I løpet av denne uken vil Norsk kunstårbok 2020 – den siste utgaven med Ketil Nergaard og Arve Rød som redaktører – begynne å dukke opp i postkasser og i hyllene til bokhandlere. Nergaard, kunstner, kritiker og tidligere redaktør for Kunstkritikk (2005-2009), har vært redaktør for kunstårboken siden 2010, året etter bokens opprinnelige utgiver, Kunstnernes Informasjonskontor, ble besluttet nedlagt av Kulturdepartementet. I 2010 og 2011 redigerte han årboken i samarbeid med Erlend Hammer og Marie Nerland, og i 2012 med kun Nerland. I 2013 utvidet han redaksjonen til å inkludere Arve Rød, kritiker med lang fartstid i dagspressen (Dagens Næringsliv, Dagbladet). Etter at Nerland tok avskjed i 2014, delte de to på redaktøransvaret, frem til Rød gikk over i rollen som medredaktør. Duoen etterfølges av litteraturviter og kritiker Susanne Christensen, som Stiftelsen norsk kunstårbok har ansatt i en treårig åremålsstilling.
Årbokformatet
kan fremstå anakronistisk, en type oppslagsverk hovedsakelig knyttet
til regionale museer, historielag og foreningsliv i tiden før
søkemotoren. Men som Rød sier i intervjuet under, sikrer
papirformatet lang og forutsigbar levetid – sannsynligvis vil man
finne utgaver av kunstårboken i bibliotekhyllene mange tiår frem i
tid. Om kulturjournalistikken som hovedsakelig publiseres på nettet
er tilgjengelig like lenge, er usikkert.
Under Nergaard
og Røds redaktørtid har oppsummeringen av fjorårets kunsthendelser
utgjort et beskjedent innslag sammenlignet med den delen av boken som
ligner mer på et tidsskrift, med vekt på essay og intervjuer.
Fokuset på det tematiske innholdet speiler
ambisjonen
om å undersøke endringer i kunsten som strekker seg utover det
enkelte kalenderåret. Likevel ser de avtroppende redaktørene
fortsatt den oppsummerende virksomheten som en viktig del av
kunstårbokens mandat.
Nicholas Norton: Hva kjennetegner kunstårboken? Er det relevant å sammenligne den med fagtidsskriftene?
Ketil
Nergaard: Vår idé har vært å plassere oss et sted mellom seriøs
allmennpresse og fagtidsskrift. Boka skal være tilgjengelig for alle
som interesserer seg for billedkunst. Samtidig skal den være
relevant for fagmiljøet. Vi opplever at vi har hatt en slags dobbel
«oppdragerrolle». På den ene siden har det handlet om å informere
en større offentlighet om aktuelle diskusjoner og tendenser i norsk
og internasjonal kunst. På den andre siden har vi vært opptatt av å
utvikle språket rundt kunst, at tekstene skal ha kvalitet som god
sakprosa. Det er ofte en lang prosess fra det første utkastet til
ferdig tekst, og vi har nok lagt ned mer tid i redigering og
samarbeid med skribentene enn hva som er mulig i et fagtidsskrift.
NN:
Mens essay- og intervjudelene i de første årbøkene fra forrige
tiår tok for seg kulturpolitikken i Norge og de debattene som rådet
da, tar utgavene fra de siste par årene opp hvordan kunsten i seg
selv har endret seg, gjerne tendenser som strekker seg over flere
tiår. I 2017 lagde dere for eksempel en utgave om plastmaterialenes
kulturhistorie. Har det redaksjonelle blikket deres endret seg over
tid, kanskje fokusert mindre på å fange de debattene som til enhver
tid er mest brennaktuelle?
KN: Jeg tenker at det har litt med årbokformatet å gjøre. Kanskje blikket vårt på samtidskunstscenen har handlet mest om å velge de tematikkene i kunsten som vi har synes er interessante. I den første perioden du nevner, fokuserte vi først og fremst på institusjonene, som KORO, OCA og Kulturrådet. Kanskje endret fokuset seg fordi Arve kom inn som medredaktør og vi dyttet prosjektet i en annen retning.
Arve Rød: Jeg har nok bidratt til at boken i større grad har blitt et dokument som forsøker å fange tidsånden og gi den en videre kontekst. Med 2016-boken begynte vi å interessere oss for hvordan kunstlivet var knyttet til en mer prekær verdenssituasjon, og ville utdype ulike begreper som sirkulerte i kunstsamtalen, som det posthumane, antropocen og spekulativ realisme. Utgaven om plast, som kom året etter, begynte med en samtale om det interessante i at et materiale radikalt kan endre status fra utopisk til dystopisk, og hvordan dette har kommet til uttrykk i kunst. Jeg skrev en spalte om det i Dagbladet som forberedelse for en større artikkel i årboka. Etter hvert ble det klart at det var både kunsthistorisk og miljøpolitisk materiale der for en hel bok. Vi oppdaget blant annet at det var hundre år siden det første kunstverket i plast ble laget (Naum Gabos Konstruert hode nr. 3 fra 1917), og da ga det seg litt av seg selv. Jeg tror fokuset på lengre linjer har gjort årboken mer episk.
NN: Jeg har inntrykk av at når man er kritiker i dagspressen, så er man gjerne pålagt å følge opp de temaene og hendelsene som til enhver tid virker være mest dagsaktuelle. Er mandatet annerledes når man jobber med kunstårboka?
AR: I Dagbladet har jeg hatt veldige frie tøyler og har kunnet veksle mellom kunstpolitiske kommentarer, anmeldelser og mer essayistiske tekster, hvor sistnevnte gjerne tegnet opp noen kunsthistoriske linjer for å drøfte utviklingen i samtidskunsten. Det er ting jeg har skrevet om i Dagbladet som jeg har luftet for Ketil som mulig tema for boken. Så har selvfølgelig samtalene med Ketil og skribentene i kunstårboken påvirket spalten igjen.
KN: Også 2018-utgaven, som tok for seg 1968-årets innvirkning på kunst, begynte med en samtale mellom oss, og etter hvert skribentene, hvor Arve deretter lagde noe til avisen. Så har teksten til Arve vært et innspill i det videre arbeidet med boken.
AR: Det har alltid vært viktig for meg at det jeg skriver oppleves relevant for så mange som mulig. Jeg har tenkt det samme med kunstårboken, at den skal være for de interesserte og ikke bare for de informerte. Når jeg har skrevet i Dagbladet om temaer vi har tatt med videre i kunstårboken, har det også vært for å teste den faglige soliditeten i det vi har tenkt og for å sikre at temaene vi har valgt kan åpnes for så mange som mulig, også utenfor kunstmiljøet. Så jeg har igrunn vært opptatt av det samme både med egne tekster og som redaktør for kunstårboken.
NN: Så det er egentlig ikke snakk om to ulike mandater. Kunstårboken er en forlengelse av prosjektet ditt som skribent, Arve?
AR: Ja, det vil jeg absolutt si. Den har vært en del av det samme prosjektet.
NN:
Jeg tenkte å spørre dere om den delen av boken hvor dere
oppsummerer det foregående året, hvor det trekkes frem enkelte
utstillinger og debatter. Det ligger kanskje implisitt i
årbokformatet at denne utvelgelsen er historieskriving – er
historieskriving kunstårbokens hovedoppgave? Hvordan går dere frem
når dere velger?
KN:
Det er i hvert fall utgangspunktet for boken. Da
jeg overtok redaktørrollen var årsoppsumeringen
hovedinnholdet og jeg syntes det var viktig å fortsette å ha den
med, selv om vi innførte tematiske essay og intervjuer. Når det
gjelder utvelgelsen har vi vært opptatt å få inn andre stemmer enn
oss selv, på forskjellige måter. I de tre siste utgavene har vi
hatt en stafett gående, hvor vi velger tre kunstnere, som velger
hver sin kunstner å skrive om, og så ser vi hvor det går.
Rapporter fra ulike byer i Norge har vært en annen måte vi har tatt
sikte på å få så bred dekning som mulig.
NN: Stafetten er på en måte en motvekt til den redaksjonelle utvelgelsen. Dere gir rett og slett de uformelle nettverkene i kunstmiljøet en mulighet til å være med på å beskrive året?
KN: Ja, det har vært litt av tanken. Før valgte vi selv alle de eksterne stemmene vi ønsket å ha inn i boken. Med stafetten ble dette mer åpent og uforutsigbart – hvor kan man ende opp liksom? Det ble likevel ikke så store overraskelser som vi hadde trodd.
AR: Stort sett viser det seg at man innad i kunstverdenen deler de samme preferansene. Vi fikk ingen av disse glade amatørene og de kontrære stemmene vi kanskje både hadde fryktet og håpet å få med.
NN: I den perioden hvor dere har redigert årboken har både kulturjournalistikken og kritikken gradvis forsvunnet fra papiravisene og over på nettet. Har det påvirket hvordan dere har laget boken?
KN: Selv om internettet har overtatt mye av informasjonsflyten i kunstlivet, mener vi at en årlig papirutgivelse om kunst fremdeles har en funksjon. Kunstårboka er et format som gjør det mulig å jobbe mer langsiktig med større temaer, samtidig som den er et kontinuerlig voksende historisk dokument. Den utgjør et arkiv som ikke finnes andre steder. Disse selvdokumenterende tingene som skjer i sosiale medier, og ikke minst arkiver på nettsider, legges ned og forsvinner hele tiden. Det er vanskeligere å opprettholde historieskrivingen på nettet. De fysiske bøkene vil uansett finnes på biblioteker om femti og hundre år.
NN: Er det noen hendelser eller tendenser som er fanget opp i kunstårboken, som ikke har fått like mye oppmerksomhet andre steder, for eksempel i dagspresse eller i tidsskriftene?
KN: Vi føler nok at kunstårboken har fått mindre resepsjon enn den kanskje burde ha fått. Den har jo aldri blitt omtalt eller anmeldt i Kunstkritikk eller i Billedkunst, for eksempel. Vi mener selv at boken har en bra standard og har diskutert viktige temaer, som for eksempel Bologna-prosessen og kunstutdanningen, eller kunstnerisk entreprenørskap. Årbokformatets utfordring er at enkelte samtaler kan være over når boken kommer ut.
AR: Noe av problemet med å unngå å være polemisk, er at man ikke skaper ringvirkninger utover at de som leser teksten finner den leseverdig. Jeg har hatt den samme utfordringen med spalten i Dagbladet, for å føre den parallellen litt videre. I dagspressen er man gjerne opptatt av at en anmeldelse eller andre typer meningstekster skal «vekke debatt». Det blir et slags kvalitetsmål på hvorvidt en avistekst er god eller ikke. Tekstene mine er tenkt litt annerledes. De tilstreber også gjerne dette litt episke tilslaget, som kanskje ikke fungerer så godt som umiddelbar debattstarter.
NN: Dere legger opp til en ganske nøytral stil når dere oppsummerer utstillinger og debatter. For eksempel omtaler dere debatten som fulgte Andreas Breiviks anmeldelse av utstillingen Hen – Flytende kjønn i fjor her på Kunstkritikk, men uten å felle dom over argumentasjonen til partene.
AR:
Det er litt interessant å tenke på. Vi har ikke snakket om det oss
imellom, men det har nok vært innforstått at vår oppgave ikke har
vært å ta stilling, men gjengi så presist som mulig, å la begge
sider komme til orde. Vi har ikke hatt noen oppfatning av at vi som
redaktører av kunstårboken skal ta side i debatter.
KN:
Det er nok en av grunnene til at vi ikke er sitert så mye. De
gangene boken er sitert, er det i historiske sammenhenger. Den blir
nok mest brukt som kilde til å fortelle om ting som har skjedd. Vår
viktigste oppgave har vært å sørge for at viktige saker ikke blir
glemt. Vår ferdighet
er kanskje at vi
har kunnet være grundige i arbeidet.
NN: Kan dere fortelle litt om hva den siste utgaven, som kommer nå, inneholder?
AR: Den handler om det konkrete ved å være kunstner, dagene på atelieret, hvordan jobbe frem en utstilling, hvordan jobbe med et galleri. Vi har villet avslutte vårt arbeid i en optimistisk tone, og med det kunstnere bruker mesteparten av tiden på, som er å lage kunst. Den er en slags motvekt til det mer episke tilslaget i mange av de tidligere utgavene.
KN: Det er flere intervjuer enn det pleier å være. Et møte mellom Erlend Leirdal og Gustav Svihus Borgersen foregikk over tid og i flere omganger. Leirdal jobber mye med utsmykning, og samtalen handler om «ups and downs» i det feltet, konkurranser man bruker mye tid på, men ikke vinner, for eksempel. Vi har også med en artikkel om utstillingen Et kollektivt kaosmos på Kunsthall Oslo, der jeg snakket med mange av kunstnerne underveis i prosessen. Arne Skaug Olsen har intervjuet årets festspillutstiller Joar Nango, også om veien fram til den ferdige utstillingen. I tillegg er denne boken en oppsummering av tiåret vi har vært gjennom. Line Ulekleiv skriver om nymaterialisme og Arve har intervjuet Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge om galleriet 1857.
NN: Føler dere at dere har noe ugjort?
[begge ler]
AR: Nei, ikke i den sammenhengen her.
KN: Når vi setter punktum med den siste boken nå, så er det jo litt vemodig. For det har vært en måte å prate sammen på og det blir noe hverdagslig over det når man har holdt i det sammen over så lang tid. Men det er absolutt lurt å sende stafettpinnen videre nå, tror jeg!
Denne artikkelen ble endret 31. mai 2020 kl 22.15 for å rette faktafeil.