Stavanger 2008 skal gjøre siddisene åpnere og mer inkluderende og føre til vekst i økonomi og næringsliv. Både kunstnere, presse og næringsliv er med i dugnaden. Stavanger Aftenblads Trond Borgen vil ikke skrive en anmeldelse fra kulturbyåret fordi avisen han jobber i er en av hovedsponsorene.
Sist lørdag åpnet det europeiske kulturhovedstadsåret i Stavanger med folkeparade i gatene, show og fyrverkeri, og med festforestilling i konserthuset der kong Harald sto for den formelle åpningen. Programmet består av over 1000 arrangementer, og har et budsjett på 300 millioner, hele 3 ganger så mye som da Bergen var europeisk kulturhovedstad i 2000. Den overordnede visjonen for Stavanger 2008 er formulert i uttrykket «Open Port»: Stavanger skal utvikle seg videre som en åpen havn mot verden, men byen skal også være en åpen port, om ikke inn i himmelen, så ihvertfall inn i fremtiden.
I bunn for etableringene av de europeiske kulturhovedstadsårene lå tanken om at kulturen skulle bli en motor for en mer sivilisert byutvikling. Kulturen skulle ha en humaniserenede effekt på samfunnet. Da ordningen ble vedtatt i 1984 var den i dag velkjente koblingen mellom kultur og næring bare i støpeskjeen. Kunst og kultur var selvfølgelig næringer i seg selv, men ideene om lønnsomhet i kultursponsingen og om kulturens betydning for den store økonomien var forholdsvis lite utbredt. I dag oppfattes kultur som en av de store vekstnæringene i samfunnet, og er blitt et av de viktigste verktøyene for byer og regioner for å tilegne seg oppmerksomhet. Ved hjelp av en vellykket branding skal Stavangerregionen bli en velkjent merkevare.
I følge programmet skal Stavanger 2008 endre byens innbyggere og regionen på varig vis, og gjøre dem mer inkluderende og åpnere. Men det skal også gjøre regionen mer attraktiv for kompetanse og arbeidskraft utenfra, og føre til vekst i økonomi og næringsliv. I et intervju med Stavanger Aftenblad sist tirsdag uttrykte professor Arnfinn Bø-Rygg at kulturhovedstadsårets målsettinger understreker at det det til syvende og sist er blitt økonomien som i dag grunngir kunsten. Bø-Rygg sier at det er blitt nesten umulig å snakke om de kulturelle uttrykkenes egne verdier og kvalitet. Skviset inne mellom politiske mål der kunsten skal være nyttig i et samfunnsperspektiv, og hardkokte økonomiske mål, der kunsten skal være nyttig for investorer og sponsorer blir det lite igjen av kunstens egenverdi, og kanskje også av dens frihet.
Stavanger Aftenblads respekterte kunstkritiker Trond Borgen mener det fremdeles er grunn til å sloss for disse «gammeldagse» verdiene. Siden avisen han jobber i er en av hovedsponsorene for Stavanger 2008, kunngjorde han i forrige uke at han ikke kommer til å dekke noen av kulturbyårarrangementene. I kommentaren skriver Borgen at når Stavanger Aftenbladet har investert mye penger i 2008-arrangementene, kan «lesere trekke den konklusjon at kunstkritikken ikke lenger representerer et fritt og uavhengig syn». I tillegg til faglig tyngde er kunstkritikkens viktigste fundament full integritet og en habilitet det ikke kan stilles spørsmålstegn ved. I artikkelen viser Borgen til medieforskerne Gunnar Bodahl-Johansen og Knut Helland som begge har kritisert at Stavanger Aftenblad opptrer som sponsor for et arrangement de også har som oppgave å vurdere kritisk. I et intervju i NRK P2s Kulturbeitet i 2005 sier Bodahl-Johansen at den antatte avhengigheten er like vanskelig som den påviste avhengigheten.
Selvom Borgens avgjørelse følger helt normale journalistiske retningslinjer, er den modig. For i bølgen av lokalpatriotisme som preger Stavanger i disse dager, oppfattes det som både surmaget og selvhøytidelig når byens mest profilerte kritiker velger å holde seg borte fra hele kulturhovedstadsåret. Det er selvfølgelig trist at byens viktigste kritiker ikke vil skrive om arrangementene, men heldigvis stopper ikke Borgens kritikergjerning ved kunstkritikken. Også som kulturkommentator er han en viktig stemme, og han har skrevet om Stavanger 2008 en rekke ganger tidligere. Da 2008-programmet ble presentert i oktober i fjor var han ute med en skarp kommentar der han slo fast at billedkunsten var den store taperen i programmet.
 |
| Norsk oljemuseum på Kjeringholmen er et av åstedene for Nabolagshemmeligheter. |
Et av prosjektene han trakk fram den gang var Jørgen Svensson og Jan Inge Reilstads «Nabolagshemmeligheter». I følge Borgen var dette et av de mest interessante prosjektene under kulturhovedstadsåret, men også et av de mest problematiske. I høst valgte innbyggerne i Stavanger åtte steder i byen, der åtte internasjonale kunstnere skal skape hver sine stedsrelaterte kunstprosjekter. Borgen så det som problematisk at Stavanger Aftenblad (igjen) spilte så stor rolle i popularitetsmålingen som avgjorde stedene, og altså bidro til å forme kunstnernes vilkår, og dermed også kunsten selv.
Med sin pragmatiske holdning tramper «Nabolagshemmeligheter» rett inn i diskusjonen om kunstens plass i opplevelsesøkonomien. For hva skjer med kunstens kritiske potensiale når den går i så tett samarbeid med sine oppdragsgivere. Hva skjer med kunstens frihet når den forventes å være nyttig. Og er det ikke reinspikka populisme når det er folket som skal bestemme hva kunstnerne skal jobbe med? Gjennom den relasjonelle kunsten har vi vent oss til en kunst som trekker betrakteren inn som medskaper i verket. Mange kunstnere har sett på dette som en form for institusjons- og samfunnskritisk virksomhet. Men den relasjonelle kunsten, (som innenfor kunstsystemet ofte sees som et opprør mot kunsten som vare), har også vist seg å være omsettelig i samfunnet utenfor, og ikke bare som kritikk.
På KORO og Trondheim kommunes konferanse «Organising Art» i Trondheim i september i fjor uttrykte Jørgen Svensson at god kunst kan være både byutvikling og kunst. Når kunstnerne har et så pragmatisk forhold til saken, hva skal da kritikerne med de gamle slagordene habilitet og integritet? Kunstverdenens aktører vil gjerne se på kunstkritikken som en samarbeidspartner og en formidlingskanal; siden billedkunsten har en så utsatt posisjon i samfunnet, trenger den en kunstkritikk som støtter opp om den. Men dette er en misforståelse av kunstkritikkens rolle. Som en gren av journalistikken skal kunstkritikken informere og gi kunnskap, men aller mest skal den være kritisk. Dersom kunstkritikken lener seg på den kritiske journalistikken i stedet for å samarbeide med kulturarrangørene oppstår det et langt mer dynamisk forhold mellom de to. Et forhold som begge parter vil tjene på i lengden. Svensson har sikkert rett i at kunst og næringsliv kan ha utbytte av hverandre. Kritikerens oppgave er å se på dette forholdet uten å være involvert.
