Istedenfor kunstblikket eller det arkeologiske blikket får vi anvist et vitenskapelig formalt syn som kun ser på objektene, men som ikke søker meningen bakenfor. Slik erstattes første ordet i spørsmålet Hva er det jeg ser? med et Hvordan.
 |
| Ane Hjort Guttu, Steintyper i Gamlebyen, Oslo, 2007 |
På vei inn til UKS’ store sal henger fem plakater. Plakatene viser fotografier av stein, løst ordnet i billedflatene, og bildene står tett, som i en tegneserie. Korte billedtekster forklarer hvor motivene er hentet fra. Som arbeidets tittel sier, dreier det seg om «Steintyper i Gamlebyen, Oslo». «Stein» er den overordnende faktoren i plakatene, og de forskjellige steinobjektene er sortert etter formale aspekter. Slik opptrer billige sementheller ved siden av et gravert minnesmerke i granitt, fordi de er flate. «Røyser og ansamlinger» og «Ansamlinger av flate stener» grupperes like utfortrødent. Denne formalt, logiske rammen rangerer ikke mellom stablete anleggsmaterialer fra skulpturparken i Klosterenga og middelalderruinene i Gamlebyen. Det er ingen gradering av verken funksjons- eller symbolverdien i steinene. Med slike ytterst konsekvente observasjoner byr plakatene på utfordringen det er å justere sitt eget blikk. Istedenfor kunstblikket eller det arkeologiske blikket får vi anvist et vitenskapelig formalt syn som kun ser på objektene, men som ikke søker meningen bakenfor. Slik erstattes første ordet i spørsmålet Hva er det jeg ser? med et Hvordan …
 |
| Ane Hjort Guttu, fra serien Artist Resembling Sculpture; Artist Imitating Sculpture; Artist Captured by Sculpture; Artist Playing with Sculpture, 2007. (detalj). |
Dette Hvordan åpner veien til resten av utstillingen. I hovedrommet får vårt kategoriserende blikk kjørt seg ytterligere. Her har Guttu plassert en serie bilder som viser kvinnelige billedkunstnere. Bildene er avfotografert fra kunstbøker og er gjengitt uten tekster – men navnene og kildene (boktitlene) oppgis på et ark: Niki de Saint Phalle, Louise Bourgeois, Pipilotti Rist, Meret Oppenheim henger bortetter veggen. Også denne billedrekken mimer en tegneseriestripe, men er ribbet for noen lineær fortelling eller utvikling. Samtlige damer poserer med et eller flere kunstarbeider. Summen av de tilårskomne kunstnerportrettene fremstår så systematisk og slavisk at det kan åpne for en viss komikk. Kvinnene er brukt som blikkfang, og fremstår som objekter på linje med kunsten der de poserer for kamera og betrakter, uten noe annet å ta seg til. En mer «vitenskapelig», formal betraktning avdekker minst åtte underkategorier i serien: Guttu har ordnet fotografiene etter om motivene oppholder seg ved siden av sine verk, om de sitter i dem, titter gjennom dem og så videre, slik at betrakteren selv har gleden av å oppdage det. Dermed framstår serien som en distansert, kjølig arts-studie, som et herbarie, hvor individuelle trekk blir fortrengt til fordel for systemets kategorier. Uten å skjele til arket som forteller hvem disse individene er, blir den opprinnelige og tunge symbolverdien ved motivene en høyst usikker størrelse. Igjen: hva vi ser etter, er ikke hva vi finner.
Innerst i utstillingen vises videoarbeidet «How to become a non-artist». For den som tidligere ikke har funnet den røde tråden i utstillingen, bokstaveres den her av en voice-over. Der meningstunge motiver ble tømt for innhold i billedseriene, går Guttu her motsatt vei gjennom å forsøke å tillegge en fire år gammel gutts organiske og dagligdagse lek og rot kunsteriske egenskaper. Analyser som ligger tett opptil klassisk billedanalyse og kunstkritikk slik vi for eksempel finner den her på nettstedet, heftes på som verbalt vedheng til likt og ulikt i huset der fire-åringen bor. Unge Einars gjøren og laden nærleses og utstyres med en kunstkritisk diskurs. Bakgrunnstemmen oppgir hvordan alt på denne måten «ble like gyldig – like mye eller like lite estetisk», for metoden medførte en «oppløsning av den universelle holdningen til god og dårlig form», fordi «alt ble til kunst og i samme øyeblikk til ingenting.»
 |
| Ane Hjort Guttu, Tjenestedirektivet/ Directive 2006/123/EC of the European Parliament and of the Council of 12 December 2006 on services in the internal market, 2007. |
På en hvit sokkel midt i salen står også en sort skulptur, i stein. Tjenestedirektivet/ Directive 2006/123/EC of the European Parliament and of the Council of 12 December 2006 on services in the internal market er en tittel like tung som den polerte granitten arbeidet er laget i. Om arbeidet er et forslag til en tredimensjonal logo for det omstridte tjenestedirektivet eller en bauta i høymodernistisk form over den europeiske proteksjonismen vites ikke. Det er fullt mulig å lese verket som en parodi på kunstformen som er opprinnelsen til uttrykket «hugget i stein». Med Guttus blikk for tingene blir steinene i Skulpturparken tømt for mening, tross alle bestrebelser på å tillegge dem egenskaper som kunst. Slik fremstår utstillingen hennes også som et debattinnlegg, og en anelse nihilistisk, der hun argumenterer mot essensialistene, de som mener at kunstgjenstandene faktisk har visse egenskaper som gjør dem til mer enn summen av materialet de er laget i og bearbeidelsen det har fått.
