Den 8. september er det Stortingsvalg i Norge. Valgkampen er i full gang og har hittil vært preget av spørsmål om formuesskatt, Oljefondets investeringer i Israel og hvem som skal bli statsminister om de borgerlige partiene vinner. Kulturpolitikk står ikke høyt på agendaen, hverken hos de politiske partiene eller landets store mediehus. Tvert imot kunne NRK nylig fortelle at kultur knapt er nevnt i medienes «valgomater». Heller ikke på den politiske festivalen Arendalsuka har det vært mye kultur å spore. Ifølge Klassekampen utgjorde kulturdebatter kun 2.6 prosent av festivalens over 2000 planlagte arrangementer.
Finnes det kulturpolitiske spørsmål som kan vekke politikerne og velgernes engasjement? Kunstkritikk har spurt de landsomfattende kunstnerorganisasjonene, Norske billedkunstnere (NBK) og Unge kunstneres samfund (UKS) om deres forventinger til valget og hvor de mener skoen trykker i dagens politiske landskap.
Én ting Geir Egil Bergjord og Ragnhild Aamås, som er styreledere i henholdsvis NBK og UKS, er enige om, er at antall statlige arbeidsstipend må økes.
– Arbeidsstipend er et treffsikkert og et effektivt virkemiddel for å sikre kunstnere muligheten til et langsiktig, profesjonelt virke, sier Bergjord til Kunstkritikk.
Omkring 7 prosent av dagens søkere får innvilget arbeidsstipend. NBK vil øke denne andelen til minst 35 prosent.
De to styrelederne er også enige om at viktige deler av kunsten foregår utenfor de store institusjonene i hovedstaden, og at dette «frie feltet» er underfinansiert.
– Det er der det er mest risikovilje, mest nyvinning og utvikling. Vi trenger mer prosjektstøtte, flere arbeidsstipender og bedre finansiering av kunstnerstyrte visningsrom over hele landet, sier Aamås til Kunstkritikk.
Geir Egil Bergjord viser til at flere kommuner sliter med stram økonomi, samtidig som statens forsvarsutgifter er forventet å øke betraktelig de neste årene. I denne situasjonen mener han kulturpostene er sårbare for kutt.
– Når kommunene kutter, rammer det umiddelbart det frie feltet, der inntektene allerede er lave og marginene små, sier Bergjord.
Han påpeker at kunst og kultur ikke er et tillegg til samfunnet, men en del av dets fundament og demokratisk motstandskraft.
En annen sak som er viktig for UKS er det nye kravet om skolepenger for studenter fra utenfor EU og EØS, som ble innført i 2023. Aamås mener disse studentene åpner innsikter, nettverk og dører, og er en vital del av kunstlivet i Norge. Men siden den nye avgiften ble innført har antallet studenter fra utenfor EU og EØS falt med rundt 80 prosent. Like før sommeren varslet regjeringen imidlertid at de vil endre kravet om studieavgift og la den enkelte skole selv bestemme hvor mye slike studenter skal betale.
– Vi er spent på om regjeringen følger opp forslaget, sier Aamås.
For både NBK og UKS er det imidlertid rimelige utstillingshonorarer og -vederlag som står øverst på agendaen.
– Mange billedkunstnere ender med å gå i minus når de stiller ut, sier Bergjord.
NBK vil ha en avtale der alle offentlig finansierte visningssteder forplikter seg til å betale honorar og vederlag.
– Dette vil ikke bare styrke kunstnernes økonomi, men også heve kvaliteten og bredden på utstillingstilbudet, mener Bergjord.
– At kunstnerne blir skikkelig betalt gagner hele sjiktet av formidlere, kuratorer, kritikere og andre som har lagt opp sitt arbeid rundt det at kunstnere lager noe, sier Aamås.
Hun mener beskrivelsen av kunstnere som arbeidsfolk, med krav på gode arbeidsforhold, har fått gjennomslag blant partiene som sokner til sentrum-venstre i politikken. Men hun er urolig for at ideen om kultur som næring skal få større fotfeste på den politiske høyresiden.
– Kunst som næring er gammelt nytt, det overraskende er at det nå ser ut til å bli kunst som bare næring, sier Aamås.
– Kunst er et mål i seg selv. Når en insisterer på at kunst bare er næring, reduserer en det til et produkt på lik linje med alt annet i feeden.
Dårlig arbeidsmarked for kritikere
Som Bergjord og Aamås etterlyser også Norsk kritikerlags styreleder, Hilde Halvorsrød, flere arbeidsstipender. Hun viser til det reduserte antallet kritikker som publiseres i dagspressen.
– Dette har gjort tidsskriftene til enda viktigere oppdragsgivere for kritikere. Men Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk har manglet friske midler siden opprettelsen i 2019, og det har heller ikke kommet inn ekstra finansiering for å kompensere for dyrtiden, sier Halvorsrød.
Som en konsekvens mener hun at tidsskriftene må prioritere hardere og redusere antall tekster de bestiller fra sine skribenter.
– Dermed krymper arbeidsmarkedet for kritikere enda mer, sier Halvorsrød.
Neste uke vil Kunstkritikk spørre de politiske partiene om deres visjoner for kulturen de kommende årene.
