Jeg skriver dette innlegget som kunstner representert i Nasjonalmuseets samling, som juryleder for Den Nasjonale Jury for Høstutstillingen – Statens kunstutstilling – og ikke minst for å uttrykke støtte til min modige kollega Victor Lind og alle andre stemmer i kunstfeltet som har tatt til orde for rettferdighet for den palestinske befolkningen.
Som juryleder har jeg det kunstneriske ansvaret for det diskursive programmet under Høstutstillingen, i samarbeid med hele juryen og Norske Billedkunstneres stab. Programmet strekker seg over fem uker og inkluderer panelsamtaler, foredrag og filmvisninger med tilhørende samtaler.
Formålet med et slikt program er å styrke en demokratisk og fri dialog mellom deltakende kunstnere og et bredt publikum, inkludert kunstfeltet. Det er en måte å bearbeide vonde og komplekse diskusjoner sammen.
I panelsamtalen «Kunst og makt», ledet av kunsthistoriker Ina Blom, deltok kunstnerne Victor Lind og Gelawesh Waledkhani – begge deltakere i Høstutstillingen – samt den danske kunstneren Katrine Dirckinck-Holmfeld. De delte erfaringer fra sin kunstneriske praksis knyttet til politisk makt, historiefortelling, krig, konflikt og sensurforsøk.
Ingen «grove påstander» ble fremsatt fra talerstolen, slik ledelsen ved Nasjonalmuseet hevder. Tvert imot var det rørende, sterke og viktige øyeblikk. Det var samtalen vi trengte for å forstå virkeligheten, forstå volden, og forstå betydningen av kunst og kunstnere som vitner, bærere og redskaper i vårt samfunn. Et samfunn som fortsatt utvikler seg i en intens maktkamp mellom kapitalisme, imperialisme og folket.
Hensikten var også å diskutere hvordan kunst og kunstnere både har vært og fortsatt er nyttige – ikke bare for motstandsbevegelser, men også for undertrykkende regimer og makthavere. Denne anvendeligheten er en estetisk manifestasjon koblet til en politisk vilje. Kunst er aldri nøytral; den skapes innenfor et konkret ideologisk felt.
Å fornekte dette er å infantilisere kunstnerne, arbeidet deres og samfunnet de kommer fra. Demokrati, rettferdighet og frihet er ikke nøytrale budskap, men en langsiktig politisk kamp som kjempes i store deler av verden – også i såkalte «vestlige» regioner.
Victor Linds lesning av museets kuratoriske valg og handling er forankret i virkeligheten vi alle er vitne til hver dag, og hans inngående kunnskap om temaer han har behandlet gjennom flere tiår. Han reiser legitime spørsmål. Hvordan forholder Nasjonalmuseet seg til det pågående folkemordet? Hvordan forstår dere eget mandat? Hvordan vil samlingen utvikle seg om museet mister kunstnernes tillit? Hvordan kan man sikre at kunstneres arbeid ikke instrumentaliseres?
Jeg håper ledelsen ved Nasjonalmuseet vil legge til rette for en åpen og ærlig dialog med kunstnerne og kunstarbeiderne, med en ydmyk og lyttende tilnærming.
