Ekstremvold “ for øret

Zatoichi, Takeshi Kitano
Fra 4 april, 2004

“<img src=»https://kunstkritikk.s3.amazonaws.com/uploads/old_content/zatoichistill.gif» class=»oldimg_left» align=»left» width=»281″ height=»139 /> japanske filmregissøren Takeshi Kitano går i sin siste film Zatoichi fra bakgatene i det moderne Japans storbyer, til en klassisk samurai- legende. I følge vår anmelder appellerer den voldsomme fortel- lingen vel så mye til hørselen som synssansen.

Til tross for at filmen Zatoichi både er en svært voldelig og temmelig påkostet filmproduksjon, vil den neppe trekke det store publikumet når den nå settes opp på kino i Norge. For selv om filmens struktur ligner de store Hollywood-produksjonene som trekker fulle saler, er dette en film som taler til andre sanser enn dem Terminator, Rambo og andre testosteronfilmer trigger hos sitt publikum.

Zatoichi er laget av den japanske regissøren Takeshi Kitano og som flere av hans tidligere filmer appellerer også denne vel så mye til hørselen som synssansen. Og den ekstreme volden til tross, budskapet i filmen kan også, i overført betydning, være verdt å lytte til. I så måte frembys Zatoichi som en åpning for ulike fortolkninger. Den virker utfordrende, men er også befriende. Hvilken film man får se, er avhengig av hvilken man lyttet etter.

Hana-bi fra 1997 er Kitanos kanskje mest kjente film her hjemme. Fortellingen foregår i et ekstremt voldelig miljø hentet frem fra bakgatene i det moderne Japans storbyer, der Yakuzi-familienes utskudd havner i hyppige og blodige skuddvekslinger. Et miljø som levner lite rom for de gode kreftene i mennesket. At filmen likevel synes å gjøre det, skyldes blant annet det ekstreme presisjonsnivået i hvorledes bilde og lyd er knyttet sammen. Lydbildet går utover den naturalistisk beskrivende rammen og gjør mer enn å underbygge handlingen som utspilles i bildene. Historien gjenspeiles i lyden, men den forsterker beretningen flerfoldig. På en nærmest over-realistisk måte fremkaller lyden en parallell sanseopplevelse som både underbygger og undergraver den fortellende filmen. Som i hvordan realiteten i Yakuzi-livet blir mer nærværende når lyden som gjengir kulenes løp fra pistolmunningen til målet, beskriver nyansene av motstand som ammunisjonen møter på veien til offeret, og i asfalten, veggen eller vinduet bak ham.

Også i Zatoichi, den første film fra Kitano som ikke behandler vår moderne tid, brukes lyden til å finslipe fortellingen, som denne gangen drives frem av et ille skarpt sverd som sjelden ligger i ro inne i sliren. Voldsfilmer gis ofte et forsterkende lydbilde, men det målbæres først og fremst av kvantitet og volum. Lyden blir av Kitano finstilt til det ytterste, og der Hollywoods kan sies å bruke blokkstempler, hever han kunsten til en form for «sonisk xylografi».

Zatoichi bygger på en samurailegende, men filmens fortelling er ikke det mest interessante ved denne filmen hvor dårlige menn hugges ned for fote. Også her kjennes lyden som en fysisk størrelse, en representasjon som er i stand til å differensiere mellom materialer, der lyden av sverdet som snitter gjennom kimonoens mange lag er differensiert og lyder litt annerledes for hvert lag silke som flerres og stenkes i blod. Eller treffer forkjært og kiles i en trestamme – for det snittes og skjæres i et utall vinkler når hovedpersonen Zatoichi, samuraien med det røde sverdet, havner i sentrum av en bandekrig som terroriserer uskyldige landsbyboere. Enn skjønt uskyldige, i dette samfunnet synes ingen være den han utgir seg for å være, og identitetsforviklinger inngår som en viktig ingrediens i filmen. Dette fungerer som en takknemlig motvekt til det intense volds- og konfliktnivået i fortellingen. Det gjør også kontrasten mellom den blodige realismen som fremvises ved kjappe klipp og de langsomt utmalende sekvensene der rekvisitter og kostymer i utsøkte, klassiske japanske former dominerer.

Foruten den gjennomgående effektive takten samuraihelten Zatoichi følger mens han hugger omkring seg, gir lydbildet filmen underfundige ekstra-rytmer. Og enkelte steder «bryter filmen ut i dans» til rytmen i lydbildet: Som når deler av bildet taktfast faller i hakk med bakgrunnsmusikken, mens bildets hovedmotiv og fortellingen uanfektet følger den konvensjonelle narrative logikken. Innledningsvis skjer dette helt subtilt, som når en prosesjon krysser en åker og redskapene som bøndene ute på jordet har i hendene støtes taktfast i bakken etter musikalsk rytme, mens følget beveger seg over lerretet. Men filmen gjør også bruk av den fullstendige varianten fra filmmusicalenes verden, linjedans med ellevill stepping à la Bollywood! Litt på arkaisk japansk manér.

Disse innslagene bryter med filmens overordnede og repetitive fremdrift som av «tre-skritt-frem-åtte-lik-tilbake», som Zatoichis fremmars som rettferdighetens blinde ridder er skodd over. Genreblanding av denne typen kan leses som metakommentarer på filmmediet. Også de sterkt karikerte typene som befolker verts- og horehusene i filmen kan plasseres på et slikt metanivå. Disse typenes grimaser synes hentet fra de karakteristiske japanske tresnittene fra Edo-perioden, med karikerte portretter av datidens populære skuespillere. (Slike bilder ble samleobjekter i Vesten fra 1850-årene, da Japan ble åpnet mot omverdenen, og grunnlaget for japonismen ble lagt.) Omgivelsene virker svært autentiske og hele filmen er til fingerspissene gjennomført bekledd med tidsriktig koloritt. Bortsett fra ett eneste skytevåpen som avfyrer et vådeskudd – en kommentar til Kitanos øvrige oevre som viser Yakuziene i det moderne Japan – holder filmen frem en nærmest plettfri illusjon av det gamle, keiserlige Japan før det moderne forfallets tid.

Gjennom dette nettverket av referanser og sanselige kontraster innbyr Zatoichi til mer allmenne betraktninger, og redder filmopplevelsen fra å bli en hodeløs estetisering av menneskeslakting. Noe som i seg selv ville vært om ikke etisk betent, så i hvert fall temmelig kjedelig. Men her fremsettes spørsmål heller enn svar. Hvilket forhold står den gamle japanske kulturen i til den moderne? Og til vesten?

Zatoichi kan forstås som en kommentar til japonismen og annen japankultus der Kitanos film både bruker og betrakter fenomenet. Filmen er en betenkning av det innterpete bildet av det «opprinnelige japanske», slik vi for eksempel finner det i den pompøse Den siste Samurai, med Tom Cruise i hovedrollen. Men samtidig spiller den med de mange lag av koder og konvensjoner som ligger i den klassiske jaspanske kulturen og i bildet av den. Slik blir filmen virksom, og åpner faktisk for en innadvendt, fredsæl følelse, snarere enn sterke adrenalin-kikk. En av grunnene til det ligger nok i Kitanos skuespillerprestasjoner, han spiller også filmens hovedperson! Ikke bare gjemmer den fryktløse og hardtkjempende killer-maskinen av en samurai seg bak en identitet som klok, stort sett taust omflakkende massør, dertil er han også blind! Så skuespillerens register er avgrenset til mimikk og bevegelser. Rollen tolkes like utmerket som langsomt av regissøren selv. Og her som i Hana-Bi, hvor han også spilte hovedrollen, er hans betydning for filmens aura like viktig som nostalgien over tapet av det Japanske keiserdømmet er det for forfatterskapene til Osamu Dazai og Yokio Mishima.

Det karakteristiske ansiktet er nærmest et ubevegelig stykke fysiognomi, og som regel er det bare øynene som indikerer hvilke emosjonelle krefter som går gjennom karakterene han gestalter. I rollen som blind viser det seg at det er mest rundt øynene følelsene kommer til uttrykk. Kitanos film er vold myket opp med karikaturer, skarpsindig humor og genremessige spillopper. Disse er dosert i proporsjoner som bevarer den dramatiske kvalitet i fortellingen, men peker samtidig på rammen for narrasjonen, filmen. Lyden står for seg selv, på en måte over dette, og filmen taler til hørsel like meget som til synet. Kanskje sees deler av filmen best med lukkede øyne. Zatoichi egner seg således for såvel refleksjon som kontemplativ eller opphisset nytelse. Det kommer an på hvorvidt man betrakter den som en film pur-et-dur, eller også vil se den som et lydbasert billedkunstverk.