Kontroll og kollaps

«What others call form I experience as force» (Roland Barthes)

En myk grå substans tyter ut fra gesimsen i andre etasje og velter seg i store folder ned mot golvet ved inngangen. Konfrontert med den veldige opphopningen blir jeg nesten overmannet og får lyst til å gå ut igjen for å kunne betrakte det hele på avstand. Den myke massen virker samtidig tiltrekkende og nærmest ber om å bli tatt på, men jeg kommer på min fars strenge beskjed om å ikke leke blant de gule glavamattene som lå utover da vi holdt på å pusse opp huset for mange år siden. Her og nå befinner jeg meg imidlertid på Trøndelag Senter for Samtidskunst hvor Sandra Norrbins monumentale installasjon av isolasjonsmatter har beslaglagt store deler av rommet den siste måneden.

«I could wrap my arms around it», Sandra Norrbin, TSSK. Foto: kunstneren.

Norrbin er av de yngre kunstnerne som har etablert seg i Trondheim de siste årene og vant i 2006 Diesel New Art Award med installasjonen Att hålla sammen. Hun deltok også nylig med en gigantisk stedsspesifikk installasjon av isoporkasser stramt surret i industriplast på Trøndelagsutstillingen på Dora. Kunstneren har lenge arbeidet med industrielle materialer, blant annet ulike typer emballasje, isolasjon og tauverk som bearbeides og formes til store skulpturelle installasjoner. De gråmelerte mattene i I could wrap my arms around it er lagd av resirkulerte tekstiler (shoddy) som vanligvis brukes til isolasjon i hus, og har derfor alle de samme dimensjonene. Ved at det myke tekstilmaterialet har blitt stablet, bøyd og brettet oppstår det likevel variasjon og rytme som leder betrakterens blikk ut på kuperte vandringer i landskapet. Hver matte bygger på den som ligger under, og danner lag på lag som i en geologisk tilstivning av materie i forskjellige grålilla toner. Installasjon på samtidskunstsenteret vitner på lignende måte om en prosess som har gått for seg over tid.

«I could wrap my arms around it», Sandra Norrbin, TSSK. Foto: kunstneren.

Kunstneren har beskrevet sitt arbeid som et dynamisk samarbeidsprosjekt mellom kunstner, rom og materialer; en leken, utforskende prosess, som også krever fysisk kraft og tvang. Utstillingen kan sees som en videreføring fra arbeidet Triumph and Disaster på Babel i fjor, hvor hun benyttet seg av de samme tekstilmattene. Da møtet mellom rom og materiale er en viktig komponent i Norrbins arbeider, forandrer uttrykket og følelsen seg etter rommet de befinner seg i. Vektleggingen av materialets ekspressive kvaliteter og den romlige utfoldelsen plasserer arbeidene hennes i en minimalistisk tradisjon, fra Richard Serras bølgende stålinstallasjoner til Eva Hesses intrikate tauarbeider. Norrbins myke skred av tekstilmatter er dristig; det gir inntrykk av en hårfin balanse mellom kontroll og kollaps, mellom kunstnerens vekselvise beherskelse av og overgivelse til materialet. Isolasjon er et materiale som vanligvis skjuler seg bak glatte flater, bak veggenes opake hud. For et øyeblikk synes samtidskunstsenterets arkitektur å ha gitt slipp på sin stramme struktur og vrengt innvollene sine ut foran føttene våre i en blottende og bedagelig gest som tar publikum på sengen. Selv om Norrbins performancer foregår i det skjulte, med eller uten hjelpere som kjører truck og klatrer i stillas, kan jeg ikke la være å tenke på det performative aspektet i arbeidet med utstillingen. Jeg håper på å se mer av hennes bestrebelser på å forme motstridig og føyelig materie. På vei hjem dukker bilder opp på netthinnen – av en kjempende men bestemt Norrbin inne i den fryktinngytende og myke massen.