Fem to meter lange metallstenger med halvbuer nederst er festet på braketter montert til veggen i Gardar Eide Einarssons utstilling Maybe it’s the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm. på Standard (Oslo). Verket bærer tittelen Sasumata (In Advance of the Broken Arm) (alle verk, 2022) og knytter med sin hilsen til Duchamps snøskuffe den konseptuelle kunstens bruk av masseproduserte objekter til regimer for sikkerhet og disiplin. Redskapet, som har røtter tilbake til Japans føydale periode, oppbevares i institusjoner slik som skoler, og er ment til å stoppe inntrengere ved at man holder dem fast med den buede enden mot en vegg eller bakken. Vær en mønsterborger eller ta konsekvensene!
Høyt på galleriveggen i samme rom, like oppunder taket, henger det et avlangt maleri med dimensjoner basert på et rullende LED-skilt. Skriften, hvite kinesiske tegn mot svart, leser, ifølge verkslisten: «Strengthen Ethnic Unity; Maintain Social Stability». Slike etnisk-nasjonalistiske budskap fra myndigheten er vanlige i massemediene i Kina og forekommer på fasadeskilt i byrom. Den ubehagelige implikasjonen, rettet mot etniske minoriteter slik som Uigurerene, er at de er nødt til å tilpasse seg den Han-kinesiske majoritetsbefolkningen kulturelt og politisk dersom de ikke ønsker å fortsette å lide under internering, vold og overvåkning.
I Postscript on the Societies of Control (1990), skriver Gilles Deleuze om overgangen fra den historiske maktformen Michel Foucault kalte disiplinærsamfunn til den han selv kaller kontrollsamfunnet. Disiplinærsamfunnet, som oppstår på 1700-tallet og nådde sitt apeks på begynnelsen av 1900-tallet, bygger på institusjoner som pålegger et sett med regler knyttet til oppgavene sine, slik som skolen, militæret, fabrikken og fengselet. Slik gjør institusjonene kropper «nyttige» for makthaverne. Kontrollsamfunnet karakteriseres derimot ved av maktutøvelsen forflyttes over i teknologiske systemer og markeder. Politikk, sosialt liv og arbeid moduleres heretter av en dynamisk «flyt». De konkrete teknikkene og reglene er flytende, dynamiske, ment å styre våre bevegelser på fordekte måter heller enn ved åpenlys tvang, og maktens manifestasjoner blir ergo mindre synlig enn før.
Kunsten til Einarsson viser til indirekte trusler om vold, fengsling og andre disiplinære former for makt. Samtidig virker det som sikkerhetsapparatene han henviser til ikke primært er innrettet for å opprettholde institusjonenes regler, men å minne oss om nødvendigheten av orden i seg selv. De befinner seg på knivseggen mellom disiplinærsamfunnet og kontrollsamfunnet, kan man si. Det prosjektet handler om – tror jeg – er å vise tegn som modulerer følelsene, dytte borgere i retning av småparanoid ubehag, dernest konstruere et imaginært fiendebilde, men som ikke nødvendigvis oppleves som barrierer i hverdagen. At de fleste av verkene i utstillingen henviser til sikkerhetsapparater som er samtidige, tilsier at de regimene og politiske aktører som ønsker å fremmane ensartethet og konformitet er på fremmarsj.
I den andre delen av galleriet er en stor del av gulvet fylt med hvite avstøpninger av murstein, stablet slik at de ser ut som krakker, eller for så vidt miniatyrer av steinformasjonene i Stonehenge (Untitled (Brick Battleground)). Installasjonen etterligner stablene som brukes av demokratiforkjemper i Hong Kong, både som hendige ammunisjonslagre og barrierer under demonstrasjoner. Rett ved henger fire hvite lerreter på rekke (Blank Placard Paintings), sannsynligvis henvisninger til arrestasjoner av demonstranter med blanke skilt i Russland. Mediet er blitt budskapet i et slikt tilfelle, samtidig som motstandens konkrete ikonografi er tømt for kraft. Det er påfallende at når motstandens verktøy dukker opp i utstillingen, så oppleves de som smått desperate improvisasjoner som ikke rammer motstanderen nevneverdig, men beskriver en forsvarsposisjon.
Einarssons antiestetiske fremstilling av maktapparatenes instrumenter og motstandens strategier er svarthvit, nedstrippet og funksjonell; slik antydes det at samtidskunstens koblinger av iøynefallende estetiske gester med politikk kanskje mer er et spill for galleriet heller enn motor for endring. Det tydelige grepet Einarsson tar om samtidskunstens begrensninger, står i kontrast til rådende trender; i biennaler og store gruppeutstillinger, florerer det med kunst som tar for seg de underkommuniserte eller glemte historier til marginaliserte grupper, ødeleggelsene som klimaet utsettes for av profittjagende parter og mer. Men hva, om noe, utrettes? Det er uklart, og som denne utstillingen virker å ville påpeke, skjer det mye utenfor kunsten som tilsier at det vil kunne bli verre fremover snarere enn bedre. Makten befinner seg uansett et annet sted.
