Kunstnerens opprinnelse

«Lå du og sov med din døde kone i fanget, far?» Lene Bergs festspillutstilling på Bergen Kunsthall slår deg gjerne i bakken.

Arnljot Bergs arbeidsbord. Ett av flere fotografier Arnljot Berg tok til omslaget på sin roman “Nøkkelpersonene” som ble utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 1981. Foto: Arnljot Berg Estate.  

Thomas-funksjonen har det blitt kalt, fenomenet hvor intensiteten i opplevelsen av et kunstverk stiger idet vi aner at det grusomme vi blir fortalt er sant. Fenomenet er oppkalt etter disippelen Thomas – han som måtte berøre Jesu sår for å tro at han var oppstanden – og kan knyttes til formidlingen av traumer, der opplevelsen av autentisitet styrkes gjennom det uhørte som beskrives: det er sant fordi det er så vondt. Når en forlater Lene Bergs festspillutstilling på Bergen Kunsthall kan en føle seg sår flere steder. Fra far handler om hennes far, regissøren og forfatteren Arnljot Berg, som var en voldsom personlighet: kreativ, generøs, omsorgsfull, krevende, oppfarende, psykisk plaget og alkoholisert. I 1976, mens han var bosatt i Paris, ble han dømt for uaktsomt drap på sin tredje kone Evelyne Zammit-Berg, men omstendighetene rundt dødsfallet ble aldri helt klare, og han måtte bare sone det ene året han satt i varetekt før rettsaken. Tilbake i Norge tok han sitt eget liv seks år senere

Formelt sett er utstillingen en femdelt fortelling, en film adaptert til rom og objekter, hvor hver del er klart definert av utstillingssalenes farger: én grønn, én rød, én grå, én hvit og én svart. Fargene knytter på ulikt vis an til tematikker og motiv. Introduksjonen er grønn, derfra kan man gå til venstre for å fordype seg i sakens umiddelbare etterspill: I det hvite rommet finner vi fengselsinstitusjonen, men også barndommen; i det svarte finner vi refleksjoner over ondskap, men også sorg. Til høyre blir vi kjent med mennesket Arnljot Berg: i det røde rommet filmskaperen, i det grå fordyper vi oss i personlighetens mangesidighet. Det er flott utført, med en glimrende lyd- og lysdesign og fiffige tekniske løsninger, slik at selve vår utforsking av stoffet iscenesettes, men uten at det oppleves manipulerende.

For selv om utgangspunktet er autentisk er Lene Berg umiskjennelig seg selv: en dokumentarist med minst ett øye fast festet på sannhetens konstruerte natur. Gjennom en lang karriere har hun fremvist hvordan fortellinger skapes, særlig politiske og ideologiske varianter, og hvordan hun har konstruert sine egne fortellinger om disse konstruksjonene. Fra Far er typisk nok innledet med den korte filmen Dagen står opp, hvor Berg inviterer oss inn i en pågående konstruksjon av scenen hvor hennes far ble funnet sovende i bilen med Evelyne død i setet ved siden av. Rekonstruksjonen er gjort i miniatyr, de omkransende leilighetsbyggenes fasader er sammenpuslede fotografier, menneskene og bilen små leker. Vi får se assistenten som puster ut røyken som skal være tåke og lampen som skaper morgenlyset. Bilen skiftes ut ettersom Bergs voice-over blir enig med seg selv om hva slags modell det var. Og filmloopen skjøtes sammen av den programmatiske setningen: «Jeg var ikke til stede, men jeg husker det».

Lene Berg, Dagen står opp, 2022. Stillbilde fra video.

På den andre siden er Bergs egen introduksjon til dette prosjektet fullstendig inderlig og eksistensiell. Hun forteller at faren nylig viste seg for henne og «insisterte på at det er nå det må skje for snart skal du også dø». Denne personlige autentisiteten preger utstillingen som helhet, ikke minst fordi så store deler av den baserer seg på dokumentarisk materiell, et intimt arkiv: avisklipp, farens egne filmer, boksamlingen, intervjuer med vennene hans, filmruller fra filmene, Lenes og broren Marius’ barnetegninger og brev til fengselet og farens svar.

Brevene er nydelige eksempler på hvordan Berg også gjennom selve arkivmaterialet makter å tematisere konstruksjonen av virkeligheten. Farens brev forsøker å fremstille normalitet gjennom prosaiske fortellinger om livet i fengselet, mens den unge Lene utøver sin fremvoksende narrative kompetanse for å gi form og mening til eget liv, slik alle barn gjør. Men årsaken til fengslingen blir ikke kommentert. Som sønn av en reisende far (uten sammenligning for øvrig!) kjenner jeg igjen disse formene: farens forsøk på å tilpasse en fullstendig fremmed virkelighet til barnets forutsetninger, barnets radikalt lystige og selvopptatte rapporter fra hverdagen.

«Konflikten» jeg tegner opp her mellom det autentiske og det konstruerte er selvfølgelig forterpet og egentlig misvisende. I en diskusjon av barndomsminners status som forskningsobjekt kunne antropologen Marianne Gullestad allerede i 1996 skrive at det måtte være et mål å «overcome the polarization between historical accuracy and poetic truth», også for samfunnsvitenskapene. Samtidig viser den kunstneriske vendingen som har lagt slik vekt på virkeligheten de siste snart 30 årene at det å overvinne en slik polarisering gjøres best av de kunstnerne som har et kompromissløst grep om både det kunstferdige og det dokumentariske, og hvor avstanden mellom de to tilnærmingene skaper en spenning som gjør det mulig å uttrykke noe sant.

Arnljot Berg i håndjern. Utsnitt av forside fra den franske avisen L’Aurore, februar 1975.

Et nokså nytt eksempel er Tore Vagn Lid og Transiteatrets 03.08.38 – Tilstander av Unntak (2019), en sanntidsiscenesettelse av terroraksjonen den 22. juli, fremført uten skuespill, men med en rekke andre kunstformer. Der bygges en modell av Utøya av papirmasjé i løpet av forestillingen, hvor de bruker Breiviks manifest som råstoff. Handlingen oppleves først som overtydelig, men litt etter litt blir tyngden i poenget om ordenes makt i det politiske landskapet merkbar. Litt på samme måte står Lene Bergs vevskulpturer, skapt av filmruller fra farens gamle filmer, for meg først som en enkel flørt med mediearkeologien, før den åpnende tanken om at veven er en av de to vesentlige metaforene vi har for å forestille oss et liv (landskapet er den andre) melder seg. Lest slik blir installasjonen – som skaper romlige figurer av film, som jo utfolder seg på flate og i tid – til et virkningsfullt monument over en kunstner som tilsynelatende gikk fullstendig opp i arbeidet sitt, samtidig som det fungerer som metakommentar til selve utstillingens romliggjøring av filmformatet.

Et emne som ikke kommenteres eksplisitt i utstillingen, er hvordan Arnljot Berg-saken ser ut sett med sosiologiske briller. Bergs skyld var ikke egentlig et spørsmål i rettsaken, spørsmålet gjaldt forsett. Lest med dagens øyne fikk han likevel en ganske utrolig støtte fra norske eliter. Hendelsen ble i stor grad omtalt som en «tragedie» i norsk presse, og både den daværende statssekretæren Thorvald Stoltenberg, kringkastingssjefen Torolf Elster og historikeren Hans Fredrik Dahl leverte uttalelser til retten til fordel for Berg. Disse sosiale sammenfiltringene viser seg iblant, for eksempel ved at Lene Bergs bror Marius, som har lest inn brevene fra faren, til forveksling høres ut som Jens Stoltenberg (Thorvald Stoltenbergs sønn). Saken er i alle tilfeller et fascinerende, lite kapittel i historien om det kulturradikale Norge.

Store deler av Bergs kunstnerskap behandler ulike konspirasjoner og forbrytelser – forestilte og faktiske – med deres følger for nasjon og individ, politiske og kunstneriske miljøer. Fra far er en overveldende og medrivende fortsettelse av denne tematikken, samtidig som utstillingen gir oss et oppsiktsvekkende biografisk perspektiv på dette sentrale norske kunstnerskapet.

Lene Berg, Fengselsbrev, 2022. Stillbilde fra video.