gummiasfalten som polstrer underlaget på dagens lekeplasser. Det myke miljøet i The Brutalist Playground er både et retorisk poeng og en pragmatisk løsning: HMS-regimet er så totalt at selv når eksperimentelle rom som kunsthallen ønsker å utøve en kritikk av dagens sikkerhetsfokus, er de nødt til å forholde seg til forskriftene.

Utstillingene gir mulighet til å spekulere over om ikke oppveksten i sikkerhetssertifiserte omgivelser og med patologisk bekymrede og risikokalkulerende foreldre er vel så skadelig som eventuelle hjernerystelser og brukne ben. Dagens polstrede lekeplasser tar nok like mye hensyn til bekymrede foreldre og forsikringsselskap som til barnas behov, men de modernistiske lekeplassene som lå i forlengelse av boligarkitekturen var vel heller ikke bygget på barnas premisser, selv om de var aldri så ambisiøse og formalt vellykkede. Spekulasjonene kan vi voksne imidlertid ha for oss selv; for barna som klatrer og ramler og ruller ned plattformer og trapper fungerer The Brutalist Playground perfekt.