En himmel full av stjerner…

Det stillfarne, poetiske er det mest brukte registeret i utstillingen, som både skaper møtepunkter og inviterer til dialog. Men den forsiktige invitasjonen er samtidig også utstillingens største problem. For når siste bil er brent i de franske forsteder, hvor blir det da av oppmerksomheten vår?

Meeting Point er Stenersenmuseets hovedutstilling denne sesongen. Utstillingen er kuratert av Samir M’kadmi og gir et sammensatt bilde av de kunstneriske uttrykkene, perspektivene og problemstillingene hos åtte kunstnere, som alle har bakgrunn fra Maghreb-regionen i Nord Afrika. Åpningen var i midten av oktober, men likevel er en av kunstnerne presentert som «født og oppvokst i St. Denis, en av forstedene i Paris, hvor opptøyene fant sted i november.» Her viser utstillingen sin dynamiske formidlingsstrategi, for det er med utstillingen som med forholdene den omtaler, det er først når det smeller at man låner ørene til det den sier.

Paradoksalt nok er gateopptøyene oftere nevnt i norske medier enn på den statlige radiokanalen RFI (Radio France internationale), en nyhetskanal som også sender i Norge. Morgenen da jeg skulle avgårde for å se Meeting Point var det i stedet nyheten om 300 afrikanske emigranter som var stanset av italiensk politi og «bragt i forvaring på en øy i Middelhavet» som var hovedinnslaget. Hvor mange som hver natt forsøker å krysse Gibraltar ulovlig vet ingen. Heller ikke hvor mange som drukner i disse fluktforsøkene. Da Schengen-avtalen trådte i kraft i 1991 opphørte marokkanske statsborgeres mulighet til å ta seg over Gibraltarstredet ved hjelp av sine gyldige pass alene. Isteden har «besøksretten blitt en unilateral trafikk over noe som er blitt et enveisstrede» – som kunstneren Yto Barrada skriver i Meeting Points omfattende utstillingskatalog.

Fotball og raske fingre
Barradas kvadratiske fotografier virker som duse, tilforlatelige motiver i velbalanserte komposisjoner og er montert i serier. Bak de uunselige motivene anes faktorer som skaker denne overflatiske stabiliteten, og som gir en foruroligende skildring av hvordan forholdet mellom Nord-Afrika og Europa har utviklet seg etter Schengen. For å omskrive tittelen på The Smiths album fra 1988; «The West won’t listen».

Parisfødte Yto Barrada jobber i vesten, men også i Tanger, og selv om bildene både kritiserer og har den sterkes posisjon, mangler det ikke på empati. På subtilt og nyansert vis uttrykker de en kritikk av det dominerende, unilaterale perspektivet i kontinentenes utveksling. I to store fotografier montert side om side med titlene Factory I og II (1998), fremvises en steril produksjonshall med et hundretalls kvinner som piller reker, trolig til eksportmarkedet. Til motivet av dette som ligner undertrykte fanger fratatt sin individualitet gjennom uniformering og nummerering, virker også det sterke fugleperspektivet som forsterker abstraksjonen i motivet. Detaljene i bildene er så tydelige at man gjenkjenner radene med fabrikkarbeidere i bildene, som også kan sees som nesten synkrone filmstillls. Det er ingenting i bildene som avslører hvilket tidsmessig intervall de dekker, noe som i seg danner et bilde av det repetitive arbeidet, for det er bare de patruljerende oppsynsdamene mellom bordseksjonene som endrer posisjon. Bildene fascinerer på surrealistisk vis fordi de ikke er resultatet av noen manipulasjon, men viser fabrikkhallens suverene logikk. Verken lokale eller nasjonale særpreg vedkommer industriarbeidet. Det er prisen på arbeidskraft som styrer, aldri (mat)kulturer. Og vet for eksempel jeg hvor mange komponenter i lap top-en jeg skriver på som er produsert under lignende forhold?

Slike bakenforliggende strukturer inngår i Yto Barradas fotografiske univers enten hun fotograferer en container, en lysreklame eller fra en fotballtrening. I Marks Left By Football (2002) beskriver hun drømmen hos den oppvoksende generasjon «Afrikanere» om å bli bli proffe fotballspillere i Vesten, som en lite realistisk «African dream». Barrada viser seg som en ekspert på å se og fremvise de stygge, unilaterale taklingene, både som abstrakt system, men også konkret mellom individer, som i Toilet Lady. Her er det ingen som spør hva tjenerne i serviceindustrien tjener, ei heller hva de er verdt som mennesker. Dette høres trøstesløst ut når man skriver det, men samtlige av motivene er behandlet slik at det strekker til, både som politisk yttring og som kunst.

Sammenstillingen med Nadia Benboutas malerier, særlig de store lerretene malt mot tapetbakgrunn, virker gjensidig utfyllende. Benboutas motiver gjengir også en poetisk, balansert sammenstilling, men her er det politiske bakteppet mer eksplisitt tilstede, som i bildet av en beende mann på et bønneteppe med et gevær mot ryggen. De ekspressive maleriene ivaretar kompleksiteten og skaper tilstrekkelig rom for personlige funderinger, tvil og produktiv undring.

Disse arbeidene sier ikke så mye om det som «skjedde i Paris i november». Men det legges frem en innsikt og forståelse, blant annet av dem som ikke lenger tror de kan fotballsparke seg vei til en bedre fremtid. Til dem må man vel også regne de 300 mennene som havnet i hendene på italiensk politi etter å ha brent passene sine og forsøkt å krysse Gibraltar. Det alene rekker for en dag.

Lett synlige klisjeer
I videoen Correspondances (2003) avslører Kader Attia kommunikasjonsproblemer som oppstår i kjølvannet av emigrasjon. Det eneste som «faller i hakk» her er klisjeene om partene, de emigrerte og de som vil følge etter. Samtalepartene i disse «videobrevene», for eksempel der en kvinne danser og synger for sin forlovede i Europa, korresponderer så dårlig at det gjør vondt å være vitne til. Jeg ser ikke bort fra at det er slik det må føles på kroppen – men som tredjepart i «dialogen» får jeg en følelse av å stå fast i et skjæringspunkt, av ikke å kunne forstå.

I arbeidet Photo Stories der Attia viser stillbildets relasjon til sekvensen det er hentet fra, reflekterer han over «bildet» som semantisk bløff. Et barn blåser såpebobler, men blir hengende på skjermen, og værende på netthinnen, som en vill despot i miniatyr. Man betrakter det man er i stand til å se, verken mer eller mindre.

Dessverre innfrir Attia også mine klisjeer i videoen Shadow, der en mannlig danser gjør sitt beste for å oppheve vante forestillinger om kjønn, identitet og patriarkatets tildelte roller. I denne håndteringen av et åpenbart viktig tema, inngår ikke formatet og redigeringen i motarbeidelsen av klisjeene. Filter- og videoeffektene er lagt tykt oppå bildene av den arabiske dansen, og de glitrende virkemidlene vi forbinder med billige, masseproduserte musikkvideoer gjør at arbeidet fremstår som innbegrepet på overlesset arabisk eleganse. Det er synd fordi jeg opplever at det stenger verket for flere tolkningsmuligheter.

Samme innvending melder seg fremfor Mounir Fatmis fotografi L’Evolution ou la mort, (Evolusjon eller død), som kan lyde som et gjenglemt høringsnotat etter forrige regjerings bistandsminister. Det er det ikke, men lik moderne misjonærers tåketaler, er det vanskelig å si hvor Fatmis arbeid egentlig vil. Grunnen er at det taler så høyt og klart, i fete typer så så si. Fotografiet viser overkroppen til en hvit mann med bøker og aviser festet til magen. Oppakningen er via startkabler koblet til en liten rød bok med tittelen Bavard (Pratsom) datert 1955 som mannen holder i hånden. Dette året mistet Frankrike taket på Algerie, og innførte loven om unntakstilstand som ble anvendt under opptøyene i forstedene. For Fatmis vestlige selvmordsbomber er den lille røde boken selve detonasjonsnøkkelen, mens «ord-bombene» skriver seg fra den franske litterære kanon, samt fra kulør- og dagspressen, altså både høy og lav skriftkultur. Det blir med andre ord det franske språkets dominans som utgjør den hvite manns bombetrussel, ikke medieflommen som sådan – det er startkabler som er hektet på bøkene, ikke bredbånd. Her burde nok også både CNN og BBC være koblet på, samt RFI, om jeg skulle latt meg overbevise.

Kritikken av medievirkeligheten kommer tydeligere frem i Fatmis nyeste arbeid på utstillingen, installasjonen Black Screen. Den består av en vegg med en stor mengde VHS opptaks-kassetter som er montert med baksiden frem slik at kassettenes hvite drivhjul ligner tette rader av øyne. Arbeidet kommenterer i tillegg de arabiske tradisjonene for stilisert dekor, og Islams forbud mot avbildninger som gjorde denne tradisjonen så sterk. Trass de klaustrofobiske Stenersen-lokalene syns jeg arbeidet også fremkaller litt av den ropert-effekten som man nylig kunne se i Matias Faldbakkens vegg av sorte Marshall-forsterkere på galleri Standard. Slik sett har Black Screen en åpenhet Evolution ou la mort mangler.

Skjærende språkløst – time to listen
Det stillfarne, poetiske er likevel det mest og best brukte registeret i utstillingen, som jeg opplever både skaper møtepunkter og inviterer til dialog. Men dette er samtidig også det verste ved utstillingen. Det dempede uttrykksregisteret er nyansert og komplekst, men – så nær som i installasjonen til Mohamed Ben Benaouisse – også satt sammen slik at kultursjokkene uteblir. Er ikke denne invitasjonen litt for forsiktig? For når siste bil er brent i franske forsteder, hvor blir det da av oppmerksomheten vår?

Enkelte arbeider på Meeting Point utfordrer, og utstillingen åpner for flere «rendez vous». Burde ikke Nasjonalmuseet for kunst arkitektur og design ta opp stafettpinnen? Den nasjonale, nykyssa Frosken kan iallfall utfordres til å gjøre ett innkjøp, og med det vise at Meeting Point er viktig, men også for å sikre oss utstillingens desidert sterkeste verk, kanskje til og med det sterkeste her til lands så langt i år. Videoen The Scissors er bra, vakker og gjør vondt å se. Mounir Fatmi har laget en 12 minutter lang video-remake med utgangspunkt i Nabil Ayouchs kortfilm Une minute de soleil en moins. Det er blitt en abstrakt og totalt suggererende video, og utstillingens eksistensielle alibi. Bildene viser en mann og en kvinne som elsker på en seng. Deres ansikter røper at de er løsrevet fra hverandre nettopp når de er som nærmest og selv om de, som bladene i en saks, ligger tett. I all sin inderlighet virker dette sterkere enn tusen og en time med lysterapi.