Google er en filosofisk maskin, skriver Boris Groys. Det er ikke lenger nødvendig å formulere filosofiske spørsmål a là «hva er meningen med livet?» eller «eksisterer den ytre verden?» i sin fulle lengde. Det holder med stikkord i søkefeltet i browseren, f.eks. sammensetningen «ord + liv + mening» og «verden + eksistens?» Grammatikkens klassiske organisering av ord overtas av en annen logikk, hvor det enkelte ord settes fri. «Questioning via Google presupposes, […], an extragrammatical set of word clouds as an answer,» skriver han. Resultatet blir en serie kontekster som tidligere brukere har funnet interessante. Assisterte readymades, om du vil. Det er altså ikke bare spørsmålet som er fragmentarisk formulert, svarene er en collage av høyfrekvente tekst-steder på nettet. De tekstmiljøene du finner mest interessante kan så, om man ønsker det, klippes ut fra nettsiden og limes inn i et word-dokument. Nok en readymade, denne gangen fremført som et appropriert kunnskapsutklipp/innklipp.
Om man lagrer dokumenter med slike tekstuelle readymades siterer man nettsiden som i sin tur kanskje siterer en annen kilde – en uttalelse fra et intervju på en nettavis, for eksempel, en statusoppdatering på Facebook eller (hvorfor ikke?) Bekjennelser av Augustin. En slik redistribuering av tekster, av digitale readymades, signeres likevel av deg selv gjennom forflytningshandlingen: søking på nettet og copy/paste-appropriasjoner av Google-genererte found objects er dermed også en kuratering av informasjonsbytes, readymades og digitale sites. Å bruke Google gjør oss alle til kuratorer. Vi gjenutstiller det vi finner i andre medier som Word, Facebook, osv. Groys er en Google-utopiker men trenger praktisk materiale for å bli anvendelig.
Noe slikt finner vi i Matias Faldbakkens Search. Her demonstrerer han hvordan Google også er en selvfremstillingsteknologi. Konseptet er enkelt: kunstneren har rett og slett gått i sin browsers nettlogg og hentet ut alle søkestrengene han har gjennomført. Disse er så overført til det analoge bokformatet som, med sin egen sjangermessige søkerhistorikk, oversetter denne genealogiske søkelinjen til flere mulige sjangere. Oppsettet i boka minner om poesiens: linjedeling og luftig sideoppsett foreskriver en økt oppmerksomhet rundt færre antall ord og en dertil egnet ettertanke. Se her f eks:
Kristinehamn history
Kristenehamns
WeiWei Blackjack
Othello Hotel
Abstract talk
Når den poetiske syntaksen og formatet likevel kommer fra netthistorikken mister den nok noe av sin romantiske lød – men denne gjenvinnes kjapt når man tilskriver boka en konseptuell litterær tradisjon. Særlig interessant verk er jo ikke denne boka i seg selv, den er syltynn som et fullverdig konsept. Men sett i sammenheng med Groys blir den et praktisk element i en læreinnretning, altså en bestanddel i en pedagogisk situasjon som kan lære oss noe om nettet, kunst, readymades, digital selvfremstilling, osv.
Search er ikke bare en indeksering over hva kunstneren i en serie øyeblikk finner interessant, men også en loggføring som bryter opp arkivets systematiske prinsipp. Det som lagres er ikke en bestemt form for kunnskap, men en fluktuerende linje av nysgjerrighet eller begjær etter kunnskap. Slik sett er nettloggen, din søkehistorikk, en minimal biografisk skrift avgrenset gjennom situasjonens innfall og rammet inn av søkevinduets ikonografi. Et nysgjerrighetens ytre skall, en dokumentarisk hinne som usystematisk gir form til din signatur. Det er også en overfladisk arkivform siden det bare er ønsket eller begjærets som initiativ som lagres og ikke dybdekunnskapens omforming av det søkende subjektet.
Redaktørene av Search siterer filosofen Villem Flusser på slutten av Faldbakkens bok. Sitatet er hentet fra essayet The future of writing. Om man leser konteksten for sitatet viser det seg at Flusser er et riktig friskt hode. Flusser skriver her at «[T]he purpose of writing is to mean, to explain images, but texts may become opaque, unimaginable, and they then constitute barriers between man and the world. The vectors of meaning of such texts turn around and point at their authors, instead of pointing at the world.» For det å skrive, sier Flusser, dreier seg ikke bare om å kunne gjenskape en fortid gjennom dokumenter, men om å gi den menneskelige historie en kontinuitet av forandring; at det som skjer tar sted gjennom tilblivelse og forandring og ikke enkeltstående snapshots eller bilder. Tablåer, enkeltstående situasjoner. Faldbakkens tekster i Search står med et bein i hver leir her, den er både tekst og bilde, men det kan være verdt å legge merke til at det er forfattersignaturen «Matias Faldbakken» og vår bevissthet om et skapende subjekt bakenfor denne hybride verkformen som gjør at den blir meningsfull for oss.
Faldbakkens selvbiografiserende søke-arkiv kan jo også beskrives som et fokus på handlingens eller søkepersonens idiosynkratiske eller idiomatiske søkevalg som lokaliseringsmekanisme for søkerens singulære jeg. Til forskjell fra søkeordets resultat – en serie readymades – er selve valget av søkeordene og deres sammensetning fortsatt et digitalt nullpunkt som, til tross for sin rudimentære form, peker tilbake på den som søker og ikke frem mot teknologien det søkes i. Faldbakkens prosjekt kan, selv om dette er mer en strukturell enn kvalitativ benevnelse, slik sett kalles for en rehumaniserende gestus siden det konseptuelle innholdet hentes tilbake i Faldbakkens psykologiske aura som begjærsuttrykk. Den er et grensefenomen med en refleksiv effekt i forhold til den signerende forfatterens/kunstnerens øvrige prosjekter og ikke en konseptuell poesi som lener seg uforbeholdent på det produsertes dehumaniserte form.
Problemet er, sier Flusser, at tekst er i ferd med underordnes «tekno-bilder.» Med dette mener han at delvis automatiserte innretninger overtar for menneskelige kognitive forløp, altså, for å tenke med Marx, at maskiner overtar for menneskers evne til å produsere. Men også til å tenke og føle. Om vi her trekker linjen direkte til Google som en filosofisk maskin, som Groys hevder den er, kan vi snakke om en type filosofiproduksjon som delvis er autonom, dvs. delvis uavhengig av menneske, siden selve tanke-operasjonen er skrevet inn i programmets kodespråk og ikke er resultat av en helhetlig menneskelig anstrengelse. En readymade filosofi. Om vi betrakter dette fra et pessimistisk perspektiv er situasjonen naturligvis fremmedgjørende. Men om vi velger en mer «munter» tilnærming, som antydes gjennom Flusser og Faldbakken, kan denne fremmedgjøringen botes på ved å opprette refleksive elementer i maskinene vi setter ut tenkningen til. Faldbakkens Search er en slik refleksiv innretning, og som en slik humaniserende og refleksiv figur, opprettholder den en form for «skriving» i Flussers forstand også. I tillegg kunne vi hevde at en bruk av software innenfor rammen av en teoretisk, men human, terminologi opprettholder en ramme som gjør den til et instrument for menneskelig forstand. Det er dette Groys gjør. Google er ikke en filosofisk maskin fordi den tenker selv, men fordi den utvider vår tanke – og lærer oss, i vårt bilde, å tenke våre egne begreper i en videre ramme. Den kan kanskje frigjøre oss fra ordene og det klamme grepet fra vår egen psykologi, men bare om vi ser søkeredskapet som en protese for våre egne tanker og følelser.
