Oversiktsbilder

Anders Eiebakkes utstilling på Dortmund Bodega, består – i tillegg til tre såkalte droner – av video, noen arbeidskisser og et par fotografier. Det meste av videomaterialet er filmet med kameraer påmontert de tre dronene og preges dermed  av denne teknologiens perspektiver. Blikket deres befinner seg ofte i luftrommet over våre vante utsynspunkter, og har dermed en bokstavelig oversikt over situasjonene det fanger.

Droneteknologien, i hovedsak en militær teknologi, brukes nettopp til innhenting av informasjon og til å fremme oppfatningen av at noen holder noen eller noe under oppsikt. Eiebakke kommenterer disse aspektene i en intervjusnutt i videoarbeidet Return to Home, hvor han også gir en kort innføring i droneteknologiens historie. Men siden dette dreier seg om video filmet av kunstneren, ved hjelp av droner han selv har laget, og ikke materiale appropriert fra militære kilder, er situasjonene og motivene vi blir forevist nærmest uten dramatikk. Vi tas med gjennom tomme og ofte tilfeldige landskap og byrom hvor Eiebakke prøveflyr dronene sine. Under flygningene navigerer han via et slags visir som mottar realtimeoverføring fra et videokamera montert foran på dronen. Denne innretningen skiller nødvendigvis styreopplevelsen fra andre typer radiostyrte fly, som man er henvist til å operere fra bakkenivå uten å på tilsvarende vis kunne transplantere blikket «inn i farkosten».

Eiebakke har i tillegg til de generiske miljøene valgt seg ut enkelte mål med en kvasimilitær relevans, som Politiets sikkerhetstjeneste, Huseby militærleir og den spanske enklaven Melilla i Nord-Afrika. Dokumentasjonen av disse flygningene er pyntet med en informasjonsrubrikk i nedre billedkant hvor det opplyses om hva som filmes. Den lettvinte kritikken det innebærer å snu droneteknologien mot det militære, gir prosjektet et parodisk skjær, som vi får håpe er tilsiktet. Kanskje fungerer denne latterlige oppstillingen av kunstnerens hjemmesnekrede drone foran et sovende militæranlegg som en dvelende utspørring av formålstjenligheten teknologien forfekter å ha.

I det hele tatt virker betoningen av det militære anvendelsesområdet, hvor teknologien har sitt historiske opphav, uten spesiell relevans utover å ganske famlende og uforpliktende peke i retningen av et politisk innhold. Langt mer interessant er dynamikken mellom kunstneren og den nitidig tilvirkede avataren der den flyr rundt i leiligheten hans og observerer ham ved kjøkkenbordet. Vi har her å gjøre med et mye kunstnærere anliggende enn det forsøksvis kritiske blikket på hvordan og med hvilken hensikt droneteknologien anvendes i maktens ærend.  Den diffuse menneskekroppen kameraet fanger opp sitter bøyet over kontrollsystemet, anspent og med blikket festet i visiret, dypt konsentrert om å manøvrere denne nytteløse farkosten ut og inn av verandadøren. Kroppen er sammensunket rundt fjernkontrollen som samtidig styrer perspektivet på denne sammensunkenheten, og den danner et motiv for forhandlingen som pågår mellom kropp og teknologi. Droneteknologien lykkes i å koble seg effektivt på begjæret etter å se; ikke begjæret etter å se noe spesielt – som f. eks kjønnsorganer i aktivitet – men en kvantitativ utvidelse av synets strukturelle mulighetsrom. Derfor synker organismen sammen inn mot dronens grensesnitt.

Men samtidig med at synssansen får økt rekkevidde og oversikt daler interessen for det som persiperes. Eller rettere sagt: Interessen er underlagt den visuelle informasjonens formålstjenlighet. Videobildene vi mates med fra de mange monitorene i rommet tjener gjennom den lave oppløsningen og de arbitrære motivene ikke som annet enn romlig informasjon til navigatøren. Hva som spesifikt observeres forblir oss likegyldig. Og det er kanskje i fremvisningen av dette omvendt proporsjonale forholdet mellom avstand og relevans at Eiebakkes droneprosjekt likevel berører et etisk problem ved denne teknologien når den inngår som del av et våpensystem. For denne instrumentelle relasjonen til bildet innebærer også en empatisk nøytralitet.