Demokrati eller autonomi?

Nettportalen ArtScene Trondheim har i løpet av de siste par månedene publisert en serie artikler som diskuterer premissene for kunst i offentlige rom. Serien Kunstneriske kompromisser i offentlig rom har som mål å åpne for en kartlegging av rammevilkårene for oppdragskunsten – en kunst som av ArtScene Trondheim karakteriseres som lite relevant for samtidskunsten. I følge redaksjonen for nettportalen (som for øvrig består av fire kunstnere), samt bidragsyterne – kunstner Per Formo, kunstner Anne Helga Henning og seniorrådgiver i KORO, Dag Wiersholm, må kunst i offentlig rom inngå en rekke kompromisser for å tilpasses den kommunale politikken. I følge Formo, som selv har figurert som utsmykningskonsulent, er det en vedvarende mangel på kunstfaglig innflytelse og ytringsfrihet i prosjektenes forløp og organisering. Økonomiske rammer, brukervennlighet og arkitektonisk tilpassning kommer før den kunstneriske uttrykksfriheten, noe som i følge redaksjonen for ArtScene Trondheim undergraver den kunstneriske integriteten.

I løpet av de siste ti årene er kunst i offentlig rom det området Trondheim kommune har prioritert sterkest innen samtidskunsten. Utsmykkingsordningen, som ble utvidet i 2002, står i en særstilling i Norge med sin andel på 1,25 % av kommunens totale investeringsbudsjett. Trondheim skilter med en av Norges største samlinger av samtidskunst i det offentlige rom. Men hvilken kunst er det egentlig alle midlene har gått til? Tar man en titt på Kunst ute, kunst inne, som presenterer verk oppført i perioden 2000 til 2010 i Trondheim kommune, er det ikke enkelt å se hvilken relevans dette har for samtidskunsten. Byen domineres av små skulpturer – ofte nesten unnselige figurer her og der, som Stefan Christiansen kyllingknokler i Iladalen, eller Merete Morgenstjernes disneyaktige figurer i Rosenborg Park. Det «farlige», samfunnskritiske eller motstandsdyktige er fraværende. Derfor er det en høyst legitim kritikk av kommunens ordning ArtScene Trondheim kommer med.

KORO er statens fagorgan for kunst i offentlige rom, og deres arbeidsmetode er basert på demokratiske prosesser som ledes av en oppnevnt komité. Seniorrådgiver i KORO, Dag Wiersholm, understreker i artikkelen «Demokrati som samfunnsmessig kontroll» at den demokratiske prosessen krever at kunsten inngår kompromiss i møte med statsapparatet. Wiersholm spør om dette fortsatt kan betegnes som kunst når det er i kunstens vesen å være kompromissløs. Dermed peker han på at KORO faktisk gjennom sin organisatoriske struktur – en politisk dobbeltrolle som statsorgan og kunstinstitusjon – i praksis kan ha vært med på å skape en tvil om kunstens autonomi og posisjon i samfunnet. Diskusjonen gjelder også KOROs landsdekkende virksomhet. Christian Browns fotoserie Pillow Fight, George Osodis fotoserie Offshore og Lars Ramberg installasjon Liberté er alle eksempler på verk som har vært særskilt vanskelig å realisere på grunn av sin povoserende eller motstridige karakter.

Demokratiet overordnet autonomien

I følge redaksjonen i ArtScene Trondheim er resultatet av kompromissene en konform og lite vital kunst. Kunsten virker å ha som formål å illustrere en vellykket kommunalpolitikk. Derfor er det viktig med en debatt om den nye kunsten som preger bybildet faktisk fyller sin funksjon som samtidskunst – at den ikke kun fungerer som alibi for å bekrefte Trondheim kommunes kunstsatsning. Det er et riskikabelt prosjekt nettportalen har begitt seg ut på, for det eksisterer en fare for å underbygge en populistisk kulturpolitikk, der argumentasjonen om sløsing med offentlige midler raskt henter kraft fra en faglig kritikk, selv om disse i utgangspunktet ikke er kompatible størrelser.

Artikkelserien bygger videre på kunstprosjektet Generator i 2007. Generator, som var et samarbeid mellom kommunen og Trøndelag Senter for Samtidskunst, utgjorde et forsøk på å utvide og utfordre den etablerte kunsten ved å fokusere på det temporære kunstprosjektets kvaliteter og muligheter. Prosjektet hadde fokus på kunstnerisk frihet og møte med publikum, og lyktes med å orientere kunsten mot deltakerbaserte strategier, selv om det ble kritisert for ikke å være synlig nok i Trondheim by. Responsen på ArtScene Trondheims artikler lar for øvrig også vente på seg.

Kunst i offentlig rom er blitt en kulturindustri med politisk (og i forlengelsen kanskje også økonomisk) vinning. For å bekjempe denne industrien, som kunstnernes eksistensgrunnlag paradoksalt nok også avhenger av, må kunsten danne motstand. Det kan tenkes, og ble tenkt i prosjektet Generator slik jeg tolker det, at den stedsspesifikke kunsten vil danne motstand ved at den blir mer diskursiv, at stedet kunsten forholder seg til (evt. ikke forholder seg til) betraktes mer som et sosialt sted enn et fysisk sted, og at betydningen i de ulike verk er i bevegelse, fremfor å være fastlagt. Det er denne typen tenkning som også ser ut til å ligge bak ArtScene Trondheims artikkelprosjekt. Spørsmålet er imidlertid om det å åpne for en annen type kunst er tilstrekkelig. For å bevege den offentlige kunsten framover må man kanskje også sørge for at kritisk praksis ikke bare er noe som etterspørres hos kunstneren men noe som også etterspørres hos oppdragsgiveren, enten dette er KORO eller Trondheim kommune. Tiden vil vise om oppdragsgiverne tar ArtScene Trondheims oppfordring på alvor.