Kunstnernes nye kamp

Unge Kunstneres Samfunds minifestival den 20. og 21. februar var omtrent så sprikende som navnet antyder. Med filmvisning, boklanseringer, teater, utstilling og debatt, gjenspeilet den UKS’ virksomhet både som et utstillings- og samlingssted for den yngre kunstscenen, og som en sentral kunstpolitisk aktør.

Det siste året har UKS hatt en høy utstillingsaktivitet, men de har også arbeidet frem saker som assistentordning for kunstnere, og det var UKS som initierte mediepresset mot Astrup Fearnley-museet i forbindelse med den manglende honoreringen av kunstnerne som deltok i utstillingen Europe, Europe. Utstillingshonorar ble også et av temaene i festivalens debatt om kunst, frihet og finansiering.

Viktigere enn utfallet av debatten er hvor det debatteres. UKS’ kombinasjon av fagorganisasjon og vitalt samlingssted er ganske unik, og det er avgjørende at kulturpolitiske debatter finner sted på kunstfeltets egne vilkår og domener, dersom man ønsker en offentlig samtale som ikke kveles av management- og entrepenørskapsterminologi. I så måte er det bare å håpe at UKS snart kommer på plass i permanente lokaler slik at de kan avholde flere slike arrangementer.

Akevitt og pysjamas

Festivalens åpningskveld fredag var til forveksling lik utstillingsåpninger flest på UKS. Kunstnerduoen Aurora Sanders Panic Room tok form av generøs akevitt-sjenking fra spesialbygde, mekaniserte drikkemøbler. Dette var nok medvirkende til at publikum ikke klarte å sitte lenge i stolene under presentasjonen av Marte Eknæs’ bok Formal Economy – og til at jeg selv gikk glipp av Endre Aalrusts film Portrait of Man – Invasion of the Herbivores.

Tatt i betraktning at vårsolen skinte så skarpt og varmende at man måtte sjekke kalenderen, hadde overraskende mange troppet opp på festivalens andre dag. De som var tidlig ute fikk med seg Pia Eikaas’ lettbente og absurde teaterforestilling Constructions and Destructions: A potential play, fremført av Mariann Hole og Nils Ole og Jakob Oftebro i blåstripete pysjamaser. Den etterfølgende lanseringen av UKS Håndbok for Kunstnerdrevne visningssteder var i seneste laget, ettersom denne nettpublikasjonen har vært tilgjengelig siden i fjor, men den er et viktig initiativ og et godt eksempel på kunstpolitikk i praksis.

Et amerikansk perspektiv

Før paneldebatten om kunst, frihet og finansiering i Norge, fikk vi en presentasjon av amerikanske modeller for kunstfinansiering ved kritikeren Jason Farago og leder for New Art Dealers Alliance (NADA), Heather Hubbs. Siden 2002 har NADA organisert yngre gallerier og har arrangert alternative kunstmesser i Miami, New York og Köln, og Hubbs fortalte kort om arbeidet med NADA og om situasjonen for kunstnerdrevne visningssteder i USA.

Faragos gjennomgang av amerikansk kunstfinansiering var en pekepinn om mulige konsekvenser av kulturministerens såkalte «maktspredningspolitikk». I høst tok blant andre Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff til orde for at gaveforsterkningsordningen må suppleres med skatteinsentiver, noe regjeringen har sagt at den vil utrede i løpet av 2015. Jason Farago ga et viktig innspill til den norske debatten ved å påpeke at et eventuelt norsk fradragssystem må være robust nok til å unngå at filantropene gir med den venstre hånden og tar med den høyre. I USA, der de aller fleste museer er privateid, og statlige aktører som National Endowments for the Arts kun utgjør en brøkdel av kunstfinansieringen, er kunstinstitusjonene avhengige av donasjoner. Hvis man selger et kunstverk i USA, forklarte Farago, må man skatte 28 % av salgssummen. Men ved å donere verket til et museum kan man få skattefradrag som tilsvarer hele verkets verdi. Det er altså mulig å tjene mer ved å donere kunst enn ved å selge det på markedet. Farago påpekte at filantropi er en betydelig årsak til at de superrikes skattesatser har falt fra 30 % i 1995 til 18 % i dag. Skattesystemet har også ført til fremveksten av private museer som er fradragsberettigede kulturinstitusjoner, men der samlingens innhold ikke er underlagt offentlig kontroll. Farago understreket at han var for private initiativer, men at det var farlig å havne i en situasjon der de rike dikterer kulturen samtidig som de blir understøttet med offentlige midler. Uttalelsen ga gjenklang hos et publikum som hadde lest Morgenbladets artikkel om Astrup Fearnley Museet dagen før, der museets direktør Gunnar Kvaran tok til orde for offentlig finansiering av det private museet.

«Kunstnere, foren dere!»

Etter en kort pause inntok det norske debattpanelet podiet. Det ble en livlig og inspirerende debatt om tema som sannsynligvis kommer til å prege kulturpolitikken i tiden som kommer.

Panelet besto av UKS’ styreleder Marianne Hurum, sosiologen Jon Øien, som er forfatter av boka Det norske kunstfeltet, redaktør for det konservative tidsskriftet Minerva Nils August Andresen, kunstneren Sara Christensen og leder for venstreradikale Manifest Analyse Cathrine Sandnes.

Moderator Ruben Steinum satte debatten i gang med det velkjente spørsmålet om hvordan man skal definere kunstens verdi. Cathrine Sandnes mente at kunstens mål er å holde høyest mulig kvalitet, mens Marianne Hurum supplerte med at hensikten med støtteordninger må være å gi oss mange gode utstillinger. Herfra løp samtalen raskt inn i emner som fagorganisering og det uunngåelige spørsmålet om statens rolle som finansør.

Er årsaken til kunstneres lave inntekt at det er for mange kunstnere? Nils August Andresen mente at spørsmålet om antallet kunstnere er relevant fordi det påvirker lønnsnivået gjennom en metning av markedet, og viste til den nye utredningen om kunstnerøkonomien som forteller at det er blitt 40 % flere kunstnere de siste 20 årene. Hurum repliserte at økningen i antall kunstnere gjenspeiler økning i generelt utdanningsnivå i perioden, og Jon Øien minnet om at debatten om antall kunstnere har foregått innenfor kunstnerorganisasjonene i lang tid. Historisk har kunstakademiene begrenset opptaket nettopp med hensyn til næringsgrunnlaget, fortalte Øien, og foreslo at et annet virkemiddel ville være å ha færre, men høyere stipender.

«Er samfunnet ansvarlig for at kunstnerne får godt nok betalt?» Steinum stilte panelet dette spørsmålet etter at Sara Christensen hadde fortalt at størstedelen av hennes inntekter kommer fra stipender og offentlige innkjøp, selv om hun er tilknyttet et større privat galleri.

– Staten har ansvar for å betale for det den bestiller, svarte Andresen, men vi havner i feil spor hvis vi gir staten ansvar for hele yrkesgruppens inntektsnivå. Da må man i så fall også regulere antallet kunstnere, og resultatet ville bli en form av statsansettelser, konkluderte han. Jon Øien poengterte at det er lett å lese kunstneres lave inntekter som et bevis på at støtteordninger og kulturbevilgninger ikke har fungert. Men målestokken på om politiske tiltak har vært vellykket må være at det er adskillig flere som kan leve av kunst i dag enn i 1970, selv om kunstnere minimerer levekostnadene for å kunne arbeide, tilføyde han. Dermed oppsto spørsmålet om kunstnere er frivillig prekære arbeidere.

– Jeg har lenge lurt på om avpolitiseringen av kunsten etter søttitallet ikke bare skyldtes at man ikke lenger ønsket en politisk kunst, men at kunstnere også sluttet å se på seg selv som del av en større politisk virkelighet, sa Cathrine Sandnes, og fulgte opp med å spørre hvor mange i salen som hadde deltatt i den nylige streiken mot arbeidsmiljøloven. Da én eneste hånd responderte, fortsatte hun med å påpeke at midlertidige ansettelser og manglende lønn mellom oppdrag også er kunstnere og frilanseres kår. – Kunstnere identifiserer seg ikke med fagbevegelsens måte å organisere seg på, og det er grunnen til at store institusjoner som Astrup Fearnley kan la være å betale kunstnere for å stille ut, påpekte Sandnes. – Jeg ser det samme hos frilansjournalister som skriver gratis for å få komme på trykk.

Både Hurum og Christensen bekreftet at det er vanskelig for kunstnere å takke nei til utstillingsmuligheter til tross for manglende betaling. Men Hurum kunne også fortelle at UKS mottar adskillig flere medlemssøknader enn for bare få år siden. – Det er en kulturendring blant kunstnere, med økende organisering og stolthet i det kollektive. Jeg knytter dette til andre debatter i samfunnet, inkludert diskusjonene om arbeidsmiljøloven, sa hun.

Selv om meningene var delte i spørsmål om statlige støtteordninger, var det bred enighet om at det er avgjørende at kunstnere øver kollektivt press for å få betalt for arbeidet sitt. Det var vel heller ikke annet enn passende at en debatt som fant sted på UKS munnet ut i oppslutning om kunstneres fagorganisering.