La meg gjøre en ting klart, jeg har aldri vært glad i gitarer. Jeg synes det meste med et keyboard, fra kirkeorgel til datamaskiner, lager bedre musikk enn planker med strenger. Sikkert fordi jeg er homo og har en feminin hjerne, gitarer er jo et apparat for maskuline æreskodekser, og sånn sett uinteressante.
Samtidig er Bjørn Fongaard sine verker for mikrotonal gitar noe av det vakreste jeg vet om, og jeg har vært fan et tiår. Men årsaken til musikkens interesse er Fongaards genialitet, han tøyde grensene for hvilke audiovisuelle landskaper en gitar kan skape. Hans komposisjoner lager rom av lyd ingen andre noen gang har nærmet seg.
Bjørn Fongaard hadde musikalsk AD/HD. Han var studiomusiker for Alf Prøysen og Vidar Sandbeck, musiker i Barnetimen for de minste, spilte til dans med jazzorkestre og var sologitarist med klassiske verker med kringkastingsorkesteret. Samtidig.
Parallelt med alt dette rakk han i løpet av et 61 år kort liv (1919–80) å komponere en verkliste det trengs 25 A4-ark bare for å skrive ned titlene til, et ettermæle på over 250 ulike komposisjoner. På tross av dette er Elektrofoni den første utgivelsen noen sinne utgitt i Fongaards eget navn.
Det å presentere en så allsidig komponist på en komplett måte er håpløst, og boksens 3 CD-er nøyer da seg også med å bringe oss et bredt utvalg av hans mikrotonale gitarverker. Dette er også boksens styrke, den er et dypdykk inn i én side av Fongaard. Boksen er et forsøk på å lage et kanoniserende ettermæle for Fongaards mikrotonale musikk, som ikke ble forstått i samtiden.
Fongaard var riktignok ingen utfrosset stakkar da han levde. Verkene hans for andre instrumentbesetninger ble oppført regelmessig, og han var forholdsvis kjent i samtiden. Selv de mikrotonale verkene ble presentert for et publikum, noe den vedlagte DVD-en i boksen viser. I denne er det intervjuer fra NRK radio og fjernsyn, om Fongaard og hans gitarspilling. Intervjuer som styrker utgivelsens kanoniserende funksjon.
Men Fongaard ble aldri puttet inn i noen selvfølgelig liste over norsk musikk, og særlig ikke for sine gitarstykker. Det som var Fongaards problem var at han lagde noen av verdens første mikrotonale verker for gitar, i feil land. Han gikk rett inn i sin samtid internasjonalt, hans musikk kan høres som en klar parallell til en rekke samtidige musikalske utviklingstrekk. I England vrengte Derek Bailey alle kjente akkordmønstre på gitaren sin, i vill men kontrollert friimpro. I USA utvidet Jimi Hendrix gitarer til å bli kilder til massive lydvegger. I samme land kjempet La Monte Young og Terry Riley gjennom utstrakt bruk av mikrotonalitet i kunstmusikken. I Tyskland jobbet Stockhausen i samme tidsrom for å venne folk til den varme lyden av elektriske kretser. Fongaard kombinerte alt dette i ett lydbilde, i det samme tidsrommet. Hadde han holdt til i USA eller Tyskland ville han ha blitt regnet som en av de aller største.
Fongaards gitarmusikk høres fremdeles samtidig ut, og den ville vært en logisk plassert brikke i samtidsmusikkens utvikling internasjonalt. Men han holdt til i Norge, og selv om han ble lyttet til her, hadde ikke det norske publikummet forutsetninger til forstå nyskapningen og viktigheten i hans lyder. Det måtte gå temmelig nøyaktig 30 år etter hans død, før Prisma Records, et plateselskap tilknyttet Henie Onstad Kunstsenter, prisverdig nok fikk samlet et utvalg av gitarverkene. For det er komponerte verker dette dreier seg om. Fongaard detaljkomponerte stykkene, med henvisninger til hvordan de skulle spilles, med preparerte gitarer, klanger tatt opp lagvis med lydbåndspillere. Resultatene deler seg inn i ulike stilarter, noe som det er tatt hensyn til i boksen.
CD-en med verk som Galaxy, Homo Sapiens for Orchestra Mikrotonalis (tape) og Opus Microtonale, byr på plingplongmusikk der sprangene på gitarhalsen høres ut som et snøvær av musikalske tennisballer over astronomiske, serielle, strenger. CD-en med en serie verker kalt Elektrofonia lager svære, kosmiske landskaper en bare kan lytte seg innover i uendelighet, et vakkert mørke med stjerner, sugende vakuum og skjulte kaoskrefter. Den siste CD-en presenterer en serie med Sinfonia Microtonalis, verk så bråkete at vi må fram til Lasse Marhaugs inntreden i norsk musikk på midten av nittitallet for å finne maken.
Musikken i denne CD-boksen er altså gitarmusikk, og Fongaard omtalte selv musikken som instrumentalverker. Men klangene, lydene og estetikken er mer elektroniske enn instrumentale. Lydbildene er så sammensatte og klangene så store at det nærmest er umulig å forestille seg at dette ble lagd med gitar.
Som dokumentasjon på gammel norsk avantgardemusikk er denne boksen kanskje den største noen sinne. Særlig er boksen viktig fordi den inneholder materiale som er banebrytende og grensesprengende selv på verdensbasis, samtidig som musikken for de fleste er ukjent, glemt eller uventet. Og den er attpåtil norsk.
Det er som om du skulle ha arvet en kommode etter besteforeldrene dine. Under noe gammelt skrot finner du en hemmelig skuff, og nedi der dukker de opp i tur og orden; the missing link, den hellige gral, noen glemte dødehavsruller, samt de manglende bevisene i saken etter drapet på John F. Kennedy.
[FEATUREDVIDEO]
