Det hevder maleren og skribenten Christoffer Rådlund i artikkelen «Undervurdert figurativ kunst» i den nyeste utgaven av tidsskriftet Minerva.
«Det er nødvendig å revurdere den klassisk-figurative billedkunsten. Dette miljøet har vært en vesentlig kunstnerisk impuls i Norge, en impuls som har blitt undertrykt i rådende kunsthistorisk forskning», skriver Rådlund.
Se Undervurdert figurativ kunst, Christoffer Rådlund, Minerva, 20.05.2009.
Rådlund tar utgangspunkt i Maria Veie Sandviks artikkel i Minerva 4-08, om «romantismen» i den unge samtidskunsten: Romantismen kommer, Maria Veie Sandvik, Minerva 4-08. Han skriver:
«Ved hjelp av et antall unge representanter forsøker Veie Sandvik å definere hele denne nye tendensen under begrepet «romantisme». Fra innsiden av kunstinstitusjonens begrensede ramme forsøker hun å definere en ny kunstnerisk trend som hun opplever som et brudd med det konseptualistiske hegemoni. Men når hun unnlater å koble sine utvalgte kunstnere til den tradisjonen de åpenbart representerer, må det sees som et forsøk på å gjøre disse kunstnerne mer politisk korrekte i eget perspektiv, ved å skille dem fra den figurative motreaksjon som allerede har eksistert i Norge i flere tiår.»
Sandviks artikkel var for øvrig også en viktig referanse da Norsk kritikerlags kunstseksjon arrangerte «Kritikersalong spesial» på Litteraturhuset i Oslo i april i år, med en paneldebatt om begrepet nyromantikk. Tittelen på arrangementet var «Nyromantikk – et begrep for historiebøkene?», men samtalen kom i stor grad til å handle om hvorfor man ikke burde snakke om «nyromantikk» eller en «romantisk bølge». Referat fra denne debatten, hvor panelet besto av kunsthistoriker og kritiker Ina Blom, billedkunstner Ingeborg Stana, billedkunstner og kurator Ivan Galuzin og billedkunstner Sverre Malling, med kunsthistoriker og kritiker Erling Moestue Bugge som ordstyrer, kan leses her >>
Ja.
Kunsten kan ikke fylle sitt mandat i samfunnet uten å skildre det flyktige mer eller mindre konkret, i sitt forhold til det evige som kan abstraheres, symboliseres eller kommuniseres på annet vis.
At “nyromantikk” er et håpløst begrep sier seg jo selv. Noe så historeløst, ja nærmest bevisstløst, som det forslaget. Uggh. Tenk at det faktisk ble til en reell debatt? Er kunstsfæren virkelig så på videvanke at man trenger å diskutere slikt? “Romantisme” er faktisk et bedre forslag, om man trenger en samlebetegnelse på de figurative kunstnerne som er romantisk orientert. Det røper i det minste en villet og selvbevisst fortidshigen i en kunstverden som krever at man forholder seg til nåtiden, altså en slags avvisning av kravet.
Når man som Veie Sandvik assosierer konseptkunsten med 90-tallet er det tydelig at man ikke henger med i svingene. 70-tallet var det store tiåret for konseptkunsten. Arnfinn Bø-Rygg, Norges hittil eneste estetikkprofessor, skrev allerede i 1983 avhandlingen æModernisme, antimodernisme, postmodernisme. Kritiske streiftog i samtidens kunst og kunstteori”, og viser hvordan store kunstmøsntringer og biennaler på tidlig 80-tall var preget av en æfri og uforpliktende omgang med historien”, samt kunstnere og teoretikeres ønske om å ta farvel med modernismen.
Slik kan man lett skrive våre retrogardister inn i en levende postmoderne og aktivt antimodernistisk tradisjon som har eksistert siden 70-tallet. Men noe skurrer. De stikker seg jo ut, og ønsker å stikke seg ut, nettopp fra andre postmoderne samtidskunstnere. Hva er det de gjør opprør mot, hvis de akkurat som de æforhatte” konseptkunstnere ønsker fri tilgang til historiske uttrykk uten å degraderes som kunstnere?
Selv hevder de forskjellen ligger i fokuset på håndtverkstradisjoner. Men er det et tilstrekkelig grunnlag for en ny isme eller kunstretning? Og er deres omgang med historien virkelig så uforpliktende som et utelukkende håndtverksmessig fokus gir grunnlag for?
Som Bø-Rygg skriver: æGitt at materialet (les: historiens) er blitt fritt disponerbart (med postmodernismen) “ det er forskjell på å iføre seg lånte identiteter, ta på gammel eller ny stilmaske og å benytte de frilagte midler til å skape sannferdig uttrykk”.
Og: æUten en kvalitativ differens til fortiden synker kunsten ned i en historie_løs_ fortid og en produktiv opparbeidelse av fortidens uttrykk blir umulig.
Bø-Rygg oppsummerer: ” (…) i forvirringen om hva samtidskunsten skulle ha til felles, enes stadig flere om at de i det minste tar avstand fra modernismen”. Det er etter min, og antagelig også Bø-Ryggs, mening heller ikke nok for at postmodernismen som begrep og retning skal ha noe for seg. Postmodernisme bør være noe annet og mer enn antimodernisme.
Mitt spørsmål til figurative kunstnere blir: er det ikke snarere den fraksjonen av postmodernister som forfekter kvalitetsrelativisme dere ønsker å ta et oppgjør med?
Med kravet om formalt og medialt fokus er det på mange måter mulig å se modernismens estetikk som håndverkets siste skanse, men da ikke håndtverk forstått i Vebjørn Sands eller Karl Erik Harrs ånd: erverdig gammel teknikk som er mål nok i seg selv. Jeg deler Baudelairs syn på kunstens formål som tosidig og motsetningsfylt: Å på samme tid uttrykke noe tidløst, og tidsspesifikt; å anskuelige det evige i det flyktige. NB: Ikke å ”forevige” øyeblikket, men om å ekstrahere det evige fra det flyktige.
Det gjør at jeg mener modernismens estetikk i vid forstand fortsatt har relvans. Selv om postmodernismen har gjort det mulig å anvende historiske teknikker og tradisjoner uten at kunstneren trenger å miste sin autentisitet, vil arven fra modernismen kreve at motivet for å ta dem i bruk, samt måten man gjør det på, ikke er vilkårlig eller privat.
Derfor håper jeg at våre figurative kunstnere ikke enes om kun dette ene: å dyrke fordums tradisjoner og teknikker. Langt fra alle som har gått i lære hos Nerdrum og Sætre er spesielt dyktige, eller evner å bruke figurativiteten til noe annet enn å dyrke teknikker (på høyst varierende nivå).
Jeg mener som Rådlund at mange av dere utgjør en slags avantgarde, et motstykke til retningsløs og privat konseptstaffasje i galleriene, men synes det er skummelt at tradisjonalisme synes å være tilstrekkelig for å kunne kalle seg retrogardist. I grunnen er jeg ikke for begeistret for begrepet æRetrogardisme”. Jeg er redd dere sparker inn åpne dører om dere baserer hele deres bevegelse på å søke til historien etter formidlingsuttrykk og teknikker. Hva vil dere mer? Modernismen har sin forankring i romantikken, så kanskje romantisme ikke er så dumt begrep, hehe.
Jeg lurer forresten på hvorfor ikke det håndtverksmessige etterlyses i data- og videokunsten som spys ut av folk som ikke vet opp ned på den teknologien de tar et bruk. Teknologiske medier er også medier man må forholde seg formalt til. Det blir ikke automatisk samtidskunst bare for at mediet er fra 2000-tallet. Modernismens krav til kunstneren om å beherske sitt medium, og ha en agenda for å ta det bruk, vil alltid innhente dem som tror de har funnet en isme, det være seg postmodernisme eller retrogardisme, de kan verne sin planløshet med.
Ja.