Hvor mye inderlighet og eller faenskap betrakteren enn får ut av filmene til Bodil Furu er også tvilen en konstant faktor i dem. Furus omgang med genren avdekker det vilkårlige formspråket som «vaskekte» dokumentarfilm gjør bruk av.
Høydepunktet i Bodil Furus 12 Studies on Shit inntreffer i det «kameraet dykker gjennom bakken» og filmens bilde gjengir et tverrsnitt av plenen som Monolitten i Frognerparken står på. Furus film penetrerer torv og jord for å ta oss lenger ned enn det monolitten rager opp. Trass nøktern bruk av tekniske hjelpemidler for å skape overgangen som fører 25 meter ned, er effekten helt presis: her fremvises genren «gravende journalistikk» på sitt mest pikante. Men hva er det Furus filmer avslører? Først og fremst fremmaner filmene en nagende følelse av at man egentlig ikke kan ha tillit til dem, fordi genren de pretenderer å tilhøre, dokumentarfilmen, er likså ustabil som alt annet.
Dokumentarens formspråk
 |
| Bodil Furu, 12 Studies on Shit, 2007. (Videostill) |
Med det korte, animerte klippet gjør 12 Studies… det litt mer åpenbart hvilket særegent grep, eller kanskje heller pek, Bodil Furus univers utsetter betrakteren for. Filmen virker tilforlatelig oppriktig i åpningen. Auraen av autentisitet styrkes av at menneskene som brukes som kilder tilsynelatende deltar i fullt alvor. Men etterhvert som kildene gir slipp på sin autoritet oppstår tvilen og den journalistiske holdbarheten begynner å lukte. Den tilsynelatende respekten for genren renner ut mellom fingrene på filmens bakkvinne ettersom hun forfølger dokumentarfilmengenrens heftige kryssklipping mellom ulike nivåer ut i dens ytterste konsekvens. Og der venter kortslutningen.
De 12 undersøkelsene av dritt går således fra reporterens tarmsystem, til en utlagt tarm før hun via søppelsortering i Kina gransker opphopningen av dritt i atmosfæren. Enkelte scener er informasjonsspekket, og i kloakkstudien – den femte i den 27 minutter lange filmen – informeres vi om at parken har i alt 192 skulpturer som i alt rommer mer enn 600 menneskefigurer, alle utført av Vigeland. Parken sies å være ett stort tablå over «the Human condition», menneskets kår. Furus anliggende er den delen av den menneskelige tilværelsen som forbigås i stillhet.
Furu avleverer sine presisjonsdetonasjoner av (den seriøse) dokumentarfilmen som «sannhetens genre» blant annet ved å forgape seg i fakta rundt kapasiteten til kloakkpumpene som står under parkanlegget med Vigelands obelisk av menneskekropper i stein. Fakta skaper her surrealistiske proporsjoner i den unnselige avføringen den enkelte av oss til daglig produserer. En god slagside ved dette er at Monolitten med ett fremstår i et nytt lys ved at Furu i sitt fanatiske fokus rokker ved et kjent ikon, som med ett fremstår som et direkte figurativt monument over denne dagligdagse dritt-tematikken, om vi våger å se den for oss i rødbrun granitt. Et slikt kolossalt bilde av Monolitten i brunt forsvinner ikke så lett.
Oppriktig pinlig
Med kamerabærer og utstyrt med mikrofon som også virker journalistisk legitimerende, opptrer Furu som reporter i møte med kilder som på samme tid kan virke både innforståtte og intetanende. Det siste skaper en litt beklemmende stemning fordi man ser troskyldige individer «drite seg ut», som når kvinnen som utfører tarmskylling bruker tapetfjerning fra veggen som metafor for å forklare prosessen med å rense tykktarmen mens reporteren ligger med vannslangen plassert opp i rektum.
Spennet til intervjuet med en ung mann med utlagt tarm, eller stoma, der reporterens rolle komplett tones ned til fordel for kilden, er langt. Han gjengir utsagn som at «bæsj er tabu» for å forklare hva som primært er vanskelig med den medisinske situasjon han må leve med. Hans problem med stomaet virker selvopplevd og ektefølt, og disse klippene er holdt i sort-hvitt, i tråd med hvordan dokumentargenren gjerne framstiller menneskets egen opplevelse av sårbarhet. Men hvor sikker er jeg egentlig på at ikke stoma-kameraten «bare» er en skuespiller?
Yrke: reporter?
 |
| Bodil Furu, 12 Studies on Shit, 2007. (Videostill) |
Reporterfiguren i 12 studies som også bærer en lys trenchcoat – for virkelig til fulle å agere klassisk nyhetsreporter, synes å spille på en troskyldig naivitet, men forblir ofte gjemt bak kameraet. Metoden bak slik selv-iscenesettelse får i overkant preg av Marit Åsleins korte, ironisk-søte reporterstunt – uten at Furu klarer å skape den samme graden av tvilrådighet her som hun gjør i sin håndtering av mer etablerte former innen dokumentarfilm. Til skade for 12 Studies syns jeg også hun går over streken når hun setter astronom og siste års medieyndling ved Astrofysisk institutt, Knut Jørgen Røed Ødegaard, i forlegenhet. Det gjør betrakteren bare til et vitne uten ansvar. I mine øyne svekkes prosjektet av den fremtoningen astronomen gis – men jeg leser av andre anmeldelser at dette òg taes på alvor og at Furu her «understreker miljøødeleggelsenes kosmiske omfang.»
I disse dager hvor Al Gores kulloksid-grafer blir brukt som lørdagsunderholdning på kommersielle, norske tv-kanaler, skal det godt gjøres å vite hvor grensene egentlig skal trekkes for hva som er hva, om enn absurd, også utenfor kunstgalleriet.
Ord og bilde
Sterk tvetydighet omkring hva prosjektet er, uklar vekting av forholdet mellom form og innhold, og spekulasjoner over hvor autentisk det hele er, blir fort en dominerende betraktning i møte med Furus filmer. De 12 «studiene» av dritt skaper en hårfin ubalanse selv om de er høyst ulike og inkongruente. Nesten forsiktig rykker Furu ved de ulike dokumentargenrene hun bruker ved at disse tilsynelatende respekteres. Ubalansen åpner for tvilen man kan føle stilt overfor verdens lag av orden og uorden. Sånn sett fører filmene dypere ned i sin undersøkelse av nettopp menneskets kår, utenom tarmen.
Mens 12 Studies nokså konsekvent produserer tvil fremfor prosjektet og ubalanse inn i betrakterens posisjon gjennom misbruk av visuelle formler, gjør de eldre arbeidene dette primært gjennom verbale utsagn. Som verbal motvekt til den visuelt fullspekkede 12 Studies står derfor den aller nyeste filmen RADIO, som med kun fire minutter er kort i forhold til de andre filmene, som en suveren forbindelseslinje og et utfyllende innslag i Furus filmografi.
Den retningsløse samtalen som form
 |
| Bodil Furu, RADIO, 2007. (Videostill) |
Intensiteten i RADIO skapes ved ordene og ved raske klipp og tette utsnitt av de to aktørenes mimikk som vitner om forbilder i amerikansk films psykologiske realisme. Jeg antar at scenen er fullstendig iscenesatt og regissert. Kamearvinklene og hurtig klipping tyder på flerkamera-produksjon på avansert nivå. Motivet i filmen er et kammerspill av en løs samtale i et radiostudio rett før en direktesending skal på lufta.
Klippteknikken bidrar til genreplassering og letter dermed tilgangen til dramaet, for disse kodene er velkjente for tv-seere verden over. I tråd med tittelen er det likevel dialogen som i all vesentlighet driver narrasjonen. Og ettersom verket er plassert ved utgangsdøren truer lyden i gallerirommet tidvis med å bryte sammen. Gjennom dette valget tvinges betrakteren til å anstrenge seg for å få del i kommunikasjonen til de to, en kommunikasjon som på tross av at de er omgitt av teknologiske hjelpemidler for samtale, bryter fullstendig sammen på få sekunder.
Utfallet i narrasjonen etterlater aktørene i filmen, og betrakteren, i en situasjon uten videre retning. Dette er en virkning som preger samtlige av Furus filmer. Spørsmålet som gjenstår, blir om den formale kollapsen er av en slik tyngde at innholdet automatisk også raser sammen? Jeg finner flere steder at den oppriktighet som tidvis eksponeres i utsagn fra menneskene som åpner seg foran kamera, fremstår så hjerteskjærende oppriktig sannhetssøkende at jeg ikke kan bruke mocumentary-merkelappen.
Den som søker skal som kjent finne: men hvor mye inderlighet og eller faenskap man enn får ut av filmene som betrakter, er som sagt også tvilen konstant operativ som en vesentlig faktor. Dette stiller betrakteren til ansvar, og er en styrke i filmene, selv om det nok også kan tenkes å fremprovosere likegyldighet. Men den store resepsjonen Furus filmer har fått på ulike filmfestivaler bærer bud om at de absolutt evner å engasjere.
Årsaken kan være den måten Furus filmer konstant skyver ansvaret for betrakteren fremfor seg, for slik potensielt avdekker, eller avslører, hun følelsen av å leve i en fullstendig uansvarlig medietilværelse. Dithen jeg forstår filmene til Furu sier de at dette er det ingen remedie mot – live with it.
