Focus-seksjonen på neste års Armory Show i New York (8–11 mars) er viet den nordiske kunstscenen. Jacob Fabricius, leder for Malmø Kunsthall skal foreta utvelgelsen, etter at messen for første gang i løpet av de tre årene Focus-seksjonen har eksistert har valgt å satse på en utenlandsk kurator. Fabricius begynte sin karriere som freelance-kurator midt på 90-tallet, og har siden stått bak en lang rekke utstillinger i og utenfor Norden. I tillegg har han jobbet som publisist og skribent. Han har også beskjeftiget seg mer inngående med fenomenet «nordisk kunst», ikke minst som medkurator av Momentum-biennalen i 2000.
Per epost forteller Fabricius til Kunstkritikk at den nordiske kunstscenen har endret seg i løpet av de siste ti årene.
– Scenen er blevet meget mere selvbevidst de seneste ti år. Det er flere nordiske kunstnere som er blevet megastore med både international anerkendelse og kommerciel succes.
På 80- og 90-tallet snakket man om «en nordisk sensibilitet», «et nordisk lys» etc. I dag er det ingen som tør å benytte eller lansere slike generaliserende karakteristikker. Er det overhodet mulig å snakke om noe spesifikt nordisk ved kunsten som blir til i denne regionen, eller bør ordet nordisk kun brukes som en geografisk innrammende kategori?
– Nordisk lys og sensibilitet kan man lige så godt finde i en by i Rusland. Det er en romantisk idé om Nordens kunstnere, at de arbejder anderledes med lys og sensibilitet, nogle gør, andre gør ikke. Norden er et geografisk indrammende område, hvor vi måske har vores kulturelle og sociale rødder, men man kan jo også være tilflytter til Norden og have andre rødder. Mange nordiske kunstnerne bor i Berlin, Bruxelles, London, Istanbul, og ofte produceres og vises værkerne langt væk fra hvor man er vokset op. Det er positivt at man sætter fokus på Norden, og jeg håber det er muligt at gi et indblik og præsentere diversiteten af Norden på Armory Focus.
Mange assosierer nok navnet Armory Show med utstillingen som introduserte modernismen i USA. Showet har også skrevet seg inn i kunsthistorien takket være Marcel Duchamp, som i 1915 forsøkte å få antatt et pissoar på den i prinsippet ujuryerte utstillingen. Ikke overraskende ble det refusert. Dagens Armory Show har ingen tilknytning til den historiske utstillingen bortsett fra navnet. Det hele startet som en kunstmesse i miniformat på Gramercy Hotell i 1994. Evenementet vokste seg raskt ut av hotellrommene, og skiftet i 1999 navn til The Armory Show samtidig som man etablerte seg ved Hudson-elva. I dag er The Armory New Yorks største kunstmesse, og kunne i år skilte med 270 deltagende gallerier og over 60.000 besøkende i løpet av de fire dagene messen varte.
I tillegg til et stort antallet gallerier og kunsthandlere, kan The Armory by på flere underavdelinger. En av dem er nettopp Focus som startet opp i 2009 i et forsøk på å rette søkelys mot nye, dynamiske kunstmarkeder. Tidligere har Focus-seksjonen tatt for seg Latin-Amerika og Berlin. At blikket nå vendes mot Norden skyldes, i følge Armory-direktør Katelijne De Backer, en overbevisning om at vitaliteten i den nordiske kunstscenen ennå ikke er anerkjent til fulle. De Backer underbygger valget ved å påpeke at: «Det omfattende og overveldende nettverket av kunstnere, kuratorer, samlere, museer og gallerier i disse landene vitner om Nordens internasjonale betydning.»
Fabricius ønsker ikke å skape en ren kommersiell presentasjon av den nordiske kunstscenen.
– Mit ønske er at få flere unge gallerier med, men gerne også kunstnerdrevne gallerier og non-profit udstillingssteder. Det vil si, hvis de har lyst til at deltage indenfor denne kommercielle arena. Generelt håber jeg at Armory Focus bliver en blanding af nordiske og ikke-nordiske gallerier der viser nordiske kunstnere.
Privat samlingsvirksomhet har alltid spilt en viktig rolle når det kommer til hvilke verk som kanoniseres, men i dag synes investorenes makt å være mye større enn tidligere. Denne maktforskyvningen gjør det enda viktigere å være representert på internasjonale kunstmesser. Hva tenker du om utviklingen?
– Det er rigtigt at messerne har fået meget mere magt og med deres store sideshows, som Basel’s Unlimited eller Focus på Armory, er de jo blevet vigtige orienteringspunkter for information for kuratorer, institutioner, samlere osv. Er der mange messer, ja. Er der for mange, måske, man kan ikke nå rundt til alle. Men det gælder også biennaler og udstillinger generelt. Det er rigtig at en magtforskydning har fundet sted, men kunsten lever også godt udenfor messerne, rigtig godt, og jeg tror langtfra at al kulturel betydning skabes indenfor messerne.
