– Forelesningen min på fredag kommer til å være uvanlig personlig, sier den dansk-amerikanske kunsthistorikeren Christina Kiaer, som skal holde årets FORART-forelesning på Litteraturhuset i Oslo førstkommende fredag.
Da Kiaer ga ut sin seneste bok om den sovjetiske maleren Alexandr Deineka i fjor, innså hun at den akademiske karrieren hennes har utspilt seg i et trettiårsvindu fra Sovjetunionens fall i desember 1991 til fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022.
– Jeg kommer til å snakke om da jeg først dro til Russland for å forske i 1992 og hvilke muligheter som fantes da, ettersom landet nesten umiddelbart åpnet opp for omverdenen med ambisjoner om å bli et liberalt demokrati, sier Kiaer på telefon fra Chicago, der hun er Frances Hooper-professor i kunst og humaniora, samt leder av Institutt for kunsthistorie ved Northwestern University.
Ettersom årene gikk, og Putin kom til makta, ble det gradvis mer komplisert å gjøre research og samarbeide med russiske museer. Og etter fullskalainvasjonen, er det blitt nesten umulig, ifølge Kiaer. Tidligere i år erklærte Russland Foreningen for slaviske, østeuropeiske og eurasiske studier (ASEEES), der Kiaer er medlem, som en «trussel mot grunnlaget for den konstitusjonelle orden i Russland». Medlemskap kan straffes med tvangsarbeid eller fengsel, og forbudet har gjort det vanskelig for amerikanske, britiske og europeiske forskere å gjøre arbeidet sitt.
I forelesningen skal Kiaer snakke om hvordan interessefeltet hennes i løpet av årene har endret seg fra den russiske avantgarden, til å rette seg mot den sosialistiske realismen, noe hun knytter til historiske strømninger i landet for øvrig. Da Russland kom ut av Sovjetunionen, ville de ta avstand fra sosialistisk realisme og eksportere avantgarden for å framstå liberale. Men etter hvert som landet fant veien til en mer autoritær form for demokrati, ble det igjen om å gjøre å spre den sosialistiske realismen – da med et nasjonalistisk formål.
– I ettertid har jeg forstått at jeg også har bidratt til dette skiftet, selv om min motivasjon har vært å se på betydningen av den sosialistiske realismen som et kommunistisk kunstsystem.
Kiaer er invitert til Oslo av FORART (Institute for Research within International Contemporary Art), en stiftelse som egner seg til samtidig kunsthistorisk forskning, for å dele sin kunnskap om sovjetisk kunsthistorie under Putin. Ina Blom, styremedlem i FORART og professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, sier at Kiaers forskning er interessant av mange grunner. Arbeidet hennes i de sovjetiske arkivene har blant annet resultert i noen av de mest originale analysene av den russiske konstruktivismen Blom har lest.
– Hun viser hvordan disse kunstnerne, under påtrykk av Lenins midlertidige vending mot markedsøkonomi i årene etter 1921, utviklet en egen sosialistisk definisjon av det vestlige varebegrepet, noe som endret den gjengse kunsthistoriske forståelsen av arbeidene deres og skilte dem skarpt fra den vesteuropeiske avantgarden.
Kiaer sier det er mye ved det sovjetiske kunstsystemet som fortsatt er interessant å tenke på for oss i dag. Hun trekker særlig fram at det var statsfinansiert, og at det ble kollektivt drevet av kunstnere og kritikere selv. Noen få var partimedlemmer, og forsøkte å styre i bestemte retninger, men det var en stor gruppe mennesker som diskuterte ting sammen, sier hun.
– De etablerte et system der det var full sysselsetting for kunstnere, de hadde steder å bo og atelierer å jobbe i, de fikk betalt for å lage kunst og dra på turer for å se det store industrialiseringsprosjektet med egne øyne, og lage bilder og filmer på bakgrunn av det.
Kiaer mener det finnes ting å beundre i dette kollektive systemet, som skiller seg radikalt fra den markedsstyrte kunsten i vesten.
– Jeg har hevdet at de individuelle kunstnerne har funnet måter å utvikle sine egne stemmer på, selv om stemmen deres fortsatt var en del av et kollektivt prosjekt. Argumentet mitt har vært at det var stor grad av handlefrihet blant kunstnerne.
Ina Blom trekker også fram dette aspektet ved Kiaers forskning.
– I senere tid har hun kastet et nytt blikk på sosialrealismen under Stalin og studert hvilke idealer og uttrykksmuligheter som kunne eksistere innenfor en genre de færreste har villet beskjeftige seg med.
Samtidig sier Kiaer at hun nå ser at hun har argumentert fra en privilegert posisjon, som en person som aldri har opplevd begrensninger på sin egen ytringsfrihet. Det å leve i et USA som stadig blir mer autoritært har påvirket synet hennes på det tidligere arbeidet. Hun forteller at de amerikanske universitetene har begynt å inngå avtaler med Trump, som krever at fakultetene sender inn pensumene sine til en ekstern enhet for godkjenning før de kan undervise.
– Dette er selve begynnelsen på den typen autoritære forsøk på å begrense kunnskap og kunnskapsproduksjon som vi så i Sovjetunionen.
I tillegg til å snakke om det som skjer nå i Russland med sensur, avlysning av utstillinger og tilbaketrekning av finansiering, kommer Kiaer også til å diskutere noen av Trumps forskrifter og presidentordrer, hvordan universitetene er under press, samt kritikken hans av amerikanske museer for upassende ideologier.
– Noe som nettopp var en sovjetisk idé, ikke sant.
Kiaer mener fortsatt at sosialismen er en god idé, og at det kollektive prosjektet til kunstnerne hun trekker fram i sin forskning var viktig. Men det å oppleve egen ytringsfrihet truet har fått henne til å tvile på enhver form for påtvunget kollektivitet, ettersom de samme mekanismene så lett kan brukes til å mobilisere i mer skremmende retninger.
– Vi nødt til å finne måter og steder for kunstnere å lage og vise fram arbeidet sitt, og samtidig være kritiske. Og vi akademikere må fortsette å hevde vår grunnlovfestede rett til å si hva vi vil.
FORART-forelesningen holdes fredag 5. september fra 18.00-20.00 på Litteraturhuset i Oslo.
