Mens Kunstakademiet og Kunstfag ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor ble skilt fra hverandre etter seks år med heller motvillig sameksistens, går utviklingen på Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) i motsatt retning. I forlengelsen av en noe sterkere tradisjon for samarbeid på tvers av faggrenser, slås Avd. kunstakademiet og Avd. for spesialisert kunst ved KHiB fra høsten 2012 sammen til én samlet Avdeling for kunst. Den nye modellen er arbeidet frem på initiativ fra de faglig ansatte, som over en toårsperiode har diskutert saken på en rekke felles samlinger og seminarer, og ble enstemmig godkjent av KHiBs styre i fjor høst. De to kunstavdelingene ved KHiB har siden 2005 samarbeidet om et felles masterstudium for alle studenter uavhengig av tidligere spesialisering, og nå tilbyr de også et samlet bachelorprogram i kunst. 45 studenter vil i høst bli tatt opp til det nye studietilbudet, som presenteres på følgende vis på KHiBs nettsider:
«Bachelorprogrammet forholder seg til et samtidig kunstfelt hvor kunstnerens rolle er utvidet. I dette feltet er kunstneren mer enn en verkprodusent, han eller hun kan også uttrykke seg på andre måter og opptre som eksperimentell tenker på flere arenaer. Kritisk tenkning og konseptuell tilnærming er grunnleggende i utdanningen. I samråd med sin hovedveileder, kan studenter i bachelorprogrammet velge fordypning innen ett eller flere områder. Aktuelle fordypningsområder er: fotografi, grafikk, keramikk og leire, lyd, maleri og tegning, nye medier, performance, skulptur, tekstil, video, og bachelorprogrammet åpner også for kunstneriske praksiser som ikke er knyttet til bestemte medier og materialer.»
På sitt kontor i Strømgaten 1 snakker rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen, Paula Crabtree engasjert om å legge til rette for flerfaglig diskusjon og møtepunkter.
– Studentene skal ha mulighet til å skaffe seg den materialkompetansen og faglige kompetansen som de trenger, uavhengig av fordypningsområde. Noen er mest opptatt av materialbasert tilnærming til kunst, andre arbeider mer konseptuelt, men det er viktig at de møter hverandre. De kommer til å konkurrere med hverandre om de samme stipendiene når de forlater skolen, og utdanningen bør gi dem bagasje nok til å ha kunnskap om og respekt for hverandre. Det handler om å forholde seg til en internasjonal samtidskunstverden, sier Crabtree til Kunstkritikk.
– Så snart man kommer utenfor landegrensene, er ikke «spesialisert kunst» noe begrep. Det er alt sammen samtidskunst, sier Crabtree, som forteller at man ved KHiB alltid har forsøkt å være åpne for flerfaglighet, men at det i realiteten har vært vanskelig å få til fordi ulike studietilbud har krasjet osv.
– Nå prøver vi å koordinere de ulike tilbudene slik at studentene kan hente ut det de trenger. Det nye førsteårsstudiet vil være litt mer åpent – studentene vil utarbeide en individuell utdanningsplan allerede fra det første året, med utgangspunkt i sine interesser. Jeg vil gjerne få understreke at dette ikke dreier seg om noen reduksjon eller innsparing. Vi skal snarere gjøre tilbudet sterkere og bedre.
Crabtree vektlegger viktigheten av at Kunsthøgskolen skal være en kunstnerisk utviklingsinstitusjon, ikke bare en utdanningsinstitusjon, og hun minner i den forbindelse om at man ofte har lett for å glemme å ta med stipendiatene i diskusjonen.
– Kunstnerisk utvikling er drivkraften i studiet. Vi er opptatt av hvordan vi kan forankre det kunstneriske utviklingsarbeidet i forhold til utdanningen på alle nivåer. Vi må ha det kunstneriske utviklingsarbeidet helt frem – og organiseringen må være robust nok til å få det til, sier hun.
Dere er ikke redde for at de ulike spesialutdannelsene skal svekkes innenfor den nye modellen?
– Nei, vi har ingen ambisjon om å vanne ut tilbudet, tvert i mot. Vi har folk som besitter topp kompetanse. Vi ønsker først og fremst å gi våre studenter flere muligheter.
I dag holder KHiBs virksomhet til i seks bygninger på tre ulike steder i Bergen sentrum, men skal etter planen samlokaliseres i et nytt bygg i 2016. Crabtree sier at hun tror det er viktig å ta diskusjonene om organiseringen av studietilbudet før flyttingen, ikke etterpå. Hun understreker at nye modellen ikke er hugget i sten, men at den kan utvikles videre dersom det viser seg nødvendig.
– Vi må jobbe med en større idé om hva vi vil. Vi kommer til å arbeide mye med undervisning på tvers av fordypningsområder, ledet av ulike utviklingsgrupper. Kunst er i seg selv eksperimentelt, og vi vil gjerne arbeide mer eksperimentelt også med kunnskap og læring, sier Crabtree til Kunstkritikk.
Kunstkritikks utsendte har gjort en god jobb med intervjuet av Paula Crabtree. Hamskiftet ved KHiB har gått så langsomt at vi knapt har merket det. Nå er tiden definitivt ute for Avdeling kunstakademiet og fagavdelingene ved KHiB har gitt opp sin autonomi. I dag er også det nye navnet på plass: Kunst og designhøgskolen i Bergen.
Kritikk har vært reist, dels mot det ennå uklare innholdet i det nye tverrfaglige studietilbudet ”Kunst”, dels på hva som nå vil skje med kompetanseutviklingen innenfor de spesialiserte kunstfagene. Det skulle bare mangle. En kunsthøyskole som utsetter seg selv for denne typen ekstrem forvandling uten å støte på intern motstand fortjener knapt sitt navn. Når Crabtree uttaler at ”den nye modellen er arbeidet frem på initiativ fra de faglig ansatte” og ellers går offentlig ut og bagatelliserer alle ”store uenigheter” ber man nærmest om en kritisk fotnote. Her kommer den:
Omorgansieringsprosessen ved KHiB er en instruert utvikling. En ny institusjonell form for kunstutdanningen, tvunget frem av stadig strengere krav fra det offentlige. Den som går motstrøms risikerer å miste muligheten til å bli vitenskapelig høyskole.
Utviklingen ved KHiB minner om det som skjer ved de nedleggingstruede fagene ved universitetene. Som vi vet, så er det særlig de humanistiske fagområdene som dør eller smelter sammen i tverrfaglige undervisningsregimer for på den måten å skape et riktigere bilde av virkeligheten ”slik den er” (ifølge den nye kvalitetsreformen). ”Mental smidighet” og ”intellektuell fantasi” er noen av fyndordene i denne debatten. På hjemmesiden for den nye Avdeling Kunst ved KHiB heter det ”eksperimentell tenking”. Det er flere enn meg som stiller spørsmål ved denne logikken. Hvor blir det de tidligere fagområdenes ”forskjellighet”? Og hva skjer med den kritiske tenkingen som lenge har vært disse fagenes kjennemerke?
Kunstakademiets endelige sammenbrudd setter denne saken på spissen. Fra å være KHiBs reelle nåløye (med langt flere søkere enn de spesialiserte fagområdene til sammen) sluses avdelingen nå inn i en ”breddehøyskole” med standardiserte strategi- og studieplaner og innføring av forhåndsbestemte kvalitetsmål for læringsutbytte. Hele feltet skal tydeligvis ”konseptualiseres”. Hva som skal skje med de overlevende restene av tradisjonelle teknikker og materialbaserte tilnærmingsmåter er det ingen som vet.
Personlig setter jeg min lit til det noen har kalt ”Kvalitetsreformens utilsiktede estetikk”. At byråkratene i sin iver etter å kontrollere og manipulere tradisjonelle fagområder i virkeligheten inspirerer oss til å skape nye kunstfaglige regimer – friere, sterkere og enda mer motstandsdyktige enn de gamle.