Honor Fraser Gallery ligger i bydelen Culver City, en bydel som lik resten av LA først og fremst forholder seg til bilen og til bilens skala. Området rundt galleriet huser en overraskende mengde bildekkforhandlere. I perioder har området også huset en rekke av Hollywoods store aktører. Området er en blanding av fordums kulturindustri og private enterprise. Gardar Eide Einarssons utstilling på Honor Fraser forholder seg til begge disse aspektene.
Einarssons utstillinger har vært demonstrasjoner i synliggjøring og tilbaketrekning. Insisteringen på det som skjuler seg bak overflaten/estetikken kan være både maniert og kalkulert, og han har en vilje til å utfordre som skaper forventning (om opplevelsen av payoff), avmakt (overfor verket) og opprørstrang (mot verket) hos betrakteren. Det er ganske cute, for det er kanskje nettopp forventning om et liv etter revolusjonen samt avmakt overfor og opprørstrang mot undertrykkende maktstrukturer som fremstår som en underliggende tematikk i kunstnerskapet. Han har altså en evne til å bevege betrakteren i retning av en erfaring av verkene som korresponderer med intensjonen, men uten at det oppfattes slik. Et spørsmål man må stille seg er hvorvidt Einarssons prosjekt er et pedagogisk prosjekt eller ikke; ønsker han å utsette oss for disse erfaringene for at vi skal komme til en erkjennelse av våre egne liv og vår egen plassering i verden? Jeg tror det, for hvis ikke er Einarssons kunstnerskap som den berømte løken, mange lag, men uten kjerne.
Hovedverket i utstillingen, Barricade (Los Angeles), knytter den lokale konteksten i galleriets nærområde til et annet sted, Bangkok. Bangkok betyr «englenes by», som også er kallenavnet på Los Angeles. Barricade (Los Angeles) består av brukte bildekk og avstøpninger av spissede bambusstokker. Bildekkene er hentet fra galleriets nabobedrifter, mens denne formen for barrikader ble brukt av rødskjortene i Bangkok under opprøret mot statsminister Abhisit Vejjajiva i 2009. Verket minner oss på at selv om revolusjonen skjer lokalt, så knyttes vi sammen av en global kultur og tegnmessige utglidninger.
Gardar Eide Einarssons motstandsromantikk har ingen klar retning, og det er kanskje en av styrkene ved denne utstillingen. Han klarer å skape en erfaring som gir friksjon. Motstanden verkene yter skaper en slags kunstens road rage. Problemet er at motstanden og revolten Einarsson insisterer på har en uklar motstander; det bestående, verken mer eller mindre. Kanskje kan denne generiske motstandserfaringen motvirke den politiske unnfallenheten i vestlige liberale demokratier. Men spørsmålet er om ikke kunstens road rage imiterer den tilfeldige volden på freewayen i Los Angeles; den rammer tilfeldig og ikke der den burde: i hjertet på det etablerte.
