Den analytiske readymaden, industriell i materialene med nikk til minimalismen, gjerne i kombinasjon med et kjølig og selvbevisst maleri, ble i en fjern fortid oppfattet som selve emblemet på galleriet Standard (Oslo). De siste årene har den mer sensuelle og erfaringsnære kunsten, som forsåvidt også har vært med galleriet siden begynnelsen (i form av blant andre Kim Hiortøy) blitt mer fremtredende. Noen eksempler: I fjor høst fylte Asal Peirovi veggene med malerier av arkitektoniske fragmenter og blomster som utstråler en forsiktig spiritualitet. Mikael Lo Prestis utstilling på vårparten bestod av bilder som konsentrerte seg om det nære, hverdagen og helst ikke mer. I 2018 tilførte Anna Zacharoffs malerier fisk en fargerikdom vanligvis reservert for paradisfugler, hvert motiv utpenslet med et minimum av gestiske streker på rålerret.
Indiske Tuda Muda (født Samrridhi Kukreja), som bor i Trondheim og fullførte master ved Kunstakademiet i samme by i fjor, slår meg likevel som en outlier. Soloutstillingen hennes på Standard (Oslo), Be Gone, Bygones, består av 20 tegninger og én animasjon som alle avbilder en naken og fyldig kvinnekropp som stadig endrer form. Kroppen er skyggeaktig gjengitt i fint kullstøv og pastell med valker, tykke lår og stor rumpe og pupper som strekker seg, klumper seg sammen og vrir seg som lemmer fra bilde til bilde. Det er en kropp som det ikke er mulig å forholde seg kjølig til: Den er sensuell, men brekker òg over i det monstrøse og fremmede i flere av tegningene. Lengsel, kåthet, mistrivsel og tvil – her er emosjoner gjort til selve kroppsformen.
Verksserien I do. Do I? (alle 2019) består av ti tegninger montert trappestigeaktig fra gulv til tak på langveggen motsatt inngangen. I bilde to i rekken ligger figuren på magen, trill runde rumpeballer vendt ublygt mot betrakteren, ryggen umulig strukket slik som i et odalisk-maleri. I andre tegninger er kroppen tilført dyriske kvaliteter; i den nestsiste tegning i serien står den på alle fire, bakparti som en bjørn, med hender og føtter gjort til klør. I den femte tegningen i rekken vises kroppen sittende i profil, puppene denne gangen lange og hengende. Ansiktet virker å strekke seg vekk fra kroppen, nesten som visket fra papiret, eller som en ånd er i ferd med å gli ut i eteren.
Et dissosiativ forhold til kroppen utrykkes òg i videoen Burden (2020), som projiseres i hjørnet av lokalets vinduskarm fra en miniprosjektor. Her er tegninger satt sammen til en stop-motion-animasjon, hvor en figur fordobler seg som om noe, kanskje sjelen eller bevisstheten forsøker å rømme ut av kroppen, før den trekkes tilbake av en strek som ligner en navlestreng.
Utstillingsteksten gjør det klart at utgangspunktet for tegningene i Be Gone, Bygones er kunstnerens egen kropp. Kanskje kommer figurens stadige forvandlinger av at ens egen kropp oppleves ulikt, avhengig av hvilken emosjonell tilstand man befinner seg i. Videre er det vanlig å tenke at følelsene påvirkes av hormoner, berøring, synsinntrykk og andre kroppslige faktorer. Slik jeg opplever det er ikke kropp og sinn i gjensidig påvirkning nødvendigvis tema for arbeidene, men en motor som driver frem mest mulig formal variasjon. Denne serielle formvariasjonen kan forstås feministisk, som motstykke til slanke skjønnhetsidealer, men det som primært griper meg er det grunnleggende prosessuelle, følelser som virker å gi form til kroppen i hvert bilde. Dette er som nevnt verk som er alt annet enn kjølige, som dermed også fordrer en emosjonell investering fra betrakteren.
