Anmeldelser av kunstnere som kommer rett fra Kunstakademiet starter sjelden med tilbakeblikk. I Sara Christensens tilfelle er det imidlertid på sin plass, for å gi et inntrykk av energinivået. I løpet av studietiden på Kunstakademiet i Oslo og Wien har Christensen nemlig deltatt på hele 34 gruppeutstillinger i inn- og utland, samt hatt flere separatutstillinger med tekstilbaserte bilder.
Det første man snubler over på Galleri K er imidlertid ikke tekstiler, men små skulpturelle objekter. Et av dem, kalt Hello and Goodbye, er en liten gul pyramide utstyrt med en orange varselpinnne – en gjenstand som ble betraktet som livsnødvendig sykkeltilbehør på 70- og 80-tallet. Den absurde koblingen mellom den «evige» pyramideformen og en utdatert hverdagsgjenstand kan leses som et hint om at levetiden til regulative ideer er høyst variabel. Det andre skulpturelle objektet, Underdust, er en støyende, robotaktig sak som farer blindt over teppegulvene. Verket består av en støvsugerrobot med en kirkeaktig gulloverbygning. Også her etableres en slags historisk lek gjennom koblingen mellom en nymotens dippedutt og et alderdommelig bygg.
Hvor oppmerksomhets-krevende de enn er, er det ikke skulpturene som påkaller størst interesse på Galleri K. Til det har de for mye preg av å være onelinere. Blikket trekkes fort mot veggbildene som minner om en blanding av tradisjonelle lappetepper og abstrakte malerier. Teknikken er såkalt applikasjon, der biter av forskjellige tekstiler sys sammen. For mange vil dette gi sterkere assosiasjoner til hobbysfæren enn til det profesjonelle kunstfeltet. Noen vil kanskje også få nostalgiske konnotasjoner til 1970-tallet da applikerte vester, vegg- og sengetepper var et must i mangt et progressiv hjem. Også kunstnerisk sto søttitallet i tekstilkunstens tegn. Mediet fikk innpass på Høstutstillingen, og ble blant annet brukt til å formidle politiske budskap i kampen for likestilling og mot EF (nå EU), Vietnamkrig og «imperialistisk utbytting».
Blant Christensens arbeider på Galleri K er det få som synes å åpne for en politisk lesning. Ett unntak er Let’s have a referendum. Kunstakademiets gamle bygg svever her over et lappeteppelandskap av vibrerende rødmønstrede stoffer. Det grå akademibygget trer frem, ikke bare fordi det er malt på, og ikke applikert, men også fordi bygningskroppen, som er fremstilt i skråstilt fugleperspektiv, bryter med det ellers flatebaserte perspektivet. Arbeidet kan henspille på den politiske prosessen bak sammenslåingen og relokaliseringen av Kunstakademiet, en prosess der innvendinger fra ansatte og studenter i liten grad ble hørt. Men bildet kan like gjerne leses som en ironisering over de evinnelige allmannamøtene og diskusjonene på akademiet i løpet av prosessen. Her, og mange andre steder i utstillingen, dyrker Christensen det mangetydige og ironiske, fremfor det eksplisitte og bastante.
I Follow every rainbow er ironien fortsatt till stede, men innholdet er antagelig mer eksistensielt enn politisk. Her minner billedgrunnen mest av alt om konkret maleri. Men der konkretismen tilstrebet en fullkommen ikke-referensialitet, er Christensens billedgrunn ikke-referensiell og hyper-referensiell på én og samme tid. Her blir gylden moaré, et stoff som gir assosiasjoner til borgelig luksus, satt opp mot grovvevd rutestoff. Oppå har Christensen malt et regnbueaktig bånd som bukter seg opp, ned og rundt og rundt i stadig nye sirkler – men som ender opp i to tomme skyer. Den litt klisjéaktige tittelen hinter kanskje til det moderne, vestlige menneskets evige jakt på stadig nye livsprosjekter. Christensens bilde synes å parodiere denne flukten fra hverdagslige ruter til skimrende moaré.
Mange av utstillingsarbeidene tilhører Untitled series. Her tetter Christensens prosjekt seg til, og blir mer urovekkende. En forsmak får vi i et abstrakt lappelandskap bestående av livlige rally-ruter, knallgrønne stoffbiter og orange glidelåser. Midt i dette uutgrunnelige «landskapet» står en liten, tilsynelatende uskyldig, figur og veiver med armene. Ved nærmere ettersyn viser det seg å være en avkuttet aorta, som forgreiner seg ut i to blålilla lunger.
Uhyggen, men også fascinasjonen, stiger i det man oppdager at hele bakveggen er dekket av arbeider der det spinnes videre på disseksjonstematikken. I flere fokuseres det på små kroppsdeler. I ett av dem ser vi to lunger som svever avgårde under en ballong av lommetørklestoff. I et annet møter vi et flådd øye som med vaktsomt blikk kobler seg på et stykke småblomstret stoff. Her spilles det på de ekstremt kontrastfylte konnotasjonene som skapes i møtet mellom den døde, dissekerte kroppen og tekstilenes prosaiske uskyld. Noen steder synes det også å være en metonymisk nærhet mellom malt kroppsdel og applikert form, både lunger og ballonger er f.eks. beholdere for luft.
De beste, men også mest ubehagelige, bildene i serien er to store lerreter med flådde menneskehoder. Kroppsfragmentene, som i de andre arbeidene fremstod som relativt sjelløse, er her ladet med påfallende psykologisk intensitet. Det ene arbeidet kunne ha vært et perfekt sengeteppe, preget som det er av regelmessige rektangler i festlige farger, hadde det ikke vært for det blålige hodet og føttene som stikker frem i hver sin ende av det applikerte dekket. Dette hodet, der noen har fjernet kraniet og høvlet seg forbi foldene til en jevn hjerneflate, er utvilsomt dødt. Likevel er det som det er en slags sorg i det nedslåtte blikket. Det andre bildet er bygget opp av søyleaktige rektangler av duke-stoff. På toppen av den mønstergyldige samlingen med retrotekstiler, biter et monstrøst rød-rosa hode seg fast. Bortskrapingen av øyelokk, lepper og nese har blottlagt øyeeplenes desperate blikk og tanngardens ville grin. Lenger bort fra applikasjonsmediets pene og pyntelige patchwork-image er det vanskelig å komme. Christensens bruk av den dissekerte kroppen er også fjern fra 90-tallets abjekt-kunst. Den fremstår tvert i mot som noe nytt og frisk, og det er nettopp fordi det skjer i en tekstil teknikk som forbindes med noe hjemlig, dekorativt og «feminint».
