Tor Jørgen van Eijk, aktuell med utstillingen Infinite Monologue som åpnet på Atelier Nord ANX i går, skiller seg fra mac-air-kunstneren av i dag ved at han insisterer på å bruke utstyr som regnes som mildt sagt avleggs. Kameraet hans veier ni kilo og når han ikke sitter på Signal Culture-studioet i Owegon i USA (tidligere Experimental Television Center) og «stirrer inn i rørmonitorer mens han skrur på 45 år gamle knotter», som han selv formulerer det, jobber han i Jaleo-programmet som kjører på Silicon Graphics-maskinen Kunstakademiet i Oslo gikk til anskaffelse av på slutten av nittitallet. Lenge sto denne mastodonten parkert på Notam (Norsk senter for teknologi i musikk og kunst), som overtok den etter akademiet, men vifteanlegget bråkte så mye at ateliernaboene leverte en klage.
Van Eijk gikk ut fra kunstakademiet i Oslo i 2004, og utstillingsfrekvensen hans harmonerer med de tekniske betingelsene og den tålmodige utprøvingen som kjennetegner produksjonen hans. Et nytt verk fra van Eijks hånd er en begivenhet i ordets rette forstand: noe som ikke inntreffer så ofte. Synligheten har imidlertid økt noe de siste årene. I fjor var han med i Versus en på Trafo og neste år vises en større mønstring av van Eijks arbeider på Tromsø Kunstforening. Utstillingen på Atelier Nord ANX er viet serien Infinite Monologue som ble til ved Signal Culture-studioet i 2015.
Motstand er også et stikkord for hvordan videoene til van Eijk opptrer på netthinnen. Ofte tar de form av lange, uttværende sekvenser basert på et forholdsvis monotont opptak. I Infinite Monologue har kunstneren eksempelvis filmet av kameraets avspillingsmonitor. Deretter har opptaket vært gjennom en rekke kreative manipulasjoner på signalnivå. Ambisjonen, forteller kunstneren i intervjuet som følger, er å lage bilder ingen før har sett.
Hva motiverer valget om å jobbe i Jaleo, og hvordan begynte det?
Da jeg gikk på Statens kunstakademi i perioden 2000-2004 var det dette systemet som i regi av Kjell Bjørgeengen var tilgjengelig for fordypelse i video. Apple-laptop-situasjonen vi er vant til nå, var langt mindre vanlig da, så det var dette jeg lærte meg. Og jeg lærte det grundig. Til tross for at programvaren ble skrevet i 1996-97, var den så langt forut for sin tid at de plastiske mulighetene i video som den åpnet for ikke kunne sammenlignes med noe annet tilgjengelig system. Da Notam arvet systemet, arvet de meg òg. Og da vårt samarbeid opphørte i 2014, arvet jeg systemet videre fra dem. Ved TV-senteret jobber jeg med analoge systemer fra 70-tallet, med en live-produksjon som lagres på tape.
På hvilken måte er din tilnærming til mediet annerledes enn den til tidligere generasjoner videokunstnere – er noe av dagens mediesituasjon reflektert i måten du nærmer deg dette produksjonssystemet på?
Selve produksjonssystemet er for meg et valg. Jeg velger å reise til et annet kontinent for å helt konkret skru på 45 år gamle knotter mens jeg stirrer inn i et gammelt rør-tv-apparat. Jeg velger å eksperimentere videre i et 20 år gammelt digitalt system som uansett hvor mye kreativ frihet det gir, ikke leverer video med en oppløsning høyere enn Standard Definition (720×576), mens kommersiell tv har vært High Defintion (1920×1080) allerede i ti år. Det er i distribusjonen jeg er mer i takt med dagens nødssituasjon, ved at jeg siden 2006 konsekvent har lastet opp alle mine arbeider til Youtube. Problemer med sensur hos dem (flere av van Eijks videoer har blitt fjernet fra nettstedet på grunn av «støtende innhold», journ.anm.) ser jeg som en internettsituasjon uavhengig av video per se, og jeg foretrekker denne plattformen framfor eksempelvis Vimeo, som retter seg inn mot et mer profesjonelt brukersegment.
Kan du beskrive arbeidsprosessen din?
Arbeidsprosessen blir definert med utgangspunkt i det enkelte verk. Det digitale atelieret i Oslo skiller seg klart fra arbeidssituasjonen ved TV-senteret. Om ideen er fullstendig forstått, og materialet på tape, handler det kun om å gjennomføre det. De nødvendige prosessuelle grepene er allerede visualisert. Når ideen er mer uklar, begynner jeg med de prosessuelle grepene og videoen finner sin form uti fra det. Ved TV-senteret er det meste basert på intuitiv prøving og feiling. Da disse arbeidene blir komponert live med et maskineri jeg ikke kjenner så godt, åpner det opp for tilfeldighetenes spill. Og jeg ønsker disse tilfeldighetene velkommen.
Det daterte utstyret ditt må helt sikkert by på endel praktiske utfordringer, jeg kan for eksempel huske hvordan det var et svare mas for deg å få brent dvd-er de gangene jeg har vært med å lage utstillinger med deg, du hadde en nesten dealer-aktig relasjon til han som satt på det nødvendige utstyret, og som tok seg klekkelig betalt. Det virker også som om denne jakten på motstand er noe du tar med deg inn i det kreative arbeidet – eksempelvis insisterte du på å lage 36 versjoner av verket Tranquil in RGB, minnes jeg, bare for å uttømme mulige fargekombinasjoner. Hvorfor skal det være så vanskelig?
Når man har ambisjon om å lage en type video ingen har sett før, deg selv inkludert, må man hente inspirasjon fra fordypningen. Og det innebærer å presse seg selv videre for hvert enkelt verk. Akkurat situasjonen med Videovital (de som van Eijk gikk til for å lage dvd-er, journ. anm.) er så enkel som du sier. Han hadde det riktige utstyret: Digital-S-spiller. Og ja for all del, akkurat det er kun klønete. Men i forbindelse med arbeider gjort ved TV-senteret oppstår det en interessant situasjon hvor jeg komponerer verkene i løpet av den uken residencyen varer, og så ser jeg dem ikke igjen på fire til seks måneder, da de må gjennom to forskjellige studioer før de blir tilgjengelige i et format jeg kan se. Da har jeg som oftest glemt detaljene i hvert enkelt verk.
Selv om du er nokså alene om å jobbe med video på denne måten i en norsk sammenheng, i alle fall i din generasjon, så finnes det kanskje et miljø internasjonalt?
Etter at The Experimental Television Center ble lagt ned i 2010 for så å gjenoppstå med navnet Signal Culture, har antallet søkere til deres recidency steget betraktelig. Men samtidig må man huske på hvem som har den genuine vedvarende interessen for å jobbe med video på denne absolutte måten. Samtlige plastiske grep som jeg gjør digitalt i Jaleo eller med analoge synter, er langt lettere tilgjengelig i et eller annet program for PC eller Mac. Den økte interessen for denne typen video-estetikk er mer en mote, er mitt inntrykk, understøttet av at dette uttrykket i dag langt oftere er å se i musikkvideoer som imiterer de primitive videoeffektene fra førstegenerasjons MTV, enn i gallerirommet.
Påstand: Bildet du jobber med bærer med seg den prosessuelle historien sin. I tillegg presenteres det på en måte som gjør at det inntar rommet, hjulpet av til tider nokså rystende lydspor. De er vanskelige å avgrense både sensorisk og konseptuelt. Etterstreber du en slik «utflytende» kvalitet?
Jeg stusser over din oppfatning av bildene mine som «utflytende». Jeg ser verkene mer som avgrenset gjennom sin egen insisterende formalisme.
Hvordan går du frem når du skal lydlegge verkene dine?
Å legge til lyd er noe jeg ikke gjør. Til tross for de uendelige måtene å utfordre videoen på i Jaleo, så blir lyden behandlet primitivt. Lyden er det som mikrofonen hører der hvor kameralinsen ser.
Tor Jørgen van Eijk, Infinite Monologue #03.
