Godt håndverk for et greit seminar

Kort tid etter at rulleteksten har gjort seg ferdig med å liste opp alle samarbeidspartnere og takke alle de som takkes bør i produksjonen av Knut Åsdams kortfilm Blissed, dukker en av filmens karakterer opp igjen. Hun står rett i front, omkranset av byens arkitektur og snakker direkte til kamera. Meldingen er omtrent slik: – Helvete heller! Pretensiøse kødder, med hodet stappet alt for hardt inn av teorier om at det handler om byen, og ikke folkene. – Det handler ikke om byen. Det handler om folkene. Dere, dere, dere, og ingenting annet! Deretter gestalter den unge kvinnelige skuespilleren et usikkert uttrykk som gjør at hun undergraver sitt eget utsagn.

Teoriens uttømmende kontekstualisering
Denne vesle scenen blir stående som en selvreferensiell metakommentar. Knut Åsdam er kjent for å forankre sine arbeider i akademiske teorier om byens mekanismer og dens innvirkning på menneskets psyke. I kjølvannet av dette har det blitt spurt om Åsdams kunstverk kan stå på egne ben uten understøttende teorier. Undertegnede fremmet en annen innvending på kritikerlagets møte om Åsdam 9.mai i år: Fokuset på teori er med å legge føringer på selve opplevelsen og fortolkningen. Man får følelsen av å få bruksanvisningen i hånden. Dersom man velger å lese verkene på andre måter – for ikke å snakke om i andre modi – risikerer man å pekes ut som en kjettersk spotter av kunsten. De rettroende kan derimot gi seg den teoretiske mystikken i vold ved å lete etter referanser og koder i et endeløst kunstteoretisk rebusløp.

At verkene pakkes inn i pre-fortolkninger gir meg bare lyst til å snakke om alt annet enn det jeg faktisk har sett. Jeg får for eksempel lyst til å forfølge følelsen av at Knut Åsdam, med sitt fokus på surrealisten Roger Callois og begrepet psychasthenia, (et begrep som referer til en slags schizofren tilstand der individets forståelse av seg selv som individ møter følelsen av å gå opp i sine omgivelser), framstår som en materialistisk orientert determinist med dystopiske tilbøyeligheter. Slike kan raskt slås til jorden ved hjelp av med pensumtekster fra samfunnsgeografi grunnfag. Sist jeg undersøkte, inneholdt dette pensum en rekke underholdende tekster om samfunnsgeografiens tidlige periode, hvor man mente at mennesker som bor i trange daler, blir trangsynte, mens de som bor i öppna landskap, blir vidsynte.

Å bryte meninger og teorier er i seg selv en betydningsfull og viktig øvelse. Jeg er heller ikke imot at vi gjør det i en kunstsammenheng. Argumentet om at kunstverket ikke kan stå på egne kjøper jeg ikke, ut ifra det enkle faktum at det meste vi ser og hører er forankret i det vi kan og vet fra før. Samtidig er mine største kunstopplevelser knyttet til verk som forteller meg noe som teoriens språk ikke evner å fortelle like godt, og som derfor setter tankespinnet inn i et annet gir – eller i andre baner. Derfor stikker det en djevel i samfunnsviteren, som herved kaster en forbannelse over kunstfeltet: – Så lenge kunstnere pjatter om samfunn, skal samfunnsviteren pjatte om kunst.

Blissed. 12 minutter>br<
Men la oss begynne med begynnelsen: Det engelske ordet bliss tilsvarer det norske ordet «lykksalig». Oversatt til norsk blir filmens tittel noe sånt som «gjort lykksalig». Filmen åpner med at bildet glir forbi byens arkitektur. Arktitekturkjennere vil se det moderne kjøpesenteret Selvfridge i Birmingham, designet av Future Systems, stilt side ved side med byens eldre kirkebygg. Kamerabildet føres ned mot fire ungdommer som står tett i ring om en mobiltelefon. Gatene er rene. I denne byen har de råd til å sende ut små børstebiler for å gjøre rent om morgenen. Det er den ene jenta som har funnet mobiltelefonen. Sammen undersøker de fire dens innhold. Det hersker en viss spenning i gruppen. Man kikker en fremmed i kortene og leser tekstemeldinger man egentlig ikke har lov til å lese. Alle synes å ville ha innpass i den fremmedes liv via mobiltelefonen. Oppspilte hender fører igjen til at mobilen faller i bakken. Ringen løses opp, avtaler om mye møter blir gjort. Mobilen blir liggende. Forslag til tema: Gjør rede for mobiltelefonen som interface for sosial samhandling.

Neste scene foregår i et innendørs landskap som både kan være et nybygget bibliotek og en bok- og musikkbutikk. Rommene er lyse og vi følger de to guttene. De klarer ikke å sette seg verken her eller der. På et punkt setter de seg ved et bord. Der finner de seg til ro inntil en eldre mann henvender seg til dem på et mindre elevert engelsk enn de selv snakker. Guttene blir brydde og ser tomt ut i luften før de nesten ubemerket blir enige om å gå videre. Deretter går lerretet over i sort. Vi hører den enes stemme fortelle en historie om hvordan han forholdt seg til en skabbete tigger da han skulle ta ut penger av minibanken. Etter hvert får vi bilder fra byrommet der mennesker ser på hverandre, men ikke intenst, det er mer som om øynene skanner området. Videre kommer det frem at den skabbete mannen plutselig faller i bakken og at fortelleren opplever en plutselig empati og en følelse av skyld før alt løser seg ved at politiet kommer slik at fortelleren kan gå for å handle sine sedvanlige pastaingredienser. Forslag til tema: Klasse og medmenneskelighet i forbrukerkulturen.

Slik kan vi fortsette scene for scene. I filmen møter vi velorganiserte sidegater mens vi hører en av ungdommene fortelle om livet i denne byen. Vi får høre at det bare er «habit and old routine» inntil man en gang ender opp som død i «zombietown». Blissed fremstår derfor først og fremst som en kritikk av det trygge og velorganiserte livet som er idealet i rike, vestlige og demokratiserte land, og den er som et svakt blaff av en film jeg var opphengt i på 80-tallet, nemlig The Breakfast Club, regissert av John Hughes, bare at elevene nå har fått fri fra skolen, og bare henger rundt i byen.

Godt håndverk, slett argumentasjon
Ingen legmann skal klage på denne filmens tekniske kvaliteter. Ingen skal påstå at kunstneren ikke behersker virkemidlene. Det er liten tvil om at vi har å gjøre med en produksjon utført av et profesjonalisert apparat. Men jeg stusser ved filmen som utsagn. Måten Åsdam skildrer mennesker på, der de mellommenneskelige relasjoner er preget av avstand og halvveis engasjement. Blissed oppleves som en påstand om at vi blir fremmedgjorte i vår velstand, og det er vel kanskje her for eksempel Astrup Fearnley mener han driver med «sublim kapitalismekritikk». Mitt spørsmål er imidlertid hvem som egentlig skildres i denne filmen. Er det «de andre» som skildres? Er dette den voksnes blikk som er prekonfigurert til å sukke over dagens ungdom? Etter mitt skjønn ligger det en slags implisitt moralisme i filmen, og jeg får følelsen av at Åsdam søker å påstå at dette lykkeland – gjennomdesignet av arkitekter – slett ikke bringer lykke.

Problemet mitt er at Åsdams påstand er tuftet på et resonnement der menneskene i byen er like iscenesatt og gjennomdesignet av regissøren som arkitekturen rundt er designet av arkitekter. Dermed ender jeg opp i samme posisjon som den unge jenta på slutten. Gjenkjennelseseffekten er enorm når hun påstår at filmens publikum er «stupid pretencious fuckers». Men jeg registrerer også at teorikritikken infantiliseres: Det er som om Åsdam har vært føre var, og lagt kritikken av hans teoretiske fundering i munnen på en halvmoden jentunge som usikkert uttrykker sin mening på en agrressiv måte. At kritikken blir skrevet inn i verket på denne måten gjør at jeg spør meg hva som er vitsen. Det er aldri moro å delta i en rollelek der bare en skal bestemme på leken.