Performancekunstneren, poeten og bokkunstneren Kurt Johannessen, har preget bergensk og vestnorsk kunstliv dypt. Sannsynligvis er det bare Bård Breivik som i større grad kan sies å ha satt sitt merke på den allmenne forståelsen av hva som regnes for kunst i denne byen de siste 30 årene. Og om alternativet er Breiviks heroiske bragder i stål og stein, er kanhende Johannesens demonstrativt lavmælte og irriterende underfundige intervensjoner ikke så dumme. Eller, dumme er de ofte, men en slik vurdering synes å være på litt på siden av saken.
Om Johannessens uttrykk er lavmælt, så synliggjør denne retrospektive vandreutstillingen basert på forfatterskapet særlig en kvalitet, nemlig den enorme størrelsen på produksjonen. Tittelen er endatil i stadig utvikling, slik at det som var «omlag 100 bøker» da utstillingen åpnet i Kunstbanken Hamar i fjor, hadde når jeg besøkte utstillingen på Oseana i Bergen, blitt til 102 bøker, og skal bli 103 når utstillingen åpner på Voss senere i år, og Kristiansand til neste år. Fra et litterært perspektiv ser denne relativt voldsomme produktiviteten ut som en manglende respekt for bokformatet og dets implisitte påstand om kvalitet, en manglende respekt som vel ligger innbakt i Johannessens prosjekt, i og med at han kjører sitt helt eget løp på siden av litteraturfeltets validerende kretsløp, og gir ut bøkene på eget forlag. Det hindrer ham imidlertid ikke fra å ta det litterære kretsløpet i bruk. Siden 1990-tallet har flere av utgivelsene hans vært salgssuksesser i bergenske bokhandler. Og nettopp denne folkelige suksessen ser ut til å være en målsetting for Johannesens litterære outreach.
Den uhøytidelige tilnærmingen finnes igjen på bøkenes innside, i Johannesens blødmefulle magiske realisme hvor alle verdens bestanddeler presenteres innenfor et i overkant meningsfullt univers. Den vedvarende absurde tonen skapes oftest gjennom nokså tradisjonelle humoristiske virkemidler, som uvante kombinasjoner av aktører, kontekster og forklaringer, ofte gjennom en kombinasjon av det høystemte og det hverdagslige, som i denne nokså typiske teksten fra et par år tilbake: «Fluga surra og surra og surra før ho til slutt sette seg på steinen. / Det hadde vore ein veldig rotete dag. Veldig mykje rotete surring. / Langt frå den presise og målmedvitne surringa ho var kjend for.» (Og steinen og treet og, 2018). Humoren som oppstår idet vi overveier hvorvidt fluer faktisk kan skjelne rotete fra presist fluesurr er ikke veldig avansert, og lett å gå lei av, særlig når en har gjort seg kjent med formatet og hvordan Johannesen vanligvis bruker det. Da kan det gjennomgående hjemmekoselige ved Johannessens prosjekt komme i veien for at det faktisk er et dødsdikt vi har foran oss.
Andre ganger er det tilsynelatende ikke så veldig mye mer enn absurdisme å hente: «Den gule badeanda hadde mange mislykka levitasjonsforsøk bak seg» (Og steinen og fjellet og, 2012). Lest med vekt på meningsinnholdet gir ofte ikke disse tekstene så mye annet enn ansatser som gestikulerer mot den dikteriske handlingen, en endeløs rekke begynnelser. Og nettopp denne begynnende impulsen ser ut til å være prosjektets kjerne, som også binder bokproduksjonen til Johannessens virke som performancekunstner. Den første boken, Movements fra 1984, er satt sammen av naturfoto og en serie fotografier som dokumenterer skapelsen av en tegning, og denne kombinasjonen av selvstendig verk og fremvisning og dokumentasjon av kunstnerens arbeidsprosess vitner om det som som i mine øyne er den bærende ideen her, nemlig å remediere performancekunstens tidsavhengige spill i et mer varig format. Idet Johannessen tar i bruk språket heller enn fotografiet, kan han unngå bildets representative gjentakelse, til fordel for leningens aktive gjenskapelse.
I særstilling i så måte står Øvingar-bøkene, en rekke på fire bøker gitt ut mellom 1994 og 2015, som representerer Johannessens store gjennombrudd som leverandør av kunstartigheter, utover hans egen performance-praksis. Bøkene inneholder en rekke Yoko Ono-inspirerte instrukser (Johannesens bøker har som oftest også det samme kvadratiske formatet som hennes Grapefruit fra 1964) som leseren kan velge å utføre, som Johannessens agent i verden, eller bare reflektere over, så som denne «Gå inn i skogen. / Grav eit hol og skrik ned i det. / Tett holet igjen» (Øvingar 1994). Disse koan-lignende ordrene har vist seg å være slitesterke brukstekster som til tross for sin nærmest masseproduserte status, fortsetter å virke.
