Matthew Barney’s Drawing Restraint 9 og kjedsomhet

Tarkovskij sa en gang at han brukte kjedsomhet som et fortellerteknisk grep: ved å tøye grensene for hva tilskueren kunne holde ut å se skilte han de virkelige tilskuere, kjennerne, fra cinematiske jålebukker og andre wannabes.

Tarkovskij sa en gang at han brukte kjedsomhet som et fortellerteknisk grep: ved å tøye grensene for hva tilskueren kunne holde ut å se skilte han de virkelige tilskuere, kjennerne, fra cinematiske jålebukker og andre wannabes.

Det slo meg nylig at Matthew Barney driver med lignende grep, ikke minst etter å ha sett hans monstrøst symbolladede, og ellers ganske voldsomme, Drawing Restraint 9, som nylig ble vist på Oslo Internasjonal Filmfestival.
Man kan si mye om Barneys filmer, men vanvittig langdryge er de. I Drawing Restraint 9 er det Japan og sekvenser fra japansk folklore og hang til ritualer som er materialet. Og det er fett, hvalfett og menneskefett nærmere bestemt, som gjelder denne gangen (og ikke vaselin). Som Elias Canetti i Stemmene fra Marrakesh eller Roland Barthes i Tegnenes rike er filmen først og fremst et møte mellom to ikonografier, to tegn-regimer: i dette tilfellet Barneys og Japans. Mot slutten støpes også hans velkjente symbol i hvalfett. Eller riktigere sagt: støpeprosessen foregår i hele filmen, ja, filmen er, i overført betydning, denne støpeprosessen. Barney Japaniseres og Japan “Barneyfiseres”, kunne man kanskje si – med Barthes bok om Japan i bakhodet. Det hele munner ihvertfall ut i en hyllest til ritualet som meningsskapende handling og en måte å kartlegge den foreliggende verden på. Eller, og det er nok minst like riktig, en innstiftelse av nye verdener gjennom ritualets insisterende bruk av rytme, refreng og repetisjon. Men, kanskje først og fremst, en stor utfordring for tilskuerens tålmodighet. Noen andre som har sett filmen og har synspunkter?

Comments (19)