21. desember – Stian Gabrielsen

Topp-tre-listen til Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, avslører ham som irritabel estet.

Giovanni Battista Piranesi, Levningene av Det gamle håps tempel, platen utført før 1756. Streketsning på papir,
12 x 19,5 cm. Foto: Andreas Harvik/Ina Wesenberg.

Piranesi og det moderne, Nasjonalmuseet, Oslo

Å bli del av en montasje med arkivmateriale som får utstillingen til å kjennes ut som om man går rundt inne i et koagulert bildesøk, er prisen gamle bilder må betale for få innpass i en samtid som er besatt av sin egen betydning. Giovanni Battista Piranesis (1720–1778) usannsynlig hårfine grafiske gjengivelser av antikkens ruiner og fantaserte fengsler trenger likevel gjennom denne aktualiserende tåken – selv med paranoide museumsvakter som gir deg et smekk på nesen hver gang den kommer for nær bildene (de av dem som ikke allerede er reddet unna fordi de henger halvannen meter over hodet ditt).

Mari Slaattelid, Blason på plate 1 , 2020. Tempera på plate, 62 x 42 cm. Foto: Tor Simen Ulstein.

Mari Slaattelid, Blason, Kristiansand Kunsthall

Årets vakreste bilde snublet jeg over i Mari Slaattelids omfangsrike utstilling Blason med nye og gamle malerier på Kristiansand Kunsthall: et beskjedent temperamaleri som balanserte tett på grensen til støy for å kunne artikulere den unike kommunikasjonen maleriet er, og dermed også vitne om den epokegjørende kampen om den visuelle kulturens betingelser som utspiller seg langt der nede i det dulgte samspillet mellom arvede skjemaer, håndmuskulaturens instinktive avgjørelser og fargestoffets reaksjoner, synlig kun for de som tror, og derfor kanskje egentlig allerede et ekko.

René Magritte, Jeune fille mangeant un oiseau  Le Plaisir, 1927. Foto: Walter Klein / bpk Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen, Düsseldorf.

I villskapens øye, Munchmuseet, Oslo

Nå som vi har kommet dit at vi må forsone oss med desentreringen av mennesket som historiens subjekt, passer det å hente frem surrealismen, slik Munchmuseet gjorde med den velopplagte utstillingen I villskapens øye (som dessuten demonstrerte den imponerende innlånsevnen deres). Surrealistene ga billedlig form til den moderne kognitive dissonansen der mennesket brått ser seg frigjort fra fortidens underdanige naturforhold, men også straks fanges i en masse plagsomme følger av at vi har brukt makten vår til å erstatte naturen uten å innse at det logisk betydde å erstatte oss selv.

Øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender finner du her.