I Aftenposten på fredag kan vi lese tidligere direktør for Utsmykkingsfondet, Stig Andersen høvle til mot familieforetagendet Galleri Sand.
I Aftenposten på fredag kan vi lese tidligere direktør for Utsmykkingsfondet, Stig Andersen høvle til mot familieforetagendet Galleri Sand og kunstnerne Marianne Aulie og Vebjørn Sand. Foranledning til innlegget er galleriets annonsekampanje i Aftenposten som toppet seg sist helg da en halvnaken Marianne Aulie poserer med penselen foran sine mykpornografiske bilder med billedteksten “I will dip it in champagne”. Andersen mener galleriet driver med bedrageri og at det de presenterer er utiligivelig banalt.
Sammen med Andersens utspill intervjuer avisen kunstsosiolog Dag Solhjell og kunststipendiat Tone Hansen om innholdet. Solhjell mener Vebjørn Sand blir utnyttet kommersielt av galleriet og av sin familie og burde finne andre steder å stille ut, men han er enig i karaktersitikken av Aulie. Tone Hansen mener Vebjørn Sand er helt uinteressant som kunstner, men mener ikke det kan kalles bedrageri å selge kunsten annet enn om man forespeiler kjøperen at den vil stige i verdi.
Flere kommentarer i Aftenposten:
Vebjørn Sand bør bytte galleri, Dag Solhjell, Aftenposten 5. mai
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1304865.ece
Handel og vandel, Stig Andersen, Aftenposten, 8. mai
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1307732.ece
Smålighet og misunnelse, C.F.-Wesenberg, fotograf, Aftenposten, 8. mai
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1307720.ece
Stemplet av meningspolitiet, Vebjørn Sand, Aftenposten, 9 mai, 2006
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1309974.ece
Kommentarer på artikkelen i Aftenposten:
Mykporno og slakt, Odd Harald Røst, 2 mai, 2006
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1301712.ece
Tvers igjennom idealistisk, Vebjørn Sand, 2 mai, 2006
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1301700.ece
Det er på tide at noen ser nærmere på økonomien i kunstbransjen også i Norge. Når norske medier skriver om boomen på kunstmarkedet handler det som oftest om utlandet. Men også i Norge er omsetningen av kunst i rask vekst. Samtidig forventes en stadig større del av kulturlivet på en eller annen måte å fungere innenfor et åpent marked. Derfor spiller det en rolle for kunsten hvor kunstpublikum velger å plassere pengene sine, og hvilke gallerier som faktisk selger.
Stig Andersens artikkel i Aftenposten er et fint innlegg. Men familien Sand er da sabla nord og ned for lenge siden. Slik sett blir dette som å slå inn åpne dører, og pinlig politisk korrekt. Det fins da mange andre, og etter mitt syn, viktigere humbugmakere å refse. Andersen kan jo begynne med seg selv. Han sitter i et ganske skjørt glasshus. Som sjef for dokumentaravdelingen i Nordisk Film er han etter mitt syn en av de som hykler med dokumentarsjangeren ved å gjøre den til lødig underholdning. Det er langt mellom oppriktige dokumentarer i hans portefølje. Med andre ord er han administrator for noe som likner mye på det Sands gjør, bare med andre fortegn.
Da håper jeg den debatten oppstår.
Uansett er det vel ingen som har fasiten på hvilken investering som lønner seg innenfor kunstverden eller ikke. Det kan vel godt tenkes at Sand deiser borti en kjempeinvestering ved rent hell. Som kjent er ikke høy samlerpris synonymt med høyverdig kunst. Således mener jeg Galleri Sand er i sin fulle rett å hevde at deres kunstverk er en god investering. Det er ikke humbug å prøve å tjene penger på kunst, uansett hvor pinlig og smakløst det gjøres.
Tror debatten og oppmerksomheten faktisk fører til en større “streetcred” hos enkelte (useriøse) samlere enn det galleri Sand strengt talt fortjener.
I utgangspunktet er jeg enig med deg. Min første tanke da jeg leste Stig Andersens innlegg var nettop hva så? Hvorfor bruke tid på dette? Men samtidig må man huske på at Aftenposten har et ganske bredt publikum og at kunnskapen om billedkunst generelt sett er ganske laber. Blant annet er det en utbredt oppfatning at å kjøpe kunst er en god investering. Da er det kanskje på sin plass at noen peker på at sjansene for at disse bildene fra vil stige i verdi er ganske små.
Når det gjelder sammenligningen mellom galleri UKS og galleri Sand er den ganske søkt. Men det finnes nok av mer eller mindre seriøse kommersielle gallerier som utnytter folks manglende kunnskap til å selge «gode kunstinvesteringer». Sånn sett mener jeg Andersens innlegg kan være et utgangspunkt for en interessant diskusjon.
Hvorfor i all verden gidder man å bruke energi på Galleri Sand? Det blir som at seriøse eksperter av klassisk musikk skal gyve løs på Sven Ingvars fordi de ikke passer inn i verdensbildet og bruker feil virkemidler.
Er virkelig norsk kunstliv så klamt og lite at vi virkelig må bruke tid på dette?
Det eneste man risikerer er at Sand kan gjøre seg til “offer” for “borgerskapets gode smak” og dermed vokse seg enda større.
Nei, rist på hodet, se en annen vei og konsentrer kritikken deres om de som skaper interessante ting. Ting eksisterer vedsiden av hverandre også i kunstlivet. Sven Ingvars og Beethoven er ikke umiddelbart en faktor som nødvendigvis er sammenlignbar og bør holdes opp mot hverandre. Det er heller ikke galleri UKS og galleri Sand.